Standardsynet på ”formidling”

I forskningsinstitusjoner mangler det ikke på velmente råd om ”å formidle sin forskning”. I takt med en stigende erkjennelse av den finansielle betydningen av å være synlig på en offentlig scene, går et refreng på stadig tyngre rotasjon i diverse strategiske dokumenter: Det er viktig å ”forenkle”, ”tilrettelegge kunnskapen for offentligheten”, ”tilføre samfunnet forskningsresultatene gjennom media”. Arrangementer om såkalt ”forskningsformidling” følger opp. På konferansen ”Vitenskap og Massemedier” i Oslo i 2005 slo programmets invitasjonstekst an følgende tone:

Kjære deltager, formidling krever forenkling, og for å forenkle godt trenger du fagkunnskap og forståelse. Journalisten vil aldri kunne ha samme kunnskap som forskeren, og derfor er det svært risikabelt å overlate det til dem å forenkle. Faktafeil og vridde, banale fremstillinger av mange års arbeid bidrar verken til demokrati eller folkeopplysning og vil gi formidlingskritiske kolleger vann på mølla. (Fra programheftet til Vitenskap og Massemedier, Confex 2005)

Muligens appellerer journalistbeskrivelsen til gjenkjennelse hos noen. Men er slike ord og omkved egentlig egnet til å inspirere forskere til å bli flinkere til å kommunisere i en større offentlighet?

Fremfor alt er de siterte talemåtene uttrykk for sløvende vanetenkning omkring vitenskapskommunikasjon. Vi får høre at det er risikabelt å overlate forenkling av forskeres budskap til journalister, siden de mangler kunnskap og har for vane å forvrenge stoffet. Det gjelder å formidle på en måte som er tro mot kunnskapsopphavets forståelse og intensjoner, for da vil man bidra til demokrati og folkeopplysning.           

Slik gjenspeiler konferanseinvitasjonen det som blir omtalt som ”det dominerende synet på popularisering” i forskningsfellesskap (se Hilgartner 1990). Ifølge dette synet er popularisering en enveisrettet forenklingsprosess, der forskere og publikum plasseres på hver sin ende av ”formidlingsbanen”. I den ene enden utvikler forskere ”ekte” eller ”ren” kunnskap før formidlere som journalister eller informasjonsfolk (eller forskere i rollen som popularisatorer) sprer forenklede utgaver av kunnskapen til en allmennhet som utelukkende oppfattes som mottakere av informasjonen. Målet er å minimere medie-”støy” eller ”innblanding”, slik at informasjon overføres med maksimal troskap mot kilden.   

Et mer dynamisk syn       

Et slikt perspektiv skiller altfor skarpt mellom forskningen og dens popularisering. Forskere lærer om andre forskningsfelt enn deres egne gjennom populære fremstillinger i mediene, og disse former deres syn på innhold og aktivitet i vitenskap. Slik virker popularisert kunnskap tilbake på forskningsprosessen. Forenkling er dessuten viktig i vitenskapelig arbeid, både i laboratoriet og i kommunikasjon med studenter og spesialister i tilgrensende fagområder. Popularisering er altså noe som også foregår ”internt”.

Samtidig kan vitenskapelig kunnskap skapes ”eksternt”: Medieoffentligheten tilbyr forskere en annen arena enn den faginterne til å forme sine tanker og utøve vitenskapelig arbeid, enten dette skjer i kronikker, debattinnlegg eller kommentarer i nyhetsoppslag. Betraktet på denne måten blir kommunikasjon av forskning noe mer enn transport av resultater til publikum fra noen som står utenfor offentligheten (forskere).          

Det mer dynamiske perspektivet (også kalt ”kontinuummodellen”, se Cloître og Shinn 1985) gjenspeiler hvordan vitenskapen i realiteten utvikler seg en i dialog med det større samfunnet den er en del av. Men en god dialog fordrer også at samtalepartneren betraktes som noen annet enn det formidlingsperspektivet innbyr til: et passivt lekfolk blottet for kreativitet i forhold til forskning. I blant kan det offentlige rommet faktisk være stedet der produksjon av vitenskapelig kunnskap blir satt i gang og utviklet, også av andre enn forskere selv. Bucchi (2004) minner om at såkalte lekfolk kan mobilisere betydelig innsats omkring bestemte problemer og få innflytelse på forskningen. Ett eksempel var da AIDS-pasienter på 1980-tallet ervervet seg kunnskaper som gjorde dem i stand til å forme forsøksprosedyrer med medisinen AZT og få fortgang i autorisasjonen av denne. (Bucchi 2004) I større grad en hva vitenskapssamfunnet gjerne vil ha det til, har folk en evne til å tilegne seg relevant vitenskapelig kunnskap.

Behov for nytenkning

Slike sider ved vitenskapskommunikasjonen blir usynliggjort av det tradisjonelle formidlingsperspektivet på popularisering. Når det er dette synet som fortsatt dominerer i forskningsfellesskap, er det nok delvis fordi det har vist seg anvendelig som et politisk redskap for vitenskapelige eksperter. Det kan brukes til å trekke en grense mellom ekte og popularisert kunnskap: Ved å etablere et begrep om en ikke fullverdig, ”tilsmusset” kunnskap idealiseres vitenskapelig kunnskap som høyverdig. Denne kunnskapen fremstår dessuten som forskeres eksklusive område. Politikere og allmennheten kan bare tilegne seg forenklede representasjoner av vitenskap. Slik avskjermes forskeres kunnskapsmessige autoritet mot kritikk utenfra. 

Men formidlingsperspektivet skaper ingen grobunn for en tiltrengt offentlig dialog og et allment engasjement omkring en innflytelsesrik samfunnsinstitusjon. Skal forskere i større grad bidra til det, må de utvikle en mer nyansert forståelse av hva popularisering går ut på. En god begynnelse kan altså være å erstatte begrepet ”formidling” med ”kommunikasjon”. Kommunikasjon handler ikke bare om å spre kunnskap, men om å utveksle kunnskap. Det  dreier seg om å kunne se seg selv i en annen kontekst enn den internvitenskapelige. Ikke minst  bør forskeren utvikle en evne til å sette seg inn i andres perspektiver. Det er en grunnleggende etisk utfordring.

Å se publikum

God kommunikasjon om forskning i mediene ser publikum som kunnskapsrike deltakere i den offentlige samtalen om vitenskap. En større forståelse av ikke-eksperters perspektiver på områder som forskere er eksperter på, kan bidra til å utvikle forskeres evne til å kommunisere. For ”folk” er ikke dumme. Snarere har de ofte en annen tilnærming til kunnskap og måte å forstå problemer på enn vitenskapelige eksperter. For eksempel: Der vitenskapelige vurderinger av risikoer gjerne dreier seg om bestemte effekter, slik som antall døde eller hvor hyppig en sykdom opptrer, vil lekfolks vurderinger ofte basere seg på opplevelser av rett og galt.   Folks sterke reaksjoner i Storbritannia på forekomsten av kulgalskap ble ikke bare avfødt av den helserisikoen sykdommen utgjorde for mennesker. Reaksjonene ble ikke minst vekket da det ble avslørt at kuene ikke beitet gress slik ”naturen har ment det”, men ble foret med kjøttbeinmel fra sauer. (Jasanoff 1997) På denne måten gir ikke-eksperter gjerne en helhetlig vurdering av risikoer, en vurdering som baserer seg på sosiale forhold og syn på hvordan verden bør være.

Samtalen om vitenskap vil være tjent med at forskere i større grad betraktet offentligheten som et sted hvor man kan undersøke hvorvidt den spesialiserte ekspertisens tilnærming til problemer er sosialt akseptabel. Det vil antakelig bli et stigende krav til vitenskapelige spesialister at de tar hensyn til folks ”common sense” eller ”good sense” for at deres arbeid skal bli realisert og anvendt.              

God kommunikasjon fordrer at forskeren beregner enn annen kommunikasjonssituasjon enn den vitenskapsinterne. Vel kan forskere lære om hverandres arbeider gjennom mediale fremstillinger, men ingen er tjent med at den offentlige scenen først og fremst brukes til å høste anerkjennelse hos kolleger. Forskere er flinke til denne typen ”lekkasje i kommunikasjon” (Røe 1990), altså til å henvende seg til andre enn dem man bør henvende seg til. Å skrive og snakke offentlig er å omgås andre enn kolleger. Man skal være lojal mot publikum, rette sitt engasjement mot dem. Det innebærer at man løsriver seg fra noen idealer i fagprosa, som: ”Komplekse setninger er mer presise og intelligente enn enkle” og ”Passivt språk er mer objektivt enn aktivt språk fordi aktivt språk innebærer å synliggjøre en aktør som ofte er et menneske”. Man inkluderer langt flere ved å benytte et direkte, personlig og aktivt språk (ikke ”det ble påvist”, men ”vi (eller jeg) viste at”) uten substantiveringer (”vi tok under overveielse” kan erstattes av ”vi overveide”) og uten fagsjargong (oversett hva det vil si ”å etablere en unipleks emosjonell relasjon til et objekt”).   

Å se seg selv

En del forskere er blitt flinke til å tilpasse seg en offentlig kommunikasjonssituasjon, ja, noen er faktisk såpass drevne at det resulterer i en etisk betenkelig praksis. De har nemlig lært seg å formidle ulike versjoner av vitenskapelig usikkerhet til ulike mottakere. Avhengig av hva de ønsker å oppnå, kan forskere fleksibelt fortolke og framstille forskning som preget av større eller mindre grad av usikkerhet.

Påstander om usikkerhet kan anvendes retorisk av forskere i ulike kontekster. Internt vil det styrke troverdigheten til forskeren om hun er åpen om alle usikre sider knyttet til forskningen. I medieframstillinger kan derimot påstander om usikkerhet akkompagneres av en tidsplan for løsning av usikkerheten. Slik kan usikkerheten fremstå som noe som vil fjernes innenfor tidsrammer som neppe vil regnes som gyldige i forskningsfellesskap. Men retorikken justeres fordi man beregner en annen adressat som man ønsker å oppnå noe annet av. Slike mediejusteringer av budskapet blir gjerne gjort med tanke på at potensielle sponsorer av forskningen ansees som en vesentlig adressat. Formularet blir følgelig: ”gitt de og de betingelser og tilførsler av ressurser, vil vi løse problemet”.

Men forskningen er også avhengig av allmennhetenes tillit. Den risikerer man å svekke ved denne typen fleksible fremstillinger av hva forskningen kan oppnå eller forutse. I svensk presse, der alarmoppslag knyttet til forskning har vært enda mer påfallende enn i Norge, uttrykte to medlemmer av foreningen Vetenskap & Allmänhet seg slik i et debattinnlegg med grunnlag i en undersøkelse utført av foreningen: ”Orealistiska förhoppningar om omedelbara lösningar på alle sorters problem bäddar för besvikelser och missförstånd. Folk är trötta på larmrapporter - 80 procent vill inte att nya forskningsresultat ska spridas till allmänheten förrän de bekräftats med andra undersökningar av andra forskare!” (Hjelm-Wallén og Modéer 2004)

En viktig oppgave for forskere er snarere å gjøre usikkerhet, begrensninger og verdier som hefter ved forskningen deres synlig. Hvorfor det? Det handler om redelighet, og det handler om tillit. Av en ansvarlig vitenskap må vi kunne forvente at den kommuniserer vitenskapelig usikkerhet. Den som innser sitt kunnskapskarts hvite flekker og er åpen om dette, har større troverdighet i det hun virkelig vet enn den som innbiller seg og utgir seg for å ha svar på det meste. Tilliten til fagfolks kunnskaper beror på hvor bevisste og tydelige de er om mangler og usikkerhet i faget.

Det handler om å se seg selv og forskningen sin i en større sosial kontekst. Det betyr altså ikke at det ikke fins grenser for hva man kan uttale seg om i offentligheten som forsker. Å innse sine begrensninger innebærer at man henviser til andre når man får henvendelser som en selv ikke er den rette til å svare på.

Å se journalisten

Men hvordan realisere en etisk mediepraksis så lenge man må forholde seg til journalister? Det er riktig at journalister er underlagt organisatoriske rammer som kan gi lite rom for ulike perspektiver og usikkerhet i forskningen. Standardfraser i journalistikken er ”ny forskning viser” og ”forskerne har kommet frem til”. ”Oppdagelser” og ”gjennombrudd” trekkes frem, og språkbruk og vinkler fremhever ofte det ”oppsiktsvekkende” og det ”underlige” ved det omtalte. Det er en bruk av rammer og språk som delvis kan forklares på bakgrunn av at det er behov for formularer i tidspressede redaksjoner. Dessuten ønsker man å appellere til leseren ved å være eksplisitte om verdien av den forskningen man skriver om.   

Men samtidig er journalister i ferd med å utvikle forståelsen av sine oppgaver overfor forskning. Der de tidligere gjerne så på seg selv som popularisatorer på vegne av avgrensede forskergrupper, betrakter de seg nå vel så mye som kildekritiske granskere som blant annet ønsker å få frem usikkerheten og de etiske dilemmaene som utspiller seg i forbindelse med forskning (Hornmoen, Meyer og Sylwan 2006). Journalistikkens sjangerregister - fra kommentarer over nyhets- og featurereportasjer til portretter - er fleksibelt nok til å tillate en type artikler som nok kommer til å bli enda mer utbredt i pressen fremover, ikke minst i avisenes helgebilag. Det dreier seg om ”flerstemmige” oppslag som bruker flere forskerkilder til å bidra med forskjellige tolkninger av funn, eller ulike analyser eller oppfatninger av hvilke sosiale konsekvenser bestemte typer forskning antas å kunne ha, enten det er på felt som bioteknologi, militærforskning eller miljøforskning.

En evne og vilje til å reflektere over hvilket grunnlag man har for sine påstander, er noe som journalister nok i stigende grad vil kreve av forskere. Egentlig burde det være en utmerket utfordring for forskere. Slik kan de bidra til en spennende offentlig samtale som får frem hvordan de kan ha grunnleggende forskjellige måter å tenke omkring et fenomen, forskjellige teorier om hvordan kunnskap produseres på et felt. 

Men da er det også greit å vite at man etter journalistiske normer tross alt har en viss ”rettighet” som intervjuobjekt: Kilden skal få vite hvilken sammenheng deres uttalelser er tenkt å inngå i. Etter avtale kan man dessuten sjekke før publikasjon at ens egne uttalelser er korrekt gjengitt (”sitatsjekk”). Men det betyr ikke at det er forskeren som skal kontrollere det journalistiske produktet. Å se journalisten innebærer at man respekterer dennes rett til å utøve kontroll over utformingen av det journalistiske produktet. Det er journalisten som vinkler historien. Ingressen, tittelen, mellomtitlene og bildetekster er også journalistens eller redaksjonenes ansvar og ikke noe som kilden skal blande seg bort i.

Foreløpige sannheter

Ideelt sett er medieoffentligheten et sted hvor man kan diskutere forskningen og prioriteringer, etikk og kulturer knyttet til den. Det er en utfordring for forskere å være med på å utvide denne offentligheten til et rom for å utveksle kunnskap omkring forskning. Dette handler også om å invitere til å reflektere over det fascinerende ved at vår forståelse av verden kontinuerlig endrer seg. Vitenskapen er jo de foreløpige sannhetenes evig uavsluttede prosjekt: Det som er sant i dag viser seg å være annerledes i morgen. Og det fins vel knapt noe mer pirrende enn å få en forståelse av akkurat det.

(Se også Forskningsetikkens politikk og Forskning og samfunn.)