[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

En PhD-student vil benytte en neo-freudiansk teori for å tolke folks selvoppfatninger med hensyn til kompetanse om såkalt 'finkultur' som opera, arkitektur og poesi. Teorien tilsier at store gap mellom faktisk og egenrapportert kompetanse kan utlegges som 'IoI', 'Ignorance of Ignorance'. Dette er en tilstand som har sitt opphav i overdreven oppmuntring fra autoritetspersoner i tidlig oppvekst, og gjør personen ute av stand til å se egne begrensninger på alle felt i livet. Finkultur er et godt felt å bruke for å avdekke dette fenomenet i og med at det lettere lar seg gjøre å avdekke inkompetanse på dette temaet enn på de fleste andre, både fordi temaet inkluderer fakta som kan etterprøves, og fordi mangel på slik faktakunnskap er relativt vanlig på området. Prosjektet går ut på å gjennomføre semistrukturerte dybdeintervjuer på 1-2 timer med 25 personer, og deretter analysere materialet for å avdekke hvilke u- eller prebevisste strategier personer med utpreget IoI benytter seg av.

 1. Gitt at metoden går ut på å avsløre IoI og strategier som informantene ikke skal vite om selv, hvordan kan studenten innhente informert samtykke fra informantene? Finnes det en måte å gjøre det på som ikke undergraver resultatene? Hvis ikke, kan det være tillatelig å gjennomføre prosjektet med bare begrenset informasjon på forhånd?

 2. Studenten legger til grunn at god forskerpraksis innebærer å dele resultatene med informantene i etterkant. Hvordan kan dette i så fall best gjøres, uten å såre informantene eller skade deres selvbilde? Kan det være riktig å gjennomføre prosjektet selv om det ikke finnes en slik måte?

 3. Hvilke egenskaper bør en forsker ha for å kunne gjennomføre et prosjekt av denne typen på en etisk forsvarlig måte? Er det noe i veien for at denne type prosjekt kan gjennomføres som del av en Phd-grad?