[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

I 1996 oppsto spørsmål om forskere i et forskningsprosjekt på heroinister og kriminell atferd var forpliktet til å utlevere informantenes identitet i en eventuell senere straffesak. Spørsmålet oppsto fordi det kunne være en risiko for at forskere skulle havne i en lojalitetskonflikt: På den ene side hadde de lovet sine informanter taushet om opplysninger de avga; på den annen side kunne de være forpliktet til å røpe deres identitet til domstolene dersom det ble en straffesak.

Forskerne vurderte selv sannsynligheten for at de skulle komme i denne situasjonen som liten. De pekte dessuten på at all informasjon som de satt inne med, kom fra informanten selv, og derfor ikke ville kunne være avgjørende i en rettssak.

De nasjonale forskningsetiske komiteer for samfunnsfag, humaniora, juss og teologi (NESH) ble bedt om en uttalelse. Komiteen fremholdt at alle forsøk på å vurdere sannsynligheten for at slike problematiske situasjoner skal oppstå vil være beheftet med stor usikkerhet. I denne konkrete saken mente imidlertid NESH at siden dette var et miljø med mye og til dels organisert kriminalitet, var det ikke usannsynlig at forskere som sitter inne med spesiell informasjon om personer i miljøet kan bli interessante som vitner i en rettssak. NESH antok videre at det ikke var usannsynlig at en informant ikke vil eller kan komme med informasjon i en eventuell straffesak, selv om han eller hun har gitt den samme informasjonen til en forsker på et tidligere tidspunkt. NESH konkluderte med at forskere ikke bør love sine informanter taushet i forbindelse med en eventuell rettssak (brev fra NESH 15.05.96).

Justisdepartementet avga en uttalelse i saken der de antok at en domstol som regel kunne pålegge forskeren å forklare seg, og dermed at vitneplikten må prioriteres der det oppstår en konflikt mellom denne og taushetsplikten (sak nr 1996/09167 E). Justisdepartementets uttalelse medførte at Datatilsynet anmodet om en lovendring slik at forskere gis et sterkere vern for å kunne bevare taushet om sine kilder (Datatilsynets Årsmelding 1996). Det har imidlertid ikke kommet noen lovendring på området.

  1. Gi argumenter for at forskeren i en eventuell rettssak her burde vitne.
  2. Finnes det eventuelt andre forskningsetiske hensyn som veier tyngre enn taushetsplikten? Gi et eksempel.
  3. Hva er argumentene mot at forskeren burde vitne dersom han ble innkalt?
  4. Kan det tenkes andre tilfeller der taushetsplikten går foran andre hensyn?