[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler er basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Olav er en 6 år gammel gutt med en arvelig blodsykdom som kan behandles ved at han får ny beimarg, eller at han får stamceller fra søsken. Det første alternativet viser seg å være vanskelig da det ikke ble funnet en passende donor, og dermed er det siste alternativet det eneste mulige.

Siden det er 25 % sjanse for at søsken arver sykdom og 25 % sjanse for at søsken har samme vevsforlikelighet, ønsker foreldrene preimplantasjonsdiagnostikk av det befruktede egget og at stamceller skal tas fra navlestreng rett etter fødsel. Noe som betyr at det nyfødte barnet ikke vil lide som donor.

  1. Hva er de viktigste etiske grunner for å tillate/ikke tillate stamcelleteknologi?
  2. Hva er de viktigste etiske grunner for å tillate/ikke tillate preimplantasjonsdiagnostikk?
  3. Bryter behandlingen prinsippet om at et menneskeliv ikke skal brukes som middel for å hjelpe andre?
  4. Blir beslutningen en annen hvis moren til Olav ikke ønsker et barn til, men vil ta abort ved uke 12 og bruke stamceller fra fosteret for å hjelpe Olav?
  5. Er det riktig å gi Olav en redusert livskvalitet med smerter og en mulig tidlig død når det er muligheter for å behandle sykdommen ved hjelp av preimplantasjonsdiagnostikk?