[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

På slutten av 1990-tallet gjennomførte forfatteren spørreskjemaundersøkelser til barn på siste del av barnetrinnet og ungdomstrinnet i en rekke norske kommuner. Spørreskjemaene var ganske omfattende, og dreide seg blant annet om deres oppfatning av egen sosial og skolefaglig kompetanse, relasjon til foreldre og venner, og uønsket atferd som mobbing, hærverk og småtyverier.

Slike undersøkelser må være generelle, med spørsmål flest mulig kan svare på. Det er altså ikke mulig å tilpasse spørsmålene underveis slik man kan i et intervju. Følgelig kan heller ikke spørsmålene være for lette for flertallet eller for vanskelige for flertallet. Dette kan skape kjedsomhet hos noen elever, eller en følelse av utilstrekkelighet hos andre, som er mer bekymringsfullt.

Ofte foregår slike undersøkelser i en institusjonell setting, særlig i skolen, fordi barn og unge er så tilgjengelige her. Da blir det vanskelig for deltakerne å ”trekke seg underveis”, og det kan være vanskelig å ivareta konfidensialiteten til deltakerne, særlig nå som man i stadig større grad bruker nettbasert teknologi. Bør man da være særskilt varsom med spørsmålsstillingen, slik at det ikke er forsvarlig å stille spørsmål om for eksempel psykisk helse, selvskading, omsorgssvikt eller overgrep? Eller bør man arbeide aktivt for å styre datainnsamlingen på best mulig måte? Er det et etisk problem at man stiller spørsmål som ikke direkte har å gjøre med den arenaen data samles inn på?

Deltakerne i denne undersøkelsen ble invitert til å kommentere på spørreskjemaet etter at de hadde svart på det. Og den langt hyppigste kommentaren, som kom fra en tredjedel, var at undersøkelsen var kjedelig. Er det uetisk, eller bare uheldig, hvis dette gjør elevene mindre motivert til å delta i forskning en annen gang? Omtrent en femtedel – flest jenter – synes det var morsomt, og omtrent ti prosent syntes noen av spørsmålene var for vanskelige. En bitteliten andel syntes så at noen av spørsmålene var for invaderende. Hvordan bør man som forsker forholde seg til denne informasjonen, med tanke på fremtidige prosjekter?