[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Marty Heidegger holder på med en mastergrad i psykologi. Hans prosjekt handler om selvbildet hos representanter for en etnisk minoritet, med særlig fokus på forskjeller mellom generasjoner i egen opplevelse av minoritetsidentitet. Heideggers kildegrunnlag er semistrukturerte intervjuer i kombinasjon med kvantitative data på bredere fordelinger innenfor minoriteten. Heidegger mener å se en systematikk i data som tyder på at det eksisterer store forskjeller fra en undergruppe til en annen. Forskjellen gjelder hvilken betydning slik identitet har og ikke minst om den oppleves som en styrke eller som mer problematisk. Det er ifølge dataene vokst frem et lokalt hierarki som oppleves som kuende og vanskelig for de to informantene som rapporterer om dette. Heidegger mener at nettopp en kontrastering av dette miljøet med to andre miljøer som hver preges av andre sosiale attributter, vil gi en tydelig og god avklaring på hans problemstilling. Også veileder er enig i denne vurderingen.

Av de to personene som til sammen bidro med disse innsiktene, fremholdt den ene i utgangspunktet at dette var konfidensiell informasjon som vedkommende ikke ønsket inkludert i den videre forskningen. Den andre informanten var derimot hele tiden positiv til slik bruk, og uttrykte håp om at offentliggjøring kunne bidra til å forbedre forholdene i miljøet. Når Heidegger diskuterer dette spørsmålet med hver av dem, sier også den skeptiske seg imidlertid til slutt villig til å samtykke til at også denne informasjonen brukes.

1. Er det tillatelig for en forsker å akseptere å lytte til informasjon som gis under betingelse av at den ikke omfattes av et samtykke? Hvis ikke, hvilke tiltak kan bidra til å unngå slike situasjoner? Hvilken etisk forskjell gjør det i dette tilfellet om informanten fra første stund har ivret for at visse fakta skal gjøres kjent gjennom forskningen, eller om vedkommende tvert imot har gitt uttrykk for et visst ubehag ved dette?

2. Er det ansvarlig av en forsker å publisere potensielt gruppestigmatiserende tolkninger bare han/hun har sørget for å sikre et frivillig informert samtykke fra de personene man har brukt som informanter? Hvilket ansvar har man eventuelt overfor den begrensede gruppen som sådan som de representerer, og/eller for enkeltindivider som ikke var informanter, men som tilhører gruppen?

3. I hvilken grad, om noen, har man som forsker et ansvar for å bidra til at potensielt stigmatiserende forskning rapporteres saklig og uforvridd i media? Hvordan kan i så fall et slikt (del)ansvar konkretiseres?

4. Er slikt ansvar - overfor enkeltpersoner, grupper og samfunnet - i så fall først og fremst MA-studentens eller veilederens?

Les mer: Konfidensialitet