[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Under skrivingen av en tidsskriftsartikkel som rapporterer resultater fra egen forskning, er en forsker i tvil om hvor omfattende referansene bør være. Dette arbeidet bygger på forutgående forskning av en rekke kolleger i inn- og utland. For det første bør deres verk gis tilbørlig kreditt og for det andre vil slike referanser fremme etterrettelighet og etterprøvbarhet. Imidlertid er artikkelforfatteren usikker på omfang og detaljeringsgrad m.h.t. andre forskeres bidrag til forskningsfeltet. Han/hun mener det er tilstrekkelig å gi henvisninger til de meste sentrale standardverkene uten referanse til spesifikke kapitler, avsnitt eller sider. Han/hun anser dette som tilstrekkelig fordi artikkelen under utskriving til dels er av tverrfaglig karakter og fordi forfatteren av den grunn ikke er helt fortrolig med litteraturen i tilstøtende fagdisipliner. Å gå lenger i dybde og bredde vil dessuten ta uforholdsmessig mye tid.

På enkelte sentrale punkter oppsummerer og parafraserer forfatteren andres bidrag uten at det gis spesifikke side- eller avsnittsreferanser. Disse settes dessuten sammen med egne bidrag uten at det går klart frem hvem som er opphavspersonen til det ene eller andre bidraget. 

Siden forfatteren, med rette, ønsker å redegjøre for sine egne forskningsresultater – også kumulativt – ønsker han/hun å henvise til en rekke egne artikler som er publisert tidligere. Han/hun henviser også til venner og kjente kolleger som også har publisert om relaterte emner. Referanselisten kan dermed framstå som om forfatteren og hans/hennes venner og nære kolleger er de ledende forskerne innenfor dette feltet, selv om det trolig er en overdrivelse. 

  1. Hvor spesifikke bør henvisningene være? Til bokkapittel, avsnitt, eller side(r)? Når kan det eventuelt være forsvarlig kun å referere til et verk uten nærmere spesifisering?
  2. Er det forskningsetisk forsvarlig å referere generelt til nestorer i faget selv om de ikke direkte har bidratt til det spesifikke området den egne artikkelen omhandler?
  3. Hvilke forskningsetiske problemstillinger oppstår når en forfatter oppsummerer andres forskningsbidrag uten å oppgi en tilstrekkelig spesifikk referanse?
  4. Når kan det eventuelt forsvares at det refereres til egne bidrag for å øke ‘impact factor’ som brukes i meritteringssystemet til Universitets- og høyskolerådet? Når blir slik egenreferering overdreven og utilbørlig?
  5. Kan ‘vennereferering’ være tillatelig? Når overskrides eventuelt den forskningsetiske grensen?