[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Et forskningsprosjekt om styresett og menneskerettigheter er under planlegging i et afrikansk land som har et relativt autoritært regime. Det er et samarbeidsprosjekt mellom en gruppe forskere fra Vest-Europa og kolleger i angjeldende land. Temaet er politisk sensitivt og prosjektet kan derfor oppfattes som potensielt ”undergravende” av den sittende regjeringen. Gjennomførbarheten er dermed i fare. De samarbeidende forskerne er imidlertid fast bestemt på å gjennomføre prosjektet selv med den risiko det innebærer. De mener resultatene vil kunne gi viktige bidrag til forståelsen av maktforhold og styresett i landet, særlig den vanskelige menneskerettighetssituasjonen. I sin tur vil en slik forståelse kunne danne grunnlag for en ny politikk på vesentlige områder. Det dreier seg m.a.o. om et anvendt samfunnsvitenskapelig prosjekt med høy relevans for policy-utforming.

Som vanlig i de fleste land kreves det også i dette tilfellet at forskningstillatelse må gis etter en omstendelig søknadsprosedyre. Søknadspapirene skal inneholde detaljert prosjektbeskrivelse, budsjett og curriculum vitae for de involverte forskerne. Forskerne vet imidlertid av erfaring at en søknad sannsynligvis vil bli avslått med en begrunnelse som tilsynelatende er faglig, men som i realiteten er politisk. Ved å underkaste seg denne prosedyren vil forskerne implisitt akseptere at forskningens frihet innskrenkes. Derfor bestemmer de seg for å gå i gang med prosjektet uten å søke forskningstillatelse og rettferdiggjør sin beslutning ved at de forsvarer forskningens frihet.  

De risikerer å bli ”oppdaget” og at myndighetene setter en effektiv stopper for videre arbeid. De lokale forskerne og deres institusjoner vil trolig bli svartelistet m.h.t. tildeling av forskningsmidler og forskningstillatelse ved en senere anledning. De vil kunne bli utsatt for trakassering og i verste fall fengsling. De europeiske forskerne vil mest sannsynlig bli utvist fra landet med den konsekvens at de i framtiden ikke vil kunne drive forskning i dette landet. Det er også mulig at deres institusjoner vil bli svartelistet.

  1. Er det forskningsetisk forsvarlig å iverksette et prosjekt uten forskningstillatelse når myndighetene i landet krever det, hvis begrunnelsen for dette bruddet på lovgivningen er å forsvare forskningens frihet?
  2. Er det forskningsetisk forsvarlig å legge politiske vurderinger til grunn for gjennomføringen av et forskningsprosjekt ut fra et nytteperspektiv for flertallet av befolkningen?
  3. Kan det forvares at europeiske forskere utsetter sine afrikanske kolleger for betydelig risiko ved å gjennomføre et prosjekt uten forskningstillatelse, også når de lokale forskerne selv er villige til å ta den risikoen? De europeiske forskerne risikerer kun utvisning, mens sanksjonene mot de lokale kollegene er langt skarpere.

De vurderer alternativt å søke om forskningstillatelse på en ”fiktivt” prosjektbeskrivelse med samme tittel som den reelle. Dette vil innebære at myndighetene føres bak lyset og eventuelt innvilger søknaden på et mer ”spiselig” grunnlag fordi den politiske brodden er fjernet. 

4. Kan en slik form for delvis ”bedrag” forsvares på et forskningsetisk grunnlag?