[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Norge har et godt utbygd offentlig tilbud av assistert befruktning. Men helt frem til år 2007 har Norge hatt et forbud mot forskning på befruktede egg. Det er nærliggende å tro at kompetansen innenfor assistert befruktning i Norge ikke kan ha oppstått uten både trening og til en viss grad forskning på befruktede egg. Det er også nærliggende å tro at en rekke norske leger og forskere innenfor feltet har fått sin kompetanse fra forskningsopphold i land med mer liberal lovgivning. I stamcelleforskningen oppstår de samme utfordringene. Forskningsfeltet og forskningsutvekslingen er global. Lovgivningen er nasjonal. Dette er de høyst reelle dilemmaene som moderne bioteknologisk forskning befinner seg i, og som både etikere, politikere, stamcelleforskere og jurister stadig vekk må forholde seg til. Det kan finnes tungtveiende etiske grunner for regulering av stamcelleforskningen. (En hel verden klarte å samle seg om en fordømmelse av ethvert forsøk på reproduktiv kloning.)

Men dersom noen nasjoner ikke regulerer sin stamcelleforskning, hva bør da andre nasjoner gjøre? Hvordan bør forskere innenfor feltet tenke? Hvordan bør forskningen forholde seg til forskningsresultater fra forskning som ens egen nasjon har forbudt?