[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Forskere innen bioteknologi vil gjøre dyrkingsforsøk av genmodifiserte planter. Ved hjelp av gener fra en jordbakterie, har man produsert en matplante som er i stand til å ta knekken på insekter som skader avlingene ved hjelp av en egenprodusert gift. Teknologien åpner for økte avlinger i utviklingsland fordi planterne vil være i stand til å tåle skadelige insekter. Forskningen kan dessuten ha andre positive effekter, idet teknologien åpner for tilpasning til forventede klimaendringer og mer konkret, mer nedbør. Den aktuelle teknologien kan imidlertid også medføre fare for genetisk forurensing, som på sikt kan forårsake utilsiktet skade på helse og miljø. Det er vitenskapelig usikkerhet knyttet til de utilsiktede konsekvensene. For eksempel er det usikkert om giften planten produserer, kan være giftig for andre insekter, i tillegg til skadeinsektene. Alt i alt er det til dels stor uenighet blant fageksperter om risikoen for skade. 

  1. Hvordan bør forskere vurdere hensynet til utprøvingen av ny teknologi, som har umiddelbare gode konsekvenser, veid opp mot risiko for skade på miljøet på lang sikt?
  2. Dersom det er vitenskapelig usikkerhet om de forventede negative konsekvensene, bør forskerne da utvikle teknologien videre? Hva om usikkerheten er mindre, vil det da være (mer) akseptabelt å fortsette med forskningen?
  3. Hvor langt bør man som forsker engasjere seg for å formidle den vitenskapelige usikkerheten når forskningsresultatene skal kommuniseres til massemediene?