[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

En forfatter har tatt kontakt med Forskningsetiske komiteer. Vedkommende arbeider med en biografi om en nordmann som var en sentral skikkelse i norsk politikk like etter 2, verdenskrig. For å danne seg et fullstendig bilde av personen hun skriver om, ønsker hun innsyn politikerens pasientjournaler. Hun ønsker også innsyn i personens nærmeste families sykehistorie for å se om dette kan belyse noe av det offentlige livet til vedkommende som portretteres. Det er kjent at politikerens kone var innlagt på psykiatrisk sykehus, men ikke hva som var hennes diagnose.  Den nærmeste familien er nå døde, men slektninger (barnebarn av konens søster) har gitt samtykke til at sykearkivene gjøres tilgjengelig for forfatteren. Dette gjelder både politikeren som var deres grandonkel, og deres onkel, dvs. parets sønn. Sønnen hadde ingen barn og døde i en bilulykke tidlig på 1970-tallet. Verken sønnen eller konene var på noen måte offentlige personer.  

Sykejournalene omfatter en mye lengre periode enn det personens offentlige liv. Grunnen til at forskeren tar kontakt med forskningsetisk komité er at det er komiteene som gir fritak fra taushetsplikten som helsepersonell har, for å bruke opplysningene i forskning.

Hva bør komiteen konkludere i denne saken?  Er det relevant hva familien mener? Hadde det vært annerledes hvis det hadde vært i rett nedstigende rekke? Hvilke krav har man på vern av sitt ettermæle når man er død? Er det forskjell på opplysninger om mannen, som hadde valgt en offentlig karriere, enn familien som ikke hadde et offentlig liv?