[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Ida er en ung jente som er innlagt på skjermet enhet ved akuttpsykiatrisk avdeling for første gang. Hun er psykotisk med vrangforestillinger og paranoide tanker. I avdelingen er hun stille og høflig. Hun er en del for seg selv inne på rommet, og er avventende til å ta kontakt, både med medpasienter, de ansatte og med forskeren som gjør deltagende observasjon i posten. Etter hvert blir hun imidlertid tryggere, hun oppholder seg mer i fellesrommene og tar kontakt med dem som er til stede. Med sin rolige og forsiktige vennlighet ser det ut til at hun vekker interesse og velvilje hos de andre.

I løpet av en drøy uke blir hun raskt bedre, og det går mot utskriving. Et par dager før hun skrives ut spør forskeren om Ida kan tenke seg å bli intervjuet. Ida samtykker, og de gjør en avtale for dagen etter. Ida sier at hun tror hun har noe viktig å fortelle om sine erfaringer med å være psykotisk og innlagt på akuttavdeling for første gang. Dagen etter virker hun imidlertid unnvikende. Når forskeren forsiktig viser til deres intervjuavtale, sier Ida at hun tror det er bedre om forskeren spør noen av de andre pasientene. Forskeren føler intuitivt at hun burde holde avstand og la Ida være for seg selv. Like etter blir Ida utskrevet.

Forskeren er usikker på hvordan hun skal forstå det som skjedde. Hun lurer på om hun opptrådte uetisk ved å “trenge seg på” Ida. Hun hadde vært ivrig etter å få data fra henne, for Ida hadde virket som en reflektert kvinne som kunne bidra med verdifull informasjon. Kan det være at forskeren ikke tok alvorlig at Ida nylig hadde vært psykotisk? Overvurderte forskeren Idas kapasitet? Var Ida mer sårbar enn det som kom til uttrykk i dagligdagse hendelser på posten?

Ida blir reinnlagt etter et par uker.  Hun virker svært syk. Hun snakker usammenhengende og hun går rastløst og ustøtt frem og tilbake i avdelingen. Hun er ustelt, og hun er ikke i stand til verken å kle på seg eller spise selv. Men hun husker godt hvem forskeren er. I samråd med de ansatte velger forskeren denne gang å holde avstand til Ida for å ikke forstyrre og skremme henne. Samtidig er de enige om at forskeren ikke bør forlate posten fordi det kan gjøre Ida usikker på hva som har skjedd og hvorfor. Ida virker redd og skremt, og de ansatte har en krevende jobb med å skape trygghet for henne.

En dag kommer Ida mot forskeren i korridoren og sier klart og innstendig, nærmest ropende og bedende: Kan jeg ikke få slippe å være med i forskningsprosjektet, da? Vær så snill!” Sykepleieren, som er til stede og ser hva som skjer, sier til forskeren at dette viser hvor syk Ida er. Ida tror at forskeren driver med “målinger” – overvåking og registrering - i det skjulte og hun ber om å slippe å bli et offer for hemmelige forsøk.

Medfører deltagende observasjon på akuttavdeling en uakseptabel tilleggsbelastning for pasienter, kanskje særlig for de psykotiske som er sårbare fordi de har et uklart grep om virkeligheten? Eller kan det å møte en forsker som er interessert i deres meninger og opplevelser være en positiv erfaring for pasienter med begrenset autonomi, frihet og samtykkekompetanse? Kan forskeren i dette tilfellet tillegge det samtykket som faktisk ble avgitt ved første henvendelse til pasienten, en verdi? Kan det være at dette samtykket var mer informert og rasjonelt enn det som lå til grunn for senere nektinger? Kunne forskeren ha informert mer detaljert for på den måte å realitetsorientere pasienten, eller ville det ha belastet og forvirret pasienten enda mer? Kan potensielt verdifull kunnskap som utvikles i et prosjekt på lang sikt forsvare en belastning på pasienter slik det uttrykkes direkte og indirekte her?