[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Personer som avgir samtykke for inklusjon i en forskningsbiobank vil ofte avgi det som i helseforskningsloven kalles ”bredt samtykke”. Informasjonen som følger brede samtykker skal skissere ulike typer forskning som materialet kan inngå i, men i praksis vil det ofte fremstå ganske bredt og upresist. Informasjonsmaterialet vil som regel også informere om hva deltakeren kan forvente av tilbakemeldinger om eventuelle klinisk relevante funn for den enkelte. Mange slike samtykker åpner også for at deltakeren kan reservere seg mot slike tilbakemeldinger. Er det etisk rimelig å tilby en slik reservasjonsrett i et bredt informert samtykke? En forutsetning for gyldige samtykker er at de skal være informerte, i betydningen at den samtykkende skal ha en rimelig forestilling om hva samtykket innebærer. I et bredt samtykke kan det argumenteres for at deltakeren aksepterer at avgitt materiale vil inngå i ikke nærmere angitte former for diabetesforskning, men kan det ansees gyldig at vedkommende fraskriver seg retten til tilbakemelding om funn?

Hva om personen i diabetesstudien får avdekket et gen som gir klart forhøyet risiko for brystkreft. Kan det ansees som et gyldig samtykke at personen var informert om at et slikt funn kunne bli gjort gjennom en generell reservasjonsrett?

Etter helseforskningloven er et bredt samtykke ulovlig generelt hvis det omhandler ”medisinsk forskning”, mens utilsiktede funn jo kan oppstå på helt andre områder enn forskningen skulle foregå i henhold til det brede diabetes-samtykket.

En rimelig påstand kan derfor være at deltakere ikke burde få reservasjonsrett ettersom de ikke kan være informert om hva de reserverer seg mot å få informasjon om. Likefullt kan dette oppfattes som uheldig paternalisme som hindrer folk som ikke ønsker tilbakemeldinger å bidra altruistisk i forskning. Hva mener du?