[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Forskere ved Fafo arbeidet på et prosjekt finansiert av Utlendingsdirektoratet om ulovlig innvandring. Målet med prosjektet var å kartlegge art og omfang av ulovlig innvandring i Norge, og som en del av prosjektet skulle det utføres intervjuer med personer som oppholder seg ulovlig i Norge.  Under planleggingen av prosjektet ble spørsmål knyttet til bruk av økonomiske incentiver aktuelt.  Skulle forskerne tilby informantene penger for å delta i forskningsprosjektet, og hvor mye skulle de eventuelt få betalt for å delta?

Da saken ble behandlet i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora, var rådet til forskerne at bruk av betaling bør begrenses når det gjelder en gruppe som så åpenbart vil ha økonomiske fordeler ved å delta. Personene man her ønsket å rekruttere var i en situasjon som tilsa at de ikke kunne ha vanlig betalte jobber. Tilbudet om penger vil dermed gå utover kravet om fritt og informert samtykke.  Det er svært vanskelig for en person som trenger penger å avslå deltakelse i et forskningsintervju når det følger penger med intervjuet. Forskerne selv mente også det ville være etisk problematisk å tilby deltakerne penger, og valgte derfor ikke å gjøre dette. Men det var i tillegg andre utfordringer med å oppfylle kravet om fritt og informert samtykke i prosjektet.  For eksempel var det vanskelig å forklare at prosjektet var frivillig og hva det faktisk innebar, da mange av deltakerne var analfabeter.  

1. Er betaling av forskningsdeltakere (utover kompensasjon tapt arbeidstid, transportkostnader) alltid uakseptabelt? Diskuter hensyn for og imot betaling av forskningsdeltakere.

2 . Noen vil hevde at forskerne burde ha tilbudt innvandrerne penger for å delta.  Er det ikke rimelig at de som forskningsdeltakere hadde fått noe igjen for å gi av sin egen tid og dele erfaringer med forskeren - noe av dem kanskje vonde å snakke om? Kunne ikke betaling være en måte å hjelpe disse menneskene på, all den tid det var umulig å hjelpe dem på noen annen måte?

3. Hva bør eventuelt avgjøre størrelsen på beløpet dersom betaling aksepteres i gitte situasjoner? Er det for eksempel riktig å betale mer, jo større belastning forskningen er antatt å medføre for den enkelte deltaker?