[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Denne casen er hentet fra Sokol (2008):

 Et eksempel på problemstillingen beskrives av en yngre kirurg som var i ferd med å sende en vitenskapelig artikkel inn til vurdering i et tidsskrift. Han ble spurt av en eldre, overordnet kollega om han kunne få være med på forfatterlisten. Den eldre kirurgen hadde ikke deltatt i forskningsprosjektet, men var i ferd med å søke en ny stilling og ”trengte” nye artikler på publikasjonslisten sin. Den yngre kirurgen opplevde at han stod i en slags takknemlighetsgjeld til sin eldre kollega som hadde vært svært hjelpsom mot ham i mange situasjoner. ”Spiller det egentlig noen rolle om jeg viser litt raushet”, spurte han både seg selv og en rådgiver, ”Jeg skal ikke konkurrere med min eldre kollega om noen jobb, og jeg vil jo fortsatt være førsteforfatter”.

Rådgiveren anbefalte, ikke overraskende, at anmodningen om å få en plass på forfatterlisten ble avslått, Rådgiveren foreslo at en hovedbegrunnelse kunne være at den yngre kirurgen gjorde oppmerksom på at han måtte signere et oversendelsesbrev der han bekreftet at alle artikkelforfatterne oppfylte forfatterkriteriene. Samtidig kunne han foreslå at de to kollegene så snart som mulig begynte å arbeide med en ny, felles artikkel.

Er det for mye forlangt å forvente at en ung lege skal kunne takle et slikt moralsk dilemma og kanskje risikere at et godt vennskap og kollegialt samarbeid ødelegges? Er det feigt å bruke tidsskriftets krav om en signert forfatterskapsbekreftelse som begrunnelse for å avvise forespørselen?

Referanse: 

Sokol DK. The dilemma of authorship. BMJ 2008;336:478.