[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Om det blir påvist rusmidler i biologiske prøver kan dette få alvorlige juridiske eller personlige konsekvenser for den det gjelder. Det er derfor viktig å få så god kunnskap som mulig om forholdet mellom inntak av rusmidler og hvorledes disse kan spores i biologisk materiale.

I slik forskning vil det ofte være et poeng å kunne kontrollere nøyaktig for mengden rusmiddel som forsøkspersonene inntar. For en aktiv misbruker er dette som regel nesten umulig å fastslå. Stoffene inntas med uregelmessig mellomrom og i varierende mengde. Konsentrasjonen av aktivt stoff i de aktuelle rusmidlene man skaffer til veie illegalt varierer også sterkt. Du ønsker derfor å rekruttere friske forsøkspersoner som ikke har brukt det aktuelle rusmiddelet før til en studie for å se på omsetning og påvisning av amfetamin. Du mener dette er den beste måten du kan kontrollere at bestemte mengder av rusmiddelet tas til avtalt tid. For formålet å undersøke hvorledes rusmiddelet fordeles i kroppen, skilles ut og kan påvises, vil det også være fullt mulig å få slik kunnskap ved å bruke friske forsøkspersoner som aldri har brukt det aktuelle rusmiddelet (amfetamin). Du mener dette også er riktig ut fra den tanken at man ikke skal inkludere svakstillte grupper i forskning, dersom man kan få tilsvarende kunnskap ved å bruke andre ikke svakstillte forsøkspersoner.

Du får imidlertid avslag fra den regionale forskningsetiske komite for medisin med den begrunnelse at det er uakseptabelt å inkludere ikke-brukere av amfetamin, da mange vil kunne bli avhengig av amfetamin ved å delta i studien.

Diskuter hva som taler for og imot denne avgjørelsen. Er det andre måter man kan gå frem på for å få den kunnskapen prosjektet ønsket som forskningsetisk står frem som et bedre alternativ?