[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Den såkalte akrylamidsaken eksemplifiserer hvordan forskere kan bidra til å skape overdrevent alarmerende oppslag om forskning i mediene.

Akrylamidsaken som mediefenomen hadde sin opprinnelse i Sverige. Opptakten var omkring 2002, da en forskergruppe ved Stockholms universitet påviste giftstoffet akrylamid i stekt mat. Det svenske mattilsynets (Livsmedelsverket) hjemmeside hevdet at bevisene for at akrylamid utvikles i stivelsesholdige matvarer som pommes frites nå var så sterke at de ikke kunne sitte uvirksomme. I april 2002 sendte Livsmedelsverket og Stockholms universitet ut en felles innbydelse til pressekonferanse. Resultatene fra forskergruppens studier var ennå ikke publisert, men godkjent for publikasjon av et amerikansk tidsskrift. Den 23.april 2002 holdt Forskergruppen for miljøkjemi ved Stockholms universitet pressekonferanse sammen med Livmedelsverket i Stockholm. Konferansen ble direktesendt av SVT og TV4. Samtidig med pressekonferansen sendte Livsmedelsverket ut en pressemelding som ble innledet slik: ”Akrylamid bildas vid matlagning och är vanligt i många livsmedel: Stekta, bakade och friterade potatis- och spannmålsprodukter kan innehålla höga halter av ämnet akrylamid som kan orsaka cancer.”

Dette er opptakten til en lang rekke artikler i både svensk og norsk presse. I Norge slo for eksempel Aftenposten i tur og orden opp funnene og synspunktene til enkeltgrupper med forskere, slik at føljetongen må ha virket komisk på folk som orket å følge med: ”Full alarm om gift i maten” (24.04.02), ”Hudfletter forskerne som slo kreftalarm” (29.04.02), ”Ny akrylamid-alarm” (16.01.03), ”Akrylamid øker ikke kreftfaren” (28.01.03), ”Akrylamid—fortsatt farlig” (06.02.03).

Større kildekritisk bevissthet hos journalistene ville kanskje bidratt til en mer nøktern presentasjon av akrylamidfunnene i pressen. Men mye av årsaken til at dekningen ble slik, kan tilskrives forskergruppa og Livsmedelsverket og deres smule dramatiske strategi for offentliggjøring. Det er neppe så lett for mediene å unngå alarmoverskrifter når både forskere og myndigheter utbasunerer en risiko på denne måten. I debatten som fulgte etter de første oppslagene, pekte noen på det uetiske ved fremgangsmåten. Forskernes fremleggelse av akrylamidfunnene kunne oppfattes som en PR-strategi; en pilotstudie ble offentliggjort på en pressekonferanse uten å ha blitt nøye evaluert i forskningsfellesskap. Enkelte mediekommentatorer mente at det svenske mattilsynet og forskere knyttet til dette, først og fremst ønsket seg oppmerksomhet for å sikre større bidrag til forskningen sin. Noen av forskerne fremholdt på sin side nødvendigheten av å gå ut tidlig med informasjon som kan ha betydning for folks helse.

Hva vil være en god strategi i saker som denne?