Nagoya-protokollen gjør i hovedsak to ting: For det første reguleres tilgangen til biologiske ressurser; for det andre reguleres fordelingen av gevinster knyttet til utnyttelsen av slike ressurser. På et overordnet plan bedres rettssikkerheten for både brukere og tilbydere av genetiske ressurser. Den ivaretar ikke minst urfolks og lokalsamfunns interesser i fattige land.

Protokollen fastslår at genetiske ressurser er underlagt statens suverenitet, og setter dermed visse skranker for tilgangen til slike ressurser. Det innebærer blant annet at informert samtykke eller godkjennelse og involvering fra urfolket eller lokalsamfunnet skal sikres ved tilgang til genetiske ressurser. Videre fastslås det at fordeler – inkludert økonomiske – som oppnås ved utnyttelse av genetiske ressurser skal deles på rettferdig vis med urfolket eller lokalsamfunnet (jf artikkel 5). Fordelingen bør skje i henhold til en felles avtale. Protokollen sikrer også at urfolks eller lokalsamfunns rettigheter kan håndheves når kunnskapen utnyttes i andre stater (jf artikkel 16).

Protokollen inkluderer også egne punkter om tilgang til tradisjonell kunnskap. I henhold til artikkel 7 skal partene treffe passende tiltak for å sikre at tilgang til tradisjonell kunnskap knyttet til genetisk materiale som er utviklet urfolk eller lokalsamfunn innenfor en parts territorium skjer med informert samtykke eller godkjennelse og involvering fra urfolket eller lokalsamfunnet, og at det er inngått en gjensidig avtale om dette.

Norge undertegnet protokollen i 2011. Protokollen vil tre i kraft når 50 stater har ratifisert den. Inntil da må supplerende nasjonal lovgivning til for at den skal være bindende i enkeltsaker.

The Nagoya Protocol on Access and Benefit-sharing