Datainnsamling

Kvalitative studier innbefatter en rekke ulike datainnsamlingsmetoder, som deltagende og ikke-deltagende observasjon, kvalitative intervju, dokumentanalyse, videopptak og lydbåndinnspilling. Hver av disse aktiverer ulike etiske problemstillinger. Uansett type datainnsamling vil visse etiske prinsipper være viktige å overholde, som konfidensialitet, informert samtykke og ivaretagelse av forskningssubjektenes integritet. (Se også Ansvar for den enkelte.)

Intervju

I kvalitative intervjuer er det viktig å ivareta integriteten til de personene som intervjues både under selve intervjuet og i etterkant, når resultatene skal presenteres og fortolkes. Det er vanligvis et krav at man anonymiserer gjenkjennelige detaljer, og at man behandler sensitive opplysninger med varsomhet. I intervjuundersøkelser som omhandler sensitive temaer, er det ofte nødvendig å innhente et skriftlig samtykke.

Spørreundersøkelser

I kvalitative studier er det generelt vanskeligere å ivareta anonymiteten til informantene enn i spørreundersøkelser, fordi informanten forteller om hendelser han eller hun har opplevd med egne ord, og historien blir mer gjenkjennelig for andre. I spørreskjemaer, derimot, er det forhåndsdefinerte spørsmål og svaralternativer, slik at individuelle kjennetegn ikke blir så lette å utlede. Dessuten lagres og tolkes spørreskjemaer vanligvis på aggregatnivå, det vil si at man kun ser hvordan en gitt kategori mennesker fordeler seg i forhold til en gitt variabel, for eksempel hvor mange med høyere utdanning som stemmer SV. På denne måten blir ikke hvert  enkeltindivid som har fylt ut skjemaene lenger synlig. Faktisk kan man derfor si at den viktigste etiske utfordringen når det gjelder såkalt kvantitativ forskning er at det kan gi statiske bilder av hele kategorier mennesker, som når det kommer frem at somaliere sjeldnere er i arbeid eller under utdanning enn alle andre innvandrergrupper, men uten at statistikken gir noen svar på hvorfor det er slik, eller viser sammenhenger i enkeltpersoners liv. (Se Kvantitativ metode og Statistikk.)

Observasjonsstudier

Betegnelsen observasjonsstudier omfatter både deltagende og ikke-deltagende observasjon. I rene observasjonsstudier, det vil si ikke-deltagende observasjon, observerer forskeren andre mennesker uten å delta selv. Et ytterpunkt av slik observasjon vil være for eksempel å lytte til andres samtale gjennom et vindu. Med en slik fremgangsmåte vil forskeren vanskelig gripe meningen bak det som blir sagt, ei heller klare å opparbeide noen god forståelse av hva som foregår. Faren for feiltokninger vil i slike tilfeller klart være til stede.

Den rene observasjonsrollen er satt på spissen i filmen Kitchen Stories (2003, regi Bent Hamer). Etter direktiv fra forskningsledelsen skulle ikke forskeren i denne filmen samtale med mannen han observerte, eller påvirke ham på noen annen måte. Filmen illustrerer at det er umulig ikke å påvirke ved å innta en slik utvendig observatørrolle. Forskerens tilstedeværelse påvirket tvert imot mannen til å gjøre helt andre ting enn han pleide. Det å måtte utsettes for en forsker som sitter på en pidestall og noterer alt den andre foretar seg, er en såpass stressende opplevelse at personen uvegerlig oppfører seg annerledes enn han eller hun ellers ville gjort. Forskereffekten kan derfor bli større snarere enn mindre når man inntar en ren observatørrolle. I tillegg vil en slik utvendig observatørrolle bygge på et problematisk menneskesyn, idet de man studerer blir til de fremmede ”andre”, som man ikke møter på likeverdig måte gjennom gjensidig kommunikasjon. De blir objekter for forskning, uten å tillates noen egen aktiv rolle i relasjon til forskeren og forskningen.

De eneste gangene vi kan tenke oss en utvendig forskerrolle som overhodet ikke har noen innvirkning på de observerte, er hvis forskeren er på et offentlig område og oppfører seg nøyaktig som de andre tilstedeværende, for eksempel venter på bussen som dem, eller sitter på trikken som dem. Men med en gang forskeren stirrer for mye på de andre, kan det innvirke på deres oppførsel. Det å vite seg iakttatt påvirker deres følelse av frihet og naturlighet. En forsker som glir naturlig inn i samhandlingen, innvirker derfor i de fleste tilfeller mindre på oppførselen til de tilstedeværende enn en som sitter i et hjørne og noterer. Dersom man tar rollen som en kikker – en som ligger i buskene og speider på andre, eller kikker inn gjennom vinduet deres uten at de merker det – vil man ikke påvirke samhandlingen, men man vil samtidig få svært magre data, og man vil ikke nødvendigvis forstå godt nok hva som foregår. I tillegg bryter en slik forskerrolle med kravet om informert samtykke. De man studerer skal med andre ord bli informert om forskningen, og de skal gi sitt samtykke i at de er med i forskningsprosjekt. En kikkerrolle lar seg åpenbart ikke forene med dette kravet.

Vanligst er en ren observatørrolle når de situasjoner som skal observeres, har en relativt formell og fastlagt struktur, som for eksempel klasseromsundervisning. I slike situasjoner vil nok en helt avsondret observatør oppleves mindre ubehagelig enn når den viktigste sosiale samhandlingen foregår på en mer spontan, uformell måte. Men det finnes selvsagt også grader av ikke-deltagelse, en observatør i et klasserom vil for eksempel kunne variere en ren observatørrolle med litt uformell småprat med elevene og lærerne i friminuttet. Uansett skal de som observeres informeres om prosjektet, og det gjelder også dersom det er barn man observerer.

I psykologisk forskning er det relativt vanlig med ikke-deltagende observasjon når barn i lek eller en person eller et par i en terapitime observeres gjennom et enveisspeil. I slike tilfeller er det vanligst at de som observeres, er klar over at de blir observert, og har gitt sitt samtykke til det, men i noen grad benyttes også slik observasjon uten at samtykke innhentes først. I dag regnes forskning uten informert samtykke som svært problematisk, og det er ikke like vanlig som tidligere at man observerer uten først å innhente samtykke. Dette henger også sammen med ivaretagelsen av forskningssubjektenes integritet. Hvordan skal de føle sin integritet ivaretatt, hvis de ikke en gang har kunnet si seg enig i at de skal gjøres til gjenstand for forskning?

Deltagende observasjon

Deltagende observasjon er en betegnelse som brukes mer eller mindre synonymt med feltarbeid, men betegnelsen deltagende observasjon peker mer spesifikt på de handlingsprinsipper metoden bygger på: Forskeren skal nemlig på samme tid delta og observere. Dette kan i seg selv by på særegne etiske utfordringer. Dersom forskeren blir for involvert som deltager kan han eller hun risikere at forskningen, og observasjonen, kommer for mye i bakgrunnen. De andre deltagerne kan oppleve det som et svik dersom forskeren som etter hvert har blitt like involvert som dem, så går over i en mer distansert og tilbaketrukket forskerrolle. I løpet av langvarige feltarbeid er det for eksempel ikke uvanlig at forskeren får spesielt nær og god kontakt med enkelte deltagere, og at det utvikler seg vennskapsbånd. I slike tilfeller kan det føles vanskelig å analysere. Nær kontakt med enkelte deltagere kan med andre ord være positivt idet det kan sikre innpass og løpende informasjon, men man må vurdere i hvert tilfelle om den gode kontakten gjør at man har kommet for nær til å kunne bruke denne personen som forskningsobjekt.

Det kan som sagt oppleves som et tillitsbrudd overfor denne personen dersom alt han eller hun sier og gjør gjøres til gjenstand for analyse og fortolkning. Det at det opparbeides et fortrolig tillitsforhold gjør derfor at man ikke kan gjøre denne personen til gjenstand for forskningen. Det kan derfor være greit å la enkelte deltagere i miljøet man studerer, kun ha rollen som informanter, ikke som studieobjekter som man siterer, beskriver og analyserer.

Forskeren må også vurdere om det er hensiktsmessig å la relasjonen mellom forsker og informant bli til et gjensidig forpliktende vennskap. En sammenblanding av forsker-informant-relasjon og vennskap kan gi gode data fordi man får tilgang til mer sensitiv informasjon på denne måten, samtidig kan det være problematisk dersom gjengivelse av informasjon man får tilgang til på denne måten oppleves som et tillitsbrudd. En måte å løse dette på, er at man gir sin fortrolige kontakt mulighet til å samtykke til hvilke deler av informasjonen som skal gjengis, og eventuelt lar personen lese gjennom det man skriver før det gjøres offentlig.

Skjult observasjon

Såkalt skjult observasjon, det vil si observasjonsstudier der forskeren ikke beretter åpent om at han eller hun er forsker, ei heller om hva formålet er med studien, regnes av mange som problematisk etisk sett. Skjult observasjon kan være en fordel når man skal studere miljøer der det er vanskelig eller umulig å få innpass, men mange konkluderer med at metoden likevel ikke er etisk akseptabel, og derfor bør unngås (se for eksempel Bulmer 1982). Skjult observasjon bryter nemlig helt med det etiske prinsippet om informert samtykke (som nevnt tidligere i beskrivelsen av kikkerrollen). De som forsvarer metoden, gjør det ofte ved en samtidig avvisning av at dette etiske prinsippet bør være retningsgivende for kvalitativ forskning.

Infiltratørrollen er i tillegg praktisk og psykisk vanskelig; som forsker må man late som om man er en man ikke er. Ved infiltrasjon må forskeren spille rollen som en primær deltager, og derved vil innpass i feltet være avhengig av at man klarer å spille rollen som en som vil inn i miljøet av samme grunner som alle andre som ønsker adgang. Man må gjøre notater i det skjulte, og man står hele tiden i fare for å bli avslørt. I kriminelle miljøer kan man utsette seg selv for fare, og risikere represalier om man avsløres. Et problem med infiltrasjon når man studerer miljøer som begår kriminalitet eller i det minste uttrykker ekstreme og hatske holdninger, er at man kan bli nødt til å delta i slike handlinger og ytringer selv. Det sier seg selv at det vil være etisk problemfylt. I dette tilfellet bryter man prinsippet om informert samtykke, og i tillegg begår man kriminelle handlinger, samt at man lyver overfor informantene og opparbeider et falsk tillitsforhold til dem. Alt i alt er denne rollen i høyeste grad etisk uakseptabel.

En mer akseptabel variant av samme rolle er forskeren som i ettertid analyserer et fenomen etter selv å ha vært deltager, slik Aubert (1982) gjorde i sin studie av motstandsbevegelsen under annen verdenskrig.

Aksjonsforskning

I aksjonsforskning forsøker forskeren aktivt å påvirke feltet som studeres. Men vanligvis foregår ikke en slik aksjonsartet forskningsprosess ensidig ved at forskeren skal forandre feltet, uten at deltagerne der er innforstått med det. En vanlig aksjonsforskningstilnærming er at endringen settes i kraft gjennom et problemløsende samarbeid mellom forsker og de det forskes på. Derved ansvarliggjøres de primære deltagerne i den endringen som iverksettes, og på denne måten ivaretas også den etiske dimensjonen i forskningsprosessen. Mer etisk problematiske er eventuelle prosjekter der forskeren påtvinger andre en endring som de ikke ønsker. Det kan for eksempel være dersom man gjennom forskningen forsøker å rehabilitere kriminelle eller rusavhengige. En forutsetning for at en slik forskning skal ivareta personenes integritet må være at de selv ønsker å delta i den endringsprosessen som forskningen legger opp til. Generelt gjelder at forskning skal ivareta deltagernes integritet, frihet og medbestemmelse. Ved forskning på potensielt utsatte grupper, som mye av aksjonsforskningen handler om, må man være spesielt varsom, især i de tilfeller der personene man forsker på ikke har mulighet til å forstå fullt ut hva forskningen går ut på. Det gjelder for eksempel når man forsker på barn, psykisk utviklingshemmede, nyankomne innvandrere eller mennesker som lider av psykiske lidelser. Ofte vil forskning på slike utsatte grupper, og vurderingen av endringspotensialet i forskning, og deltagernes grad av medvirkning og innforståtthet med denne, vurderes i forhold til om forskningen kan gi funn som direkte eller indirekte, på kort eller lang sikt, kan komme samfunn og kultur til gode (jf NESH).

Hermeneutikk, metaforer og kritisk perspektiv

Dagens hermeneutikk ble opprinnelig utviklet innenfor filosofien og litteraturvitenskapen, og handlet om tolkning av skriftlige tekster (før dette var hermeneutisk metode brukt innenfor teologien til tolkning av bibeltekster). Men i samfunnsvitenskapen har begrepet også blitt brukt om lesning av intervjuutdrag, observasjoner, og mer overordnet ”å lese kultur som tekst” for å bruke antroplogen Clifford Geertz (1983) sitt uttrykk.

Hermeneutikk i ulike kvalitative studier har også sine særegne forskningsetiske utfordringer. I ulike varianter av kulturanalyse brukes ofte enten såkalt dobbel eller trippel hermeneutikk. Begrepene er utviklet ut fra tanken om at mennesker fortolker sin virkelighet, og at samfunnsviterens utfordring er å fortolke denne allerede fortolkede virkeligheten (Giddens 1976). Samfunnsviteren må med andre ord forholde seg til at den sosiale virkeligheten allerede er symbolsk forutstrukturert (Schütz, 1967). Den har en indre logikk som ligger i de mytene og fortellingene deltagerne bruker for å skape sin sosiale sammenheng (jf. Habermas, 1984:107). I dette ligger også at forskerens modeller er annerledes enn modellene de man studerer har av sine handlinger. Forskerens modeller er på et annet analytisk nivå; man modellerer modellene til dem man forsker på. Dette er en etisk utfordring i de tilfeller der deltagerne ikke kjenner seg igjen i forskerens fortolkninger. Her blir det et spørsmål om hvem som ”eier” sannheten om ens sosiale verden. Dersom forskerens tolkninger spres både til gruppen som tolkes og til utenforstående, kan det være en belastning når de som studeres er svært uenig i tolkningen. Forskeren har et ansvar for å unngå ubegrunnede oppfatninger. Når forskerens tolkning bryter med personens eller gruppens selvforståelse stiller det strenge krav til begrunnelse og dokumentasjon, men man kan heller ikke  la dem man forsker på ha en sensorrolle i forhold til tolkningene. Det ville i så fall bryte med kravet om forskningens frihet og uavhengighet. I noen tilfeller er forskerens tolkninger så distanserte og abstrakte at de menneskene som har blitt forsket på ikke helt forstår resultatene. For å tilbakeføre forskningen er det i så fall nødvendig at forskeren oversetter og forklarer betydningen av tolkningene.

Metaforer er hovedsakelig et redskap for å avsløre bestemte egenskaper ved et objekt eller en hendelse. Ofte glemmer forskere dette og behandler heller metaforene sine som virkelige ting i den empiriske verden, skriver Norman Denzin (1978:46). Da mister metaforene sin forklaringsverdi og blir til sirkelforklaringer. Derfor er det en vanskelig balansegang å bruke metaforer slik at de blir nyttige redskap for å illustrere meningsinnhold. Å diskutere og analysere deltagernes egen metaforbruk er forsvarlig og viktig, men å utvikle egne metaforer for å billedliggjøre mønstre i egne observasjoner, er langt vanskeligere, og må utføres med langt større varsomhet. Altfor ofte ender for eksempel studenter opp med å prøve å få dataene sine til å passe inn i de kategoriene de har «oppfunnet», som for eksempel ved å dele sine informanter inn i tre stiliserte typer. En bedre fremgangsmåte vil være å la kategoriene vokse frem gjennom en stadig kritisk veksling mellom lesning av felt- eller intervjunotater og av teori, og at de testes ut gjennom en stadig nyvurdering av materialet, der det også søkes etter eksempler som bryter med kategoriene (såkalte negative tilfeller, jf. Becker 1970). Den teoretiske rammen man benytter til å fortolke atferd ut fra, må på en eller annen måte være forbundet med referanserammen for deltagernes egne primære tolkninger. Med en ryddig og konsistent argumentasjon der man viser hvordan man har kommet frem til tolkningene, vil det også være etisk forsvarlig med tolkninger som bryter med de utforskedes egne selvforståelser. Poenget er at resultatene skal være troverdige, og at det skal kunne være forståelig, også for de utforskede, på hvilket grunnlag man har bygget tolkningene.

Både fortolkning av underliggende, skjulte interesser og drivkrefter og kritisk fortolkning kan regnes som fortolkninger av tredje grad. De fortolker ikke bare deltagernes fortolkninger, de stiller seg også kritisk til disse, eller leter etter skjulte agendaer og behov. Alvesson og Sköldberg (2010) kaller det trippel hermeneutikk. Enkel hermeneutikk handler om deltagernes tolkning av seg selv og sin intersubjektive/kulturelle virkelighet. Dobbel hermeneutikk er hva den tolkende samfunnsforskeren engasjerer seg i, ved å forsøke å forstå og utvikle kunnskap om denne virkeligheten. Det er åpenbart at slike kritiske tolkninger, eller tolkninger av ubevisste drifter og behov, er mer etisk utfordrende enn den doble hermeneutikkens tolkninger.

Den kritiske teoriens trippelhermeneutikk innbefatter den doble hermeneutikken samt et tredje ledd, nemlig forskerens kritiske tolkninger av de strukturer og prosesser som på ulike måter påvirker så vel forskningssubjektene som forskerens egen måte å tilsynelatende fritt tolke sin situasjon på i forhold til undersøkelsestemaet. Kritisk tolkning tar fatt på ubevisste prosesser, ideologier, maktforhold og andre uttrykk for dominans som medfører at visse interesser gjemmes på bekostning av andre i de forståelsesformene som spontant oppstår (Alvesson og Sköldberg 2010). Når man i lys av marxistisk teori for eksempel fremmer tolkningen at folk er styrt av ”falsk bevissthet”, er dette problematisk. En alternativ måte å tolke på kan være å påvise at de handlingsstrategier, identifiseringsmåter og de selvforståelser folk har er forståelige i lys av den posisjon de har i den sosiomaterielle strukturen, uten derved å si at de opererer ut fra en falsk bevissthet.

Istedenfor kun å fortolke underliggende betydninger i vid forstand ved å ”lese” handlinger som metaforer og narrativer, kan man fortolke ut fra en teori om at de menneskene man observerer, handler ut fra en falsk interesse, eller ut fra fortrengte drifter og behov, slik at de ikke har evnen til å se det forskeren ser. Et slikt utgangspunkt handler også om menneskesyn, idet forskeren påberoper seg en innsikt som ikke er vanlige folk til del. Istedenfor å ha som utgangspunkt at en handling kan ha et uendelig antall betydninger, søker forskeren da mer mot handlingens egentlige underliggende betydning. Forskeren søker skjulte ”sannheter” som ligger til grunn for menneskers handlinger. Marx’ begrep om økonomisk interesse, Sigmund Freuds begrep om det underbevisste og Friedrich Nietzsches begrep om viljen til makt er alle teoribygninger som er basert på tanken om at det finnes slike egentlige betydninger. Ricoeur (1974, 1997) kaller slike fortolkninger for reduktiv (innskrenkende) eller mistankens hermeneutikk.

Psykoanalysen påberoper seg å kunne forklare myter og symboler som frukter av ubevisste representasjoner, som forvrengte uttrykk for forholdet mellom libidinale impulser (seksualdrift) og den kuende strukturen til superego (som utgjør vår samvittighet) (Ricoeur, 1997:318). Ricoeur (1981:34) er skeptisk til dette perspektivet og til Freuds tilnærming til skyldfølelsen som uttrykk for en nevrose eller de kulturelle normenes undertrykkende virkning. Ifølge Ricoeur er ikke det bevisste, førbevisste og underbevisste – samt ego, id og superego – faktiske forekomster, men i stedet er de tolkninger. Det underbevisste er altså ifølge Ricoeur ikke noe som faktisk eksisterer, men i stedet en mening vi tilskriver. Slik Ricoeur ser det, opererer ikke psykoanalysen med fakta, men i stedet med personenes livshistorier. Livshistoriene kan ses som en form for tekster som det er analytikerens oppgave å tolke meningsfullt som en sammenhengende historie.

Forskningsetisk er det i slike tilfeller viktig å vise besinnelse i forhold til krav om å avdekke sannheten om dem man forsker på. Å være underlagt andres forskning og observasjon kan, slik det påpekes i NESH sine Retningslinjer for samfunnsfag, juss og humaniora, i seg selv være nedverdigende. Dette gjelder desto mer når forskeren tolker inn drifter og behov som personen selv ikke erkjenner å ha. De enkelte livshistoriene kan ses som symboler, som først i lys av tekstens (den utskrevne livshistorien) sammenheng kan gis mening. For en psykoanalytiker kan målet være å gi pasienten selvsinnsikt til å kunne forstå sin egen biografi, fortellingen om seg selv, som en historie. Forskningsetisk kan likevel en slik terapeutisk målsetting være problematisk, især dersom den går på tvers av personens integritet.

Tolkning av data/fortolkningens grenser

Uansett hva slags tolkningsnivå man velger, er det viktig at man leser selvkritisk gjennom sine egne tolkninger, og søker å la det gå klart frem i teksten hva som er forskerens egne tolkninger og hva som er deltagernes tolkninger av sine handlinger, samt hva som er deltagernes utsagn og hva som er forskerens tolkninger av disse. I deltagende observasjon er det lett å blande informantenes tolkninger med egne tolkninger, det er derfor særdeles viktig å være oppmerksom på dette. En måte å unngå at skillet blir uklart på, er å gjengi deltagernes utsagn som sitat, for så å fortolke utsagnet. Ved å presentere råmaterialet detaljert, kan leseren lettere se hvorfor forskeren fortolker det slik han eller hun gjør, og kan også lettere skille mellom dennes fortolkede versjon av det vedkommende har hørt og sett, og det man har hørt og sett uavhengig av forskerens tolkning. Spesielt når man tolker hvilke motiver en person handler ut fra, er det grunn til å være aktpågivende. Det å tolke andres motiver er beheftet med stor usikkerhet. Og man må kunne dokumentere og begrunne godt hvorfor man mener at handlinger er utført ut fra bestemte motiver, især i de tilfeller man ilegger en person andre motiver enn denne selv påberoper seg.