Innhold:

Forskningens særegne emner og rolle

Forskningsetikk for samfunnsfag, humaniora, juss og teologi gjelder de verdier og normer fagene og dets utøvere kan virkeliggjøre, respektere og krenke (Tranøy 1995: 50). De særegne forskningsetiske forpliktelsene er til dels knyttet til den rollen forskningen innenfor disse områdene kan ha i samfunnet. De innsikter og resultater forskningen kommer frem til kan ofte ha store samfunnsmessige konsekvenser.. Forskeren har derfor blant annet et særlig ansvar for hvordan forskningsresultater formidles og til en viss grad for hvordan de fortolkes av andre. Forskningsetikken for disse fagområdene må dessuten reflektere de særegne emnene for kultur- og samfunnsfagene, der menneskelige valg, handlinger og relasjoner ofte står i fokus. Forskningen vil dermed på en eller annen måte preges av forskerens samfunns- og menneskesyn. Dette stiller særskilte krav til refleksjon rundt hvordan egne holdninger kan påvirke valg av tema, metode og tolkning av forskningsfunn. I motsetning til for eksempel naturfagene, inkluderer forskningen ofte personer, og forskere har bare tilgang til dem som utforskes ved kommunikasjon (som ved intervju eller dokumentanalyse) og man må dermed forholde seg til personenes språk og kultur. Dette reiser spesielle krav om kunnskap og respekt for andre kulturer.

Risiko for skade

Mange av forskerens allmenne etiske forpliktelser dreier seg om normer som regulerer forholdet til andre forskere og studenter og forskningens streben etter sannhet og frihet. Dette er interne forpliktelser, fordi de i første rekke er rettet mot personer i forskermiljøet. I tillegg har forskeren etiske forpliktelser utad overfor de menneskene som deltar i forskningen, og andre personer og grupper som direkte berøres av forskningen. Ansvar for den enkelte strekker seg også til personer som forskeren kanskje får opplysninger om, eller som berøres av forskningen på andre indirekte måter.

Historisk sett har forskningsetikken i stor grad blitt formet av utfordringer innenfor det medisinske fagområdet og til dels utfordringer innen naturvitenskap og teknologi. Dette henger sammen med at den fysiske og psykiske skaden forskning innenfor disse områdene kan påføre enkeltpersoner ofte er så åpenbar og alvorlig. Oppgjøret med de medisinske forsøkene som ble utført av leger på krigsfanger i konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig satte søkelyset på de forferdelige skader forskere kan påføre forsøkspersoner, og bidro til å redusere misbruk av forsøkspersoner i medisinsk praksis. Men forskning innenfor kultur- og samfunnsfag kan også ha store og alvorlige konsekvenser, både for enkeltindivider og samfunnet. Eksempler på dette er Metropolittprosjektet i Skandinavia og Stanley Milgrams sosialpsykologiske lydighetseksperimenter i USA på 1960-tallet. Metropolittprosjektet skulle følge et antall gutter (født i 1953) i de skandinaviske hovedsteder i 20 år. Prosjektet møtte særlig innvendinger om manglende informert samtykke fra foreldre, usikkerhet om hensikten med prosjektet og dets nytte, og spørsmål om oppbevaringen av sensitive personopplysninger. Milgrams eksperimenter tok sikte på å undersøke grenser for lydighet og mer bestemt hvor langt personer er villig til å gå med hensyn til å påføre andre smerte, dersom de blir bedt om det av en autoritetsperson. Eksperimentene ga verdifull kunnskap, men deltakerne var uvitende om sentrale sider ved undersøkelsen, og mange av dem fikk negative psykiske reksjoner da de skjønte hva de hadde vært med på.    

Det siste eksempelet illustrerer en viktig forskjell mellom risiko for skade i henholdsvis medisin og kultur- og samfunnsfag: Mens faren for fysisk skade i kultur- og samfunnsfag som regel er liten, kan forskning i disse fagområdene medføre alvorlige psykologiske eller emosjonelle skadevirkninger, for eksempel dersom det tas opp sensitive temaer som vekker sterkt ubehag eller utløser traumer hos deltakerne, og dersom man ikke har gjort tilstrekkelig forberedelser eller tenkt på oppfølging av deltakerne i etterkant. Det kan også være en risiko for sosial skade dersom individer og grupper fremstilles på en måte som medfører stigmatisering eller diskriminering. De faktiske virkningene av forskning innenfor disse fagområdene kan være vanskelige å forutse, fordi det kan være vanskelig å forutse hvordan deltakere faktisk vil reagere på spørsmål i en gitt intervjusitasjon, og fordi det ofte dreier seg om komplekse sammenhenger, der virkningene inngår som en del av politiske prosesser. Dette reiser krav og nødvendiggjør hensyn gjennom hele forskningsprosessen.

Sentrale krav og hensyn gjennom forskningsprosessen

En viktig forskningsetisk norm er knyttet til hensynet om at forskningen skal ha et formål og en verdi utenfor seg selv og forskerens egen krets. Forskning i kultur- og samfunnsfagene kan avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet, bidra med korrektiver eller problematisere sentrale verdier og normer i samfunnet. Dersom forskningen er helt triviell, eller til og med skadelig, er det ikke rimelig å be folk om å delta. Innenfor enkelte fagområder kan det være vanskelig å synliggjøre bruksverdi og nyttefunksjoner, og mer generelt kan det være problematisk å enes om hva som er viktig og nyttig å utforske. Betydningen av fri forskning tilsier at normen om at forskningen skal ha en verdi ikke bør tolkes for snevert som et kortsiktig krav om dokumenterte nytteeffekter i alle forskningsprosjekter.

Når man skal forske på mennesker er det ofte vesentlig at man innhenter fritt og informert samtykke fra dem. At samtykket er fritt, betyr at det er avgitt uten tvang eller press. I relasjonen mellom forsker og deltaker vil det ofte være et element av påvirkning, men deltakere må gis en mulighet til å reservere seg fra forskningen uten urimelig press. Praksisen med betaling av informanter kan for eksempel påvirke deltakerne i så stor grad at det kan reises tvil om samtykket er frivillig.

At samtykket er informert, betyr at deltakerne skal informeres om formålet med forskningen, metoder som benyttes og følgene av å delta. Fritt og informert samtykkes skal forebygge krenkelser av personlig integritet. Kravet får særlig tyngde når forskningen innebærer en risiko for belastninger for deltakerne, og når man skal behandle personopplysninger. I noen tilfeller vil informantene stille spesielle fordringer til forskeren med hensyn til etterlevelse av kravet om fritt og informert samtykke. Eksempler er forskning der utviklingshemmede, rusmisbrukere, etniske grupper eller barn deltar som informanter. Det er for eksempel vesentlig at informasjonen forskeren gir, gis i en forståelig form, som tar hensyn til mottakerens alder og språkforståelse. Det kan også være situasjoner som stiller spesielle krav til forskeren, for eksempel fengselsforskning der innsatte er informanter, samt annen institusjonsforskning. Ved all institusjonsforskning har forskeren et særlig ansvar for å informere klart og tydelig om sin uavhengighet av institusjonen. Deltakende observasjon er et annet eksempel på en situasjon som stiller særlige utfordringer til kravet til fritt og informert samtykke.  Forskning på sårbare grupper er særlig kontroversielt dersom siktemålet for forskningen ikke er å være til nytte for den gruppen som gjørs til gjenstand for den, eller dersom det er tvil om den vitenskapelige verdien av forskningen.

Kravet om konfidensialitet omhandler forskerens plikt til å behandle all informasjon de får om personlige forhold på en varsom måte, slik at uvedkommende ikke får adgang til opplysningene. Kravet omfatter taushetsplikten, men gjelder også mer generelt krav til oppbevaring og tilintetgjøring av for eksempel lister med navn på informanter. Forskningsmaterialet må vanligvis anonymiseres. Forskerens taushetsplikt går ut på at forskeren har en forpliktelse til å bevare taushet om sine kilder, det vil si identiteten til informantene eller opplysninger informantene gir (jf forvaltningsloven § 13). Det er hensyn til personvern som ligger bak disse kravene. Kravene om konfidensialitet og taushetsplikt kan komme i konflikt med et annet viktig hensyn, nemlig hensynet til etterprøvbarhet. Forskere har også varlingsplikt, det vil si en plikt til å melde fra om alvorlige ulovlige handlinger som enten finner sted eller er planlagt (jf straffeloven § 39). Også utover denne juridiske plikten kan forskeren komme i en situasjon der hun føler plikt til å melde fra, for eksempel ved avdekking av omsorgssvikt.

Det har vært en utvikling i forskningsetikken i samfunnsvitenskap og humaniora når det gjelder spørsmålet om hvem som omfattes av personvernhensyn. I Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi er hensyn til avdøde mennesker, som gjøres til gjenstand for forskning, for eksempel i biografier, inkludert. Forskningsetiske hensyn og krav gjelder også når man utfører forskning på menneskelige levninger. Ved forskning på gjenstander og kulturminner bør man særlig være oppmerksom på behovet for bevaring, og vise aktsomhet der gjenstander og kulturminner har usikkert eller omstridt opphav

Disse hensynene og kravene sikter mot å beskytte dem som deltar i forskningen og avgir data, samt andre som berøres av forskningen, mot urimelig press til å delta, eller ubehag og skade i løpet av forskningsprosessen. Prinsippet om at enkeltindivider ikke skal bli skadelidende gjelder også etter at selve forskningen er avsluttet, og ved formidling og bruk av de funnene som gjøres. Forskeren har ikke full kontroll over hvordan forskningsresultater tolkes og brukes. Likefullt har forskeren et ansvar, og bør vurdere mulige utilsiktede virkninger av forskningen, og forsøke å korrigere eventuelle misforståelser.

Konflikter mellom normer og avveiing av hensyn

Mange av de overnevnte kravene kan begrunnes både etisk og metodisk: Det er uetisk å påføre andre mennesker skade, og samtidig kan det være vanskelig å rekruttere deltakere til forskningsprosjekter dersom det er slik at prosjektet vil påføre deltakerne skade. I andre sitasjoner kan etiske og metodologiske hensyn være vanskelige å forene: For eksempel kan kravet om informert samtykke i enkelte situasjoner føre til skjevhet i utvalget av informanter dersom det er personer i gruppen som mangler et begrepsapparat for å forstå forskningen. Etterlevelse av kravet om informert samtykke kan dermed utelukke grupper fra forskning, og slik få uønskede forskningsetiske implikasjoner.   

Den overordnede avveiningen vil ofte være, mellom den samfunnsmessige verdien av forskningen på den ene siden og hensynet til enkeltindividet på den andre siden. Et prosjekt kan ha stor samfunnsmessig verdi, for eksempel ved å tilføre samfunnet ny og viktig kunnskap, men samtidig medføre stort ubehag for den enkelte deltaker. Mange forskningsetiske normer betraktes gjerne som prima facie normer, det vil si at man er bundet av dem hvis det ikke er andre hensyn som veier tyngre. Med andre ord: De gjelder ikke absolutt og uten unntak. Tvert imot må gyldigheten vurderes fra sak til sak ved at de sentrale etiske hensyn saken reiser avveies. Når respekten for menneskeverdet er i fare, må kanskje sannhetsforpliktelsen underordnes hensynet til menneskeverdet. Når det er snakk om andre typer skade, som for eksempel en gruppes omdømme i samfunnet, synes det å være større rom for en avveining, der prosjektets verdi, og dens eventuelle nytte for deltakerne vurderes i forhold til mulig skade. I en eventuell avveining bør forskeren kjenne til sentrale forskningsetiske normer, og samtidig ha en nærhet til det spørsmålet som berøres for å utvise godt skjønn.

Om godkjenning av forskningsprosjekter i samfunnsfag og humaniora

Enkeltforskere og forskningsinstitusjoner kan be NESH om å vurdere de forskningsetiske sidene ved et bestemt forskningsprosjekt for bedre å kunne ivareta forskningsetiske hensyn. Enkeltforskere og forskningsinstitusjoner i Norge er ikke forpliktet til å få etisk godkjenning til forskningsprosjekter innenfor kultur- og samfunnsfagene. Ansvaret for at retningslinjene følges er derfor i stor grad overlatt til den enkelte forsker og institusjon. Dette er i motsetning til forskningsprosjekter innenfor medisin- og helsefag, som må ha godkjenning av en regional etisk komité. Ett unntak er tilfellene der NESHs og NEMs ansvarsområder overlapper. Et annet viktig unntak fra hovedregelen om at prosjekter innenfor NESHs fagområder er unntatt fra meldeplikt, er prosjekter som involverer behandling av sensitive personopplysninger. Forskningsprosjekter som forutsetter oppbevaring og bruk av personopplysninger, det vil si opplysninger som direkte eller indirekte kan knyttes til enkeltpersoner, er meldepliktige i følge personopplysningsloven av 1. januar 2001. Slike prosjekter vil som regel være meldepliktige til NSD, som er personvernombud for forsknings- og studentprosjekter. Enkelte prosjekter vil også være konsesjonspliktige til Datatilsynet.

Prosjekter som skal bruke helseopplysninger uten å innhente samtykke, må ha tillatelse fra en regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (dispensasjon fra taushetsplikt). 

Utviklingen i flere andre land går mot økt lovregulering. I 2004 ble en lov om forhåndsgodkjenning innført i Sverige (Etikprövningslagen). Loven krever at alle forskningsprosjekter som innebærer behandling av sensitive personopplysninger, eller som innebærer risiko for skade for deltakerne, legges frem til vurdering for en etisk nemnd.