Last ned pdf av artikkelen her

Hvordan ville du reagert hvis det ble forlangt at du var med på å betale for en og samme ting tre ganger, men likevel ikke fikk tilgang til det du har bidratt med penger til? Langt på vei er det nettopp det du gjør som skattebetaler når det gjelder forskningslitteratur. Og hvis du er en statlig ansatt forsker som har skrevet en artikkel, er det da greit å overdra alle rettigheter til en part, som til og med kan nekte deg å legge den ut på egne hjemmesider?

Dette kan synes i overkant spissformulert, men dette er faktisk normaltilstanden mer enn unntaket. Og merkelig nok er det få stemmer som hever sin røst mot dette systemet. Kanskje ikke så rart, da det heller ikke er spesielt lett å forstå hvordan forskningslitteratur oppstår, eller hvilken viktig rolle en vitenskapelig artikkel spiller for forfatteren.

Publiseringsprosessen

Hva er så hovedtrekkene i publiseringsprosessen?

Normalen i dag er at en forsker kontakter et forlag med sin siste artikkel, og ber om å få denne publisert. Forskeren ønsker selvfølgelig å publisere i det tidsskriftet som har det beste renommeet, og som gir forskeren den høyeste statusen og høyest poenguttelling i tellekantsystemet. Det er ingen penger å tjene for forskeren på hans eller hennes nyutklekkede åndsverk, forlaget betaler altså ingenting til forfatteren, snarere tvert i mot, det er ofte utgifter forbundet med å få trykket sin artikkel i et tidsskrift. Når forfatteravtalen underskrives, er rettighetene til økonomisk utnyttelse av artikkelen overdratt til forlaget. Åndsverksloven sikrer forfatteren en rekke rettigheter, men for alle praktiske formål er det nå forlaget som eier artikkelen. Forskeren er som regel offentlig ansatt eller har mottat offentlig støtte, dermed har du som skattebetaler vært med på å finansiere forskningen og den endelige artikkelen.
Dette er første gang du betaler.

Artikkelen går nå igjennom såkalt fagfellevurdering. Det betyr at andre forskere vurderer innholdet i artikkelen, og går god for at dette er genuin forskning. Dette er et svært viktig kvalitetssikringsledd i forskningen, hvor fageksperter bruker tid på å gjennomgå både resultatet og metoden forskningen baseres på. Ekspertene som bruker tid på dette, får ikke betaling for den viktige jobben de utfører, men de er som regel også ansatt ved universiteter eller andre offentlig finansierte institusjoner, og følgelig brukes statens penger også her.
Dette er andre gangen du betaler.

Til slutt publiseres artikkelen, forhåpentligvis i et velrenommert tidsskrift av høy klasse. For at andre forskere skal kunne lese artikkelen, må tidsskriftet kjøpes inn av institusjonene. Det kan koste mye. Veldig mye. Dels fordi tidsskriftene helt eller delvis er i en monopolsituasjon, dels fordi forskere på en institusjon må ha tilgang til det nyeste av det nye hele tiden for å være oppdatert på sitt fagfelt, men også fordi institusjonene ikke kan kjøpe ett og ett tidskrift, men må kjøpe såkalte Big Deals. Big Deals følger det samme prinsippet vi vanlige konsumenter opplever når vi må betale for 10 TV-kanaler vi ikke har bedt om for å få tak i den ene kanalen vi faktisk vil ha. Det er heller ikke særlig rimelig at institusjonen hvor forskeren er ansatt også må kjøpe tilgang til den samme artikkelen den ansatte ved institusjonen har produsert.
Og dette er tredje gangen du betaler.

Til tross for at du som skattebetaler altså har bidratt tre steder over skatteseddelen har du fremdeles ikke tilgang til artikkelen. Hvis du da ikke er ansatt ved en forskningsinstitusjon som har kjøpt tilgang.[1]

Kanskje ikke så viktig, tenker noen, hva skal en legmann med en innfløkt artikkel om et sært tema innenfor en obskur vitenskap? Vel, hvis man ikke er interessert i den prinsipielle siden av retten til tilgang, så vil uansett forskningen kunne være svært nyttig for alle som lar seg engasjere av eller har bakgrunn innen forskjellige fagdisipliner, enten de har forskerutdanning eller ikke. Innovasjonsperspektivet er også viktig, for eksempel kan ansatte i en nystartet innovativ bedrift utnytte kunnskapen som forskningen bærer med seg. Og hva med utdanningsinstitusjoner i utlandet som ikke har råd til å kjøpe tilgang til internasjonal forskningslitteratur? Dette berører i høyeste grad nord/sør-problematikken, men vi skal ikke lenger enn til egen instituttsektor her i Norge, før vi treffer forskere som ikke har tilgang til den forskningen de behøver for å holde seg oppdatert på fagfeltet.

Er det greit å bruke skattepenger på denne måten? Finnes det ikke andre alternativer for distribusjon av forskning, enn å gi den bort til internasjonale forlag som tjener store summer på dette? Og det å stenge forskningen ute for potensielle lesere som ikke har økonomien på sin side, er ikke dette stikk i strid med forskningens ideal om åpenhet?

Open access

Det er lansert et svar på denne utfordringen, og det heter Open Access. Definisjonen på Open Access er at vitenskapelige publikasjoner gjøres fritt tilgjengelig på nettet. Forfatter eller opphavsmann beholder opphavsretten til publikasjonen, men gir brukere tillatelse til å lese, laste ned, kopiere, distribuere, skrive ut, søke i eller lenke til fullteksten uten å forlange vederlag.[2] (For ordens skyld, med vitenskapelige publikasjoner mener vi som oftest fagfellevurdert materiale.)

Dette er et prinsipp som plasserer seg i en publiseringsprosess som faktisk koster penger. Det er en vanlig misforståelse å tro at alt rundt Open Access er gratis, bare fordi det er gratis å lese. Det gjøres et arbeid i publiseringsprosessen som koster, og det vil bli presentert en regning. Ved Open Access blir regningen presentert før man publiserer, snarere enn som i dag, når regningen presenteres ved kjøp av lesetilgang. Å betale i forkant kalles for forfatterbetaling og innebærer langt på vei et skifte i den økonomiske modellen et forlag driver etter, noe som naturlig nok har noen konsekvenser for forlaget.

Open Access representerer for mange en utskiftning av et system som koster altfor mye for altfor mange, og innebærer at en viktig del av forvaltningen av forskningen er overlatt til kommersielle forlag med profitt øverst på agendaen. Mange hevder at dette er en uholdbar tilstand, ergo kreves det et nytt system. Open Access er da også omfavnet fra regjeringshold, ikke først og fremst for å spare penger, men for å få bedre utnyttelse av forskningen:

Prinsipielt mener regjeringen at alle vitenskapelige artikler som er resultat av offentlig finansiert forskning, skal være åpent tilgjengelige. (St. melding nr. 30: 2008-2009, Klima for forskning)

Open Access er et prinsipp om at en artikkel skal kunne leses fritt, ikke hvordan eller når det blir fritt. Dette må derfor operasjonaliseres, og i tråd med dette blir Open Access referert til i hovedsakelig to varianter, gull Open Access og grønn Open Access. Gull Open Access er publisering i Open Access-tidsskrift der forlag velger å la sine tidsskrift være gratis tilgjengelige på internett. Utgifter ved publisering dekkes som nevnt i de fleste tilfeller av forfatter eller institusjonen forfatter er ansatt ved.

Grønn Open Access er derimot at forskeren publiserer i et vitenskapelig tidsskrift med betalingstilgang (abonnement), for deretter å bli gitt muligheten til å lagre en kopi av artikkelen i et institusjonelt arkiv. Institusjonelle arkiv (også kalt vitenarkiv) er lokale databaser for lagring og tilgjengeliggjøring av institusjonens publikasjoner. (Arkivet må ikke nødvendigvis være knyttet til forskerens institusjon; fysikkarkivet ArXiv er et vellykket eksempel på et fagarkiv som samler fagmiljøer.)

Det er forfatterens kontrakt med utgiver (tidsskriftforlag, bokforlag etc.) som regulerer hvilken versjon av den ferdige publikasjonen som eventuelt kan deponeres i og tilgjengeliggjøres via arkivet. Dette ser ut som et godt alternativ til gull Open Access-publisering ved første øyekast, men det er noen haker ved denne ordningen. For det første er det ikke alle tidsskrift som tillater egenarkivering, og de som har en såkalt grønn policy, tillater som regel ikke at den publiserte versjonen av manuskriptet (forlagets PDF) deponeres i arkivet, det er kun den siste aksepterte versjonen av manus (postprint) som kan deponeres. En fagartikkel går gjennom flere forandringer i prosessen mot endelig publisering; disse versjonene har det samme faglige innhold, men er forskjellige revisjoner frem til det endelige trykte produkt.
Forlaget krever også en karanteneperiode før arkivkopien kan gjøres tigjengelig. Det er vanlig at artikler ikke kan tilgjengeliggjøres i et arkiv før det har gått 6-24 måneder, avhengig av fagfelt. Det er altså helt og holdent opp til forlaget når og om en versjon av publikasjonen kan tilgjengeliggjøres. At postprinten oftest er den eneste muligheten for egenarkivering utgjør nok en hake: Enhver sitering av artikkelen vil kunne henvise til galt sted i artikkelen, da forlagets PDF ofte er paginert annerledes.

Onde tunger vil ha det til at grønn Open Access representerer to uker gammel kneipp i brødhyllene, mens gull Open Access representerer den ferske loffen. Andre vil hevde at grønn Open Access er en farbar vei som en pragmatisk overgang mot et skifte av publiseringspraksis til gull Open Access, mens andre igjen vil mene at grønn Open Access er godt nok som en varig løsning.

Når det gjelder nytteverdien av Open Access finnes det en rekke undersøkelser som viser at økt bruk av Open Access (både gull og grønn) øker siteringshyppigheten[3] til de publiserte artiklene. Det finnes undersøkelser som hevder at det ikke skjer en betydelig økning i siteringer, men det er ingen tvil om at artiklene blir mer lest.[4]

Og «mer lest» betyr bedre utnyttelse av de pengene som allerede er investert - mer forskning og bedre utnyttelse per krone.

Offentlig pengebruk i institusjonene

Norsk forskning er i all hovedsak finansiert med offentlige midler. Om de kommer fra Norges forskningsråd, institusjonens forskningsbevilgninger, offentlige stiftelser eller EU er de finansiert av det offentlige, og dermed skattebetalernes penger. Forskning betalt med offentlige midler skal være åpent tilgjengelig for offentligheten. Det synes vanskelig å argumentere mot et slikt godt prinsipp.  

De fleste vitenskapelige tidsskriftene er som nevnt basert på en abonnementsordning der man betaler for tilgang til å lese tidsskriftet/artikkelen. For de fleste forskere ansatt ved norske universiteter og høgskoler utgjør ikke manglende tilgang til forskningslitteratur noe problem. Store institusjoner kjøper tilgang til elektroniske ressurser som byr på tusenvis av titler gjennom sine biblioteker.

Men mye forskning skjer utenfor universitets- og høgskolesektoren, og mindre forskningsinstitusjoner har ingen mulighet for å betale for tilgang til alle de store tidsskriftpakkene. Kunnskapsbasert innovasjon skjer også utenfor rene forskningsinstitusjoner. Mange norske kunnskapsbedrifter er ikke med i fellesavtaler for innkjøp av elektroniske ressurser, og må derfor kjøpe tilgang til tidsskriftene eller artiklene på egenhånd. Og dette er dyrt. Så dyrt at kunnskapsbedriftene ikke har råd.

Forlagenes rolle

Er forlagene den store stygge ulven? Ikke nødvendigvis, i hvert fall ikke de norske forlagene. Det er astronomiske summer å tjene på akademisk publisering, men det gjelder ikke norske forlag. De store internasjonale forlagene derimot, som Elsevier, Springer, Blackwell etc., er stadig under angrep på grunn av det mange anser som grov utnyttelse av en monopolsituasjon.

Men hvordan oppsto denne monopol-situasjonen? Vitenskapelig publisering var opprinnelig drevet fram av lærestedene og vitenskapelige selskaper. I 1960- og 70-årene bestemte universitetene og selskapene seg for at forlagsdrift var en tjeneste de selv ikke ønsket å drive, og overlot følgelig forvaltningen av arvesølvet til kommersielle forlag med den rette fagkunnskapen. Når nå internettalderen har revolusjonert både forlagsdrift, spredning/distribusjon og ikke minst selve produksjonen, reageres det på at samtidig som kostnadene har sunket betraktelig, så har prisene skutt i været.

Det koster likevel å publisere vitenskapelige artikler, også i Open Access(OA-)-tidsskrifter. Den vanligste betalingsmodellen innen OA er forfatterbetaling, der forfatteren eller dennes institusjon betaler en avgift på inntil 20 000 kroner for å dekke publiseringskostnadene per artikkel. 70 prosent av OA-tidsskriftene tar ingen betaling for publisering - utgiftene dekkes av for eksempel instituttet tidsskriftet utgis ved. På den annen side tar 70 prosent av abonnementstidsskriftene betaling fra forfatter for vedlegg, figurer og farger.

Det er selvsagt ikke noe i veien med at forlag tjener penger på sin virksomhet, og det er også penger i Open Access-modellen; forlag som Springer tjener penger både på sin Springer Open-portefølje og på tidsskriftene innen Biomed Central. Verdens største Open Access-tidsskrift, Public Library of Science (PLoS) går også nå med overskudd.

Uansett hvilken modell et forlag velger å følge, bør ingen være overrasket over at kommersielle selskap har som mål å tjene penger. Det er deres privilegium i et marked styrt av markedskreftene, og en situasjon vi langt på vei selv er ansvarlige for. En bør derfor være varsom med å angripe forlagene utelukkende for deres prispolitikk. Likevel har det vært sterke reaksjoner mot forlagsbransjen. Elsevier er det forlaget som har fått gjennomgå mest, spesielt etter at forlaget har støttet opp om et lovforslag i USA som vil fjerne finansieringsinstitusjonenes mulighet til å kreve Open Access.

Bakgrunnen for den siste konfrontasjonen er som følger: National Institutes of Health, den største bevilger av forskningsmidler på helseområdet i USA, krever at alle artikler som er et resultat av forskningsmidler fra dem skal gjøres tilgjengelig i et arkiv (grønn Open Access). For å hindre et slikt krav ble det satt fram et lovforslag i USA, RWA (Research Works Act[5]). Det ble fremsatt av to kongressmedlemmer, som begge var på Elseviers donasjonslister.[6] Dette og en politikk mange har opplevd som grov utnyttelse av forskerens resultater, har gitt underskriftskampanjer på nett med nærmere 10 000 forskere som dyrt og hellig sverger at de aldri mer vil ha noe mer å gjøre med Elsevier.[7] Underskriftskampanjen fikk for øvrig Elsevier til å trekke sin støtte til lovforslaget, som i skrivende stund er lagt dødt.

Uansett hvordan man ser på forlagene og deres rolle: De er en del av et system vi har bygd opp. Dette betyr imidlertid ikke at systemet bør bestå slik det er i dag.

Open access og akademisk frihet

Forskeren spiller en helt sentral rolle rundt Open Access-publisering, naturligvis. Som kjent skal ingen fortelle en forsker hvordan han skal forske, hvor han skal publisere eller på annet vis instruere forskeren med tanke på å påvirke forskningen. Dette berører den akademiske friheten, et viktig prinsipp innenfor all forskning. Fra statlig hold er dette løftet frem i regjeringens utredninger med følgende formuleringer:

Ideen om akademisk frihet har historisk vært løftet frem i opplysningstidens idealer om fri tenkning og søking etter sannhet, forståelse og erkjennelse, kunnskap som et offentlig gode, og verdien av en kritisk offentlighet.

Kjernen i denne friheten kan beskrives som fravær av og vern mot overstyring eller sanksjoner som truer forskerens vitenskapelige integritet, det vil si hindrer henne i å følge eller gi uttrykk for egne faglige vurderinger. (NOU 2006: 19)

Fra tid til annen dukker det opp påstander om Open Access som ingen egentlig vet hvor kommer fra. Det er blitt påstått at akademisk frihet ikke spiller på lag med Open Access, da et obligatorisk krav om publisering i Open Access-tidsskrift griper inn i forskerens frie valg av kanal. La oss legge den ballen død, det har aldri vært og bør heller ikke være snakk om å pålegge forskere obligatorisk publisering i Open Access-tidskrift. En slik ordning vil helt klart kunne gå på akkord med forskerens autonome rolle, og rokke ved at forskningen forblir uhildet og upåvirket.

Men hva med et annet aspekt av den akademiske friheten, nemlig å overdra rettigheter til egen forskning til forlag? Hva da med forskningens spredning og andres tilgang til forskningen? Både regjering og De nasjonale forskningsetiske komiteer løfter frem viktigheten av dette:

Frihetsbegrepet […]er ikke tale om et privat privilegium for bestemte personer. Det er heller ikke tale om en ubetinget rett for den enkelte forsker og lærer til å handle helt etter eget forgodtbefinnende. (NOU 2006: 19)

Forskning krever derfor en institusjonelt garantert frihet til å søke, produsere og formidle vitenskapelige innsikter, så vel til en bredere offentlighet som til den interne undervisningen på institusjonen.» (§ 3 i NESH sine retningslinjer) [8]

Ved publisering gir forskeren fra seg all kontroll over materialet og spredningen av dette, og spørsmålet er hvorvidt det faktisk tilhører den akademiske friheten til forskeren å i praksis bidra til å hindre andre lesere tilgang til forskningen. Dette hevdes å være er en del av den akademiske frihet, samtidig som det i manges øyne strider mot et nært forbundet prinsipp om at forskningen er å anse som et offentlig gode.

Om det faktisk er forenelig med god skikk og akademisk frihet å velge publiseringskanaler som ikke er tilgjengelig uten en prislapp, vil mange hevde at forskeren i det minste har en plikt til å sikre egenarkivering av artikkelen (grønn Open Access) gjennom forfatteravtalen.[9]

Vanskeligheter for open access

Man skulle tro at demokratisering av kunnskap sammen med rettigheter til innsyn i det alle har vært med på å betale for, gjorde Open Access til en selvfølgelighet som var noenlunde enkel å implementere. Men under dette forholdsvis enkle og gode prinsipp skjuler det seg en gordisk knute. Det er ikke så enkelt som det kanskje skulle virke, for hvilke grunner har den enkelte forsker for å velge en Open Access-kanal foran en abonnementsbasert kanal? Hva gir mest status og uttelling for forskeren? Og hva med finansieringen: Hvem skal betale for forfatterbetalingen, og hvordan ser totalregnestykket ut?

Noe av problemet ligger faktisk i vår egen evaluering av det som regnes for å være god forskning. En del av de norske forskningsbevilgningene tildeles etter det såkalte tellekantprinsippet. Hvis du som forsker publiserer en vitenskapelig artikkel får du poeng som igjen gjøres om til penger til din institusjon ved neste års bevilgning. Jo flere artikler, jo flere poeng, dess mere penger. Men ikke alle vitenskapelige tidsskrifter gir like stor uttelling. Det offentlige har lister over nivåer for uttelling, der tidsskrifter på nivå 2 gir flere poeng (og penger) enn tidsskrifter på nivå 1. Et tidsskrift må ha eksistert en stund for å bli bedømt som seriøst og godt nok til å få nivåuttelling. Det byr på problemer for nystartede Open Access-tidsskrifter, og gjør at forskere naturlig nok velger de etablerte kanalene som stort sett er abonnementsbaserte. I kanalregisteret til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD), som er den offentlige listen over godkjente publiseringskanaler med uttelling i Norge, er om lag 10 % av tidsskriftene nivårangert og Open Access. Og det er store forskjeller innen de ulike fagområdene, der medisin og naturvitenskapene har langt flere Open Access-tidsskrifter å velge mellom enn de fleste andre fagområdene.

På den ene siden har altså det offentlige laget insentivordninger som favoriserer publisering i tradisjonelle abonnementstidsskrifter. På den andre siden vil det offentlige at så mye som mulig av forskningen skal være fri. Ikke et stort paradoks, men når det også finnes andre grunner til å velge abonnementsbaserte kanaler, gjør det vekstforholdene vanskelige for Open Access-publisering. Spesielt siden det dreier seg om penger, alles favorittema.

I favør av abonnementsbaserte kanaler

Som nevnt må det på sikt skje en endring i den økonomiske modellen som ligger til grunn for vitenskapelig publisering i kommersielle tidsskrift. Forenklet kan man si at for å få så mye som mulig av forskningen ut i det fri, må pengene flyttes fra «ut»-siden av forlaget til «inn»-siden – fra regningen for lesetilgang til regningen for forfatterbetaling.

Men det er to viktige ting å ha present i dette perspektivet:

Det første er at lommeboken som betaler for lesetilgang ikke er den samme som den som betaler for publisering. Lesetilgang betales i dag av bibliotekene, mens det ofte er forfatterens forskningsbudsjett som belastes for forfatterbetalingen.

At det er forskerens eget budsjett som belastes ved publisering i en Open Access-kanal, er svært konkurransevridende. En forsker kan ha et forskningsbudsjett på 250 000 kroner, og med en publiseringsavgift (APC) på 2000 euro blir en stor del av budsjettet beslaglagt til publisering, i motsetning til publisering i et abonnementsbasert tidsskrift. Også her er det ofte en avgift involvert for publisering, men sjelden like stor. Så en forsker kan i praksis måtte velge mellom å bruke sitt budsjett til publisering i en Open Access-kanal eller til en attraktiv konferanse på sitt fagfelt.[10] Hva ville du valgt? En konferanse i Rio, eller publisering i et Open Access-tidsskrift?

Det andre poenget er at bibliotekene ikke kjøper én og én artikkel, eller ett og ett tidsskrift. De kjøper store pakker med tidsskrift; Big Deals.

Selv om andelen Open Access-publisering øker, inkludert egenarkivering langs det grønne sporet, vil forfatterbetalingen komme på toppen av bibliotekenes kjøp av Big Deals. Vi kan forvente at regningen for tilgang til elektroniske tidsskrift vil holdes på samme nivå i flere år fremover, samtidig som utgiftene til forfatterbetalinger vil øke. Totalregnskapet for en institusjon vil altså bli høyere i en periode, før man eventuelt kan begynne å høste gevinster på lavere utgifter for tidsskriftene. Denne regningen må etter hvert kunne forventes å synke etter hvert som Open Access-publisering brer om seg. Men dette vil ta tid.

Målet med Open Access er da heller ikke nødvendigvis å spare penger, men å få større utnyttelse av forskning. For å oppnå dette må kanskje den gordiske knuten kuttes. Spørsmålet er om noen tør ta frem sverdet.

Oppsummering

Open Access er et demokratisk og godt prinsipp, som handler om tilgang til forskning så vel som skattebetalerens rettigheter, både når det gjelder tilgang til forskning og når det gjelder retten til trygg forvaltning av økonomien i statskassen. Samtidig er Open Access vanskelig å innføre, ikke minst fordi det berører institusjonens budsjetter og forlagenes tilpassing til nye markedsmodeller.

Regjeringen og Stortinget har gjort noen grep i Norge. Open Access er innført som en målsetting og prinsipp via Stortingsmelding 22 (Klima for forskning), og det statlige organet CRIStin er opprettet, med blant annet det nasjonale koordinerende ansvaret på feltet.[11]

Videre har mange av de største universitet og høgskoler etablert en Open Access-policy ved egen institusjon, og mange kommer etter. I mesteparten av UH-sektoren er også en teknisk infrastruktur på plass, i form av institusjonelle arkiv, som er en forutsetning for grønn Open Access.

Hva så med pengene? Den viktigste finansiseringsinstitusjonen i Norge, Forskningsrådet, har vedtatt en Open Access-policy på en del av sine midler.[12] Dette har også EU vedtatt i forbindelse med det syvende rammeprogrammet, og sammen med Wellcome Trust[13] i Storbritannia, National Institutes of Health i USA og en rekke andre finansieringsorganer som alle har lignende policyer, så går Open Access en lys tid i møte. Som kjent hjelper det alltid å følge pengestrømmen.

En god ting kan ikke gjentas for ofte. Open Access handler ikke om å spare penger, men om å få en bedre utnyttelse av forskningen. Trolig vil forskningsinstitusjonene totalt sett spare på å betale for forfatterbetaling i stedet for lesetilgang.

Men pengeargumentet er fremdeles ikke det viktigste: Forskningen trives best når den er kvalitetssikret, åpent tilgjengelig og kan leses og utnyttes fritt. Det er en utfordring som må tas på alvor i alle deler av forsknings-Norge.

Tilbake til Forskning og penger hovedside

Noter


[1]   Tilgangen reguleres som regel via IP-nummerrekken maskinene til institusjonen bruker. Du må altså være på institusjonens fysiske område, eller på en annen måte være knyttet til institusjonens nettverk for å få tilgang til litteraturen.

[2]   Open Access er definert gjennom tre statements Budapest (februar 2002) Bethesda (juni 2003), og Berlin (oktober 2003). Disse blir ofte referert til som BBB-definisjonen av Open Access (Lesedato 2.5.2012).

[3]   Siteringshyppighet viser til hvor mange ganger andre forskere har sitert artikkelen din i sine artikler.

[4]   For de interesserte anbefales siden Open Access Citation Advantage: An Annotated Bibliography (http://www.istl.org/10-winter/article2.html) (Lesedato 2.5.2012).

[5]   http://en.wikipedia.org/wiki/Research_Works_Act (Lesedato 2.5.2012)

[6]   MapLight: http://maplight.org/us-congress/contributions?sort=asc&order=Recipient&s=1&office_party=House%2CDemocrat%2CRepublican%2CIndependent&election=2012&string=Elsevier&business_sector=any&business_industry=any&source=All (Lesedato 2.5.2012)

[7]   http://thecostofknowledge.com/ (Lesedato 2.5.2012)

[8]   http://www.etikkom.no/no/Forskningsetikk/Etiske-retningslinjer/Samfunnsvitenskap-jus-og-humaniora/A-Forskningsetikk-forskningsfrihet-og-samfunn-1---4/3-Betydningen-av-fri-forskning/ (Lesedato 2.5.2012)

[9]   Universitetet i Oslo har med sin nye Open Access-policy innarbeidet dette prinsippet i arbeidskontrakten til nyansatte. Pålegget gjelder ikke tidligere ansatte, men de oppfordres til å følge de samme prinsippene.

[10]  Løsningen på dette kan være å øremerke midler til Open Access-publisering – midler som må komme i tillegg til ordinære forskningsmidler. Disse midlene løses kun ut ved publisering i et tidsskrift som har forfatterbetaling (APC). Hvordan en slik ordning skal administreres er en egen diskusjon, men det er svært viktig å hindre barrierer for Open Access-publisering.

[11]  Les mer på http://www.cristin.no/ Artikkelforfatteren er for øvrig ansatt i CRIStin.

[12]  http://www.forskningsradet.no/no/Artikkel/Forskningsradets_prinsipper_for_apen_tilgang_til_vitenskapelig_publisering/1238627853241?lang=no (Lesedato 2.5.2012)

[13]  http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2012/apr/11/academic-journals-access-wellcome-trust?INTCMP=ILCNETTXT3487 (Lesedato 2.5.2012)