Last ned pdf av artikkelen her

Det store bildet

All forskning krever finansiering fra en eller annen kilde. På universitetene og høgskolene (U&H) er forskning en av primæroppgavene for de vitenskapelig ansatte ved siden av undervisning. Når man ser bort fra administrasjon som også krever sitt, fordeles arbeidstiden mellom forskning og undervisning, om enn noe ulikt for den enkelte. Dermed anses forskningstid å være bakt inn i stillingshjemlene, så fremt undervisning og administrative byrder ikke tar overhånd. Slik blir staten hovedkilden for forskning på våre universiteter og høgskoler, siden meget få av dem er private institusjoner. Man kan således si at universitets- og høgskolesystemet gjennom årvisse budsjetter automatisk får en betydelig grunnbevilgning til forskning, som i prinsippet er ubundet. De ansatte står fritt til å bruke en betydelig del av sin lønnede tid til egeninitierte forskningsprosjekter med utgangspunkt i den enkeltes intellektuelle nysgjerrighet.

Avhengig av hvilken type forskning som utføres, er det likevel ikke bare lønn til forskningstid som krever penger. I enkelte fagdisipliner – særlig i realfagene og medisin – er infrastruktur og utstyr meget kostbart. I andre disipliner, så som i humaniora og samfunnsfag, er prosjektkostnadene utover lønn som regel lavere. Uansett disiplintilhørighet trenger forskerne derfor tilleggsmidler til sin forskning. En hovedkilde for slike prosjektmidler er Norges forskningsråd (NFR) som etter søknad bevilger mer eller mindre øremerkede penger gjennom sine brede eller smale utlysninger. I senere år har også EUs rammeprogram for forskning og innovasjon kommet sterkere inn i bildet som finansieringskilde for norsk forskning, hovedsakelig i universitets- og høgskolesystemet.

Ved siden av U&H-sektoren har det siden krigen vokst fram en stor og mangslungen instituttsektor. Den har anvendt forskning som sin eksistensberettigelse og er fritatt fra undervisning bortsett fra noe veiledning. En rekke av instituttene har sprunget ut av de forskjellige departementenes behov for forskning. I noen tilfeller er instituttene nærmest integrerte forskningsavdelinger i departementene, med en høy basisbevilgning som andel av sine budsjetter og tilsvarende begrenset autonomi. De er derfor ikke utpreget aktive i sin søken etter midler for forskning. I andre tilfeller står instituttene i en friere stilling overfor sine moderdepartementer og har av den grunn som regel en mindre andel av sine budsjetter fra en basisbevilgning. For mange institutter utgjør ikke basisbevilgningen mer en 5-10 prosent av totalomsetningen. Derfor er de sterkt avhengige av forskningsfinansiering (både til lønn og øvrig drift) fra oppdragsgivere.

Beskrivelsen ovenfor gir et stilisert og idealisert bilde av undervisnings- og forskningsverdenen. Mange ansatte ved universiteter og høgskoler vil protestere høylytt på en slik bekrivelse. Utvilsomt vil flere forskere i instituttsektoren gjøre det samme. Virkeligheten samsvarer nemlig ikke med idealbildet; den er annerledes.

Hvert år når budsjettet for Kunnskapsdepartementet legges fram, er ledelsen på universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter spente på hvilke bevilgninger de får. Like sikkert er det at klagemålene er mange, både når det gjelder størrelsen på bevilgningene, og prioriteringene som gjøres. Prioriteringene er som oftest politisk bestemt og sterkt påvirket av internasjonale strømninger. De kommer til uttrykk i øremerkede bevilgninger til strategiske satsinger og forskningsprogrammer som kan være mer eller mindre snevert definerte. Uhyre sjelden, om noen gang, hører man rektorer eller instituttsjefer uttrykke tilfredshet med bevilgningene. Annet er ikke å vente. Det er deres oppgave å forsvare og å fremme sine respektive institusjoners økonomiske interesser.

På nasjonalt nivå – uansett fordelingen forskningsinstitusjonene imellom – er det særlig bekymringsfullt at de samlede norske bevilgningene til forskning og utvikling (F&U) ligger under gjennomsnittet for OECD-området. Det er med andre ord ikke nok penger avsatt til forskning i Norge. Selvsagt kan man stille spørsmål ved om det noen gang blir tilstrekkelige forskningsbevilgninger og hvordan man definerer tilstrekkelig. Men som regel brukes argumentet at moderne økonomier i økende grad er kunnskapsbaserte, og derav følger at storstilt satsing på F&U er uomgjengelig. Kunnskap og innovasjon er blant de viktigste økonomiske vekstfaktorene. Norge hverken kan eller bør i overskuelig framtid basere seg for sterkt på råvareleveranser (olje, gass og fisk). For EU er selve begrunnelsen for satsingen i rammeprogrammene nettopp å fremme kunnskapsutvikling og nyskaping for å bedre den økonomiske konkurranseevnen i verdenssamfunnet. Man kan innvende at nytteperspektivet på forskning dermed blir drevet ut i sin ytterlighet, men det endrer ikke realitetene (og tilhører en annen debatt).

Konvergens

Hva betyr det for forskningsinstitusjonene – uansett type – at det tilsynelatende aldri er «nok» offentlige bevilgninger til forskningsformål? Hvilke insentiver skaper det i jakten på penger til forskningsformål? Hvordan påvirker det prioriteringene? Dette er sentrale spørsmål som har forskningsetiske sider.

La det i utgangspunktet være sagt at universitets- og høgskolesystemet og instituttsektoren ikke er så ulike som det stiliserte bildet ovenfor antyder. Selv om U&H-sektoren fremdeles nyter større autonomi overfor myndighetene enn instituttsektoren og står for det meste av grunnforskningen, må dette bildet modifiseres. Utilstrekkelige bevilgninger til forskning har i økende grad tvunget U&H-sektoren ut på oppdragsmarkedet, til dels i konkurranse med instituttsektoren. Denne trenden har gjort U&H-sektoren noe mer anvendt i sin orientering, fordi oppdragsgiverne stiller bestemte krav (tematisk og på annen måte) i kraft av å kontrollere pengesekken. I sin tur innebærer denne utviklingen en gradvis undergraving av U&H-sektorens autonomi og i siste instans forskningens frihet.

På sin side har instituttsektoren alltid hatt oppdragsforskning som sin viktigste finansieringskilde. Tilsynelatende er det intet nytt å melde i så måte. Imidlertid er to nye trekk kommet inn i bildet. For det første driver også instituttsektoren forskning av grunnleggende karakter i betydelig omfang. Det skyldes blant annet at for å kunne utføre god anvendt forskning, må instituttsektorens ansatte også ha solid forankring i sine respektive fagdisipliner. Det sikres best gjennom prosjekter med grunnforskningspreg. Et annet nytt trekk er et stadig tøffere anbudsregime, som til dels er grodd fram på hjemmebane i takt med konkurranseutsetting og liberalisering ellers i samfunnet og til dels importert fra bl.a. EU gjennom regelverk nedfelt i EØS-avtalen. Forskningsprosjekter med en finansiell ramme over et visst beløp må ut på anbud, noen ganger i begrenset omfang og andre ganger generelt på internasjonalt nivå. Den underliggende begrunnelsen er antakelsen om at konkurranse vil fremme forskningskvaliteten.

Søknader til NFR og EUs rammeprogram har alltid vært basert på konkurranse mellom forskningsmiljøene, med tildeling etter vurdering av fagpersoner på grunnlag av hovedsakelig akademiske kriterier. Imidlertid er det stor forskjell mellom denne typen akademisk konkurranse og anbudskonkurranser. I den rent akademiske konkurransen er det i prinsippet forskerne selv som tar initiativet til prosjekter og utformer dem i tråd med egendefinerte problemstillinger, teori og metode uten nødvendigvis å måtte skjele til hva potensielle brukere eller oppdragsgivere måtte ønske. I vurderingen av kvaliteten på slike søknader skal kun akademiske kriterier legges til grunn. Det kan hevdes at i akademia hvor grunnforskningen og den intellektuelle nysgjerrigheten råder grunnen, er det akademikerne som har styringen. Men ettersom også forskningsråd og andre finansieringskilder i økende grad legger tematiske føringer gjennom programmer og strategiske satsinger, må idealbildet modifiseres.

Uten å overdrive er det mulig å hevde at de strukturelle endringene man har sett i forskningsfinansieringen de senere årene, har ført til en viss konvergens mellom U&H-systemet og instituttsektoren. Førstnevnte har i økende omfang beveget seg i retning av oppdragsforskning, mens sistnevnte har engasjert seg sterkere i forskning av grunnleggende type. Begge er påvirket av anbudsregimet.

Anbudsregimet

I oppdragsforskningen er det oppdragsgiverne som setter betingelsene.[1] En oppdragsgiver inviterer til anbud innen en gitt tidsfrist på grunnlag av en prosjektbeskrivelse og en serie tekniske parametre. Oppdragsbeskrivelsen angir tema og problemstillinger som oppdragsgiveren ønsker belyst. Det er selvsagt legitimt for en oppdragsgiver å etterspørre kunnskap på et bestemt fagfelt. Derom er det enighet. Det forskningsetiske problemet som ofte oppstår, gjelder rollefordelingen mellom oppdragstaker og oppdragsgiver. Normalt bør oppdragsgivers rolle begrense seg til å angi tema og problemstillinger, ikke særlig mer. Dernest er det oppdragstakerens oppgave å beskrive i anbudet hvordan oppdraget i detalj er tenkt utført, m.a.o. hvilket teorigrunnlag som er egnet, øvrig tilnærmingsmåte, faglig opplegg og metodevalg.

Enkelte oppdragsgiverne har likevel en hang til å gå lenger i spesifiseringen av oppdragets karakter og innretning. De foreskriver for eksempel hvilket teoretiske fundament som skal legges til grunn, og hvilke metoder som skal brukes. Det hender også at oppdragsgiver legger sterke føringer på hvilke respondenter som er aktuelle. Bevisst eller ubevisst kan slik inntrengen på forskerens og oppdragstakerens enemerker skyldes et ønske fra oppdragsgiverens side om å styre resultatene i en viss retning. Dermed forkludres rollefordelingen mellom oppdragsgivere og oppdragstakere. Det gir opphav til forskningsetiske utfordringer, som at forskningens frihet uthules. I tillegg kan styringsiveren fra oppdragsgiverens side påvirke utfallet og resultatene. Dette er utilbørlig, fordi det strider mot gjengse forskningsetiske krav om for eksempel etterrettelighet og uavhengighet.

Skadevirkningene ville kanskje ikke ha blitt så store hvis det var anledning til dialog mellom oppdragsgiver og oppdragstaker om løsningsalternativer. Men anbudsregimets regelverk tillater ikke slik dialog, i alle fall kun i meget begrenset grad. Oppdragsbeskrivelsen er nemlig gitt i anbudsinvitasjonen og lar seg ikke forandre. Og hvis denne beskrivelsen innbefatter spesifikasjon av teori og metode, har anbudsgiverne bare å forholde seg til den uten å mukke. Oppdragsbeskrivelsen er «bibelen» hvis «sannhet» ikke bør utfordres. Noe annet ville bryte mot det offentlige regelverket for innkjøp av tjenester, som for øvrig også gjør seg gjeldende når private oppdragsgivere er inne i bildet.

I forkant av levering av et anbud er det kun tillatelig å stille oppklaringsspørsmål, som så blir besvart og gjort kjent for alle potensielle anbydere for at konkurranseforholdene ikke skal forvris til noens fordel. Riktignok har en anbyder i sitt anbud anledning til å legge inn forbehold og foreslå alternativer. Det er risikabelt. Bare hvis argumentasjonen for alternative løsningsforslag er meget overbevisende, ville det kunne telle positivt i vurderingen av de innkomne anbudene. I motsatt fall – som er mer sannsynlig – vil en slik «kjettersk» anbyder bli straffet for ikke å forholde seg lojalt til «skriften» (oppdragsbeskrivelsen). Mange anbydere våger ikke å ta den risikoen. Selv om det er uråd å si hva som er typisk, er det mulig at noen oppdragsgivere er mer fleksible enn andre m.h.t. alternative opplegg. Anbudsregimet inviterer på ingen måte til slik fleksibilitet.

Hvis oppdragstakerne kjenner oppdragsgiveren godt gjennom gjentatte oppdrag over lang tid, er det fare for at forskerne kan foregripe forventningene som stilles; forventningene eller kravene er allerede blitt «internalisert». I så fall kan det oppstå et implisitt habilitetsproblem. Et altfor tett forhold mellom oppdragsgiver og oppdragstaker kan true forskningens uavhengighet og upartiskhet både i oppstarten og i gjennomføringen av prosjektene.

Vurderingen av de innkomne anbudene følger vanligvis en bestemt prosess etter formaliserte regler og bedømmingskriterier. En positiv vurdering av forskerteamets og lederens kvalifikasjoner (ikke bare de rent akademiske) gir bra uttelling. Et velformulert og gjennomtenkt faglig opplegg, teori og metode, er likeledes et avgjørende kriterium. En tredje faktor av betydning er pris, m.a.o. hva det vil koste oppdragsgiver å få utført oppdraget. Ofte, men ikke alltid, setter anbudsinvitasjonen et kostnadstak som anbyderne forventes å holde seg under. De fleste anbyderne vil ha en tendens til å legge seg tett opp til denne maksimumsgrensen. Da vil prisen på anbudet neppe få særlig betydning for utfallet av konkurransen. Men når oppdragets kostnadsramme ikke er angitt i invitasjonen, vil budsjettet kunne bli utslagsgivende hvis konkurrentene ellers er noenlunde like sterke på de andre kriteriene.

Det er åpenbart at en oppdragsgiver ønsker at anbyderne er kostnadseffektive, altså at de makter å utføre oppdraget tilfredsstillende uten sløsing av penger. Dette er anbyderne seg bevisst, og de vil ha en tendens til å budsjettere knapt, for å slå sine konkurrenter på dette kriteriet, om de ikke klarer det på de andre kriteriene. Men stramme budsjetter kan bidra til å redusere den vitenskapelige kvaliteten til prosjektene. Eksempelvis kan en oppdragsgiver på grunn av sine egne budsjettbegrensninger sette altfor stramme finansielle rammer i anbudsinvitasjonen – et lavt kostnadstak i forhold til prosjektets omfang. Det kan bety at anbyderne tvinges til å skjære ned på budsjettene i den grad at forskningskvaliteten nødvendigvis må lide. For eksempel kan man bli nødt til å redusere størrelsen på utvalget i en spørreundersøkelse slik at kvaliteten reduseres, sløyfe visse metoder som ville vært egnet til å belyse problemstillingene fra flere vinkler (gjerne kalt metodetriangulering), eller snevre inn det geografiske nedslagsfeltet. Hvis en potensiell oppdragstaker anser at den stipulerte kostnadsrammen gjør gjennomføringen uforsvarlig, er valget helt enkelt å la være å levere et anbud. Et anbud med et høyere budsjett enn det stipulerte kostnadstaket i anbudsinvitasjonen ville trolig bli vraket. Selv om kostnadsbevisstheten hos oppdragsgiverne i seg selv er rosverdig, kan det føre til at forskningsresultatene som leveres, ikke er helt pålitelige. I bunn og grunn er ingen oppdragsgiver tjent med det. Problemet er at anbudsregimet ikke gir rom for på saklig grunnlag å drøfte hvilket kostnadsnivå som er realistisk eller forsvarlig. Kostnadstaket blir ensidig satt av oppdragsgiver, som ikke alltid har god nok bestillingskompetanse til å vurdere hvilke reelle kostnader som er påkrevd for å sikre høy vitenskapelig kvalitet.

Ny standardkontrakt

Avtalene som inngås mellom oppdragsgivere og oppdragstakere, varierer sterkt i utforming og stringens. For å fremme en mest mulig ensartet kontraktsutforming har Kunnskapsdepartementet utarbeidet en standardkontrakt for forsknings- og utredningsoppdrag.[2] Det er åpenbart at som bestiller og betaler av oppdrag står oppdragsgiveren i utgangspunktet i en sterkere stilling enn oppdragstakeren. Riktignok dreier det seg om et gjensidig avhengighetsforhold, men det er ikke symmetrisk. Den nye standardavtalen erkjenner dette asymmetriske forholdet og etablerer en del prinsipper for regulering. Formålet er dels å skape klarhet i hvilke rettigheter og plikter de to partene har og dels å beskytte oppdragstakere mot misbruk fra oppdragsgivere. En slik ensartet kontrakt – med rom for tilpasning til prosjektenes karakter – er viktig for forskningen. Det skaper forutsigbarhet og gir en felles referanseramme, ikke bare juridisk, men også forskningsetisk. Spesielt kan standardkontrakten bidra til å sikre forskningens uavhengighet.

Som overgripende ledetråd stadfester standardkontrakten at oppdrag skal gjennomføres i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper, deriblant akademisk frihet. Det innebærer bl.a. at oppdragstakeren ikke kan pålegges at et oppdrag fører frem til en bestemt konklusjon. Dessuten skal resultatene, som hovedregel, gjøres allment tilgjengelig etter overlevering til oppdragstaker.

Om enn i noe betingete ordelag gis oppdragsgiveren betydelig innflytelse på metodevalg og opplegg. Det skaper uklarhet i rollefordelingen mellom partene. Dog sier kontraktsteksten at metodevalg og øvrig fremgangsmåte skal fastsettes i et vedlegg, formodentlig etter dialog eller forhandling. Som jeg har påpekt, vanskeliggjør imidlertid anbudsregimet en slik dialog. Standardavtalen synes ikke å ha tatt tilstrekkelig hensyn til den rigiditet som anbudsregimet påtvinger partene. På dette punktet er standardkontrakten slett ikke tilfredsstillende. Den burde ha uttrykt mye tydeligere at metodevalg og forskningsdesign er oppdragstakerens ansvar og prerogativ, etter at oppdragsgiveren i oppdragsbeskrivelsen har fastsatt tema og problemstillinger.

En oppdragsgiver har ikke alltid tilstrekkelig faglig kompetanse til å bestemme hvilke metoder og opplegg som er best egnet til å belyse problemstillingene. En oppdragsgiver bør ikke gå lenger enn til kun å antyde et utvalg av metoder som kan tenkes å bli brukt, men ikke foreta valget på vegne av oppdragstakeren. Ett av de viktigste kriteriene for tildeling av et oppdrag i en anbudskonkurranse er jo nettopp kvaliteten på det metodiske og faglige opplegget. Likevel burde det være en åpning for oppdragsgiver å foreslå ulike tilnærmingsmåter og metoder, men kun i dialog med oppdragstaker. Det er ikke forskningsetisk forsvarlig at oppdragsgiver ensidig bestemmer faglig og metodisk opplegg allerede i anbudsinvitasjonen.

Gjennomføringsfasen

Under gjennomføringen av et oppdrag er det i prinsippet oppdragstakeren som sitter i førersetet. Oppdragsgiveren kan ytre ønske eller stille krav om egen medvirkning, men da vil det måtte avtales særskilt og på klare betingelser. Slik medvirkning er ikke å anbefale, fordi det skaper uklarhet i rollefordelingen mellom partene og kan påvirke resultatene på utilbørlig måte. I alle fall vil resultatenes troverdighet kunne trekkes i tvil.

Når en anbyder har vunnet et oppdrag, er det i etterkant, som det er i forkant, meget begrenset mulighet til å forhandle om endring av betingelsene, enten det gjelder budsjett eller faglige aspekter, så som metodevalg og opplegg forøvrig. Også det ville bli betraktet som konkurransevridende i henhold til anbudsreglene. I verste fall kunne det føre til klager fra tapende anbydere som ville føle seg urettferdig behandlet. I det hele tatt er oppdragstakeren nærmest «bastet og bundet» av et anbudsregime som tillater lite fleksibilitet.

På grunn av anbudsregimets konkurranseregler står oppdragstakerne nokså hjelpeløse overfor denne sammenblandingen av roller. Slik anbudsregimet praktiseres i dag, er rollefordelingen høyst uklar. Å stramme opp regelverket og forbedre standardavtalen er utilstrekkelig. Regelverket må håndheves, og da kreves det en heving av det forskningsetiske bevissthetsnivået og holdningsendringer både hos oppdragsgivere og oppdragstakere. På sin side bør oppdragsgiverne bli mer tilbakeholdne med å legge føringer på oppdragstakerne, som kan undergrave forskningens uavhengighet og påvirke resultatene. På tilsvarende måte bør forskerne bli mer åpne overfor oppdragsgivernes ønskemål.

Kvalitetssikring

I gjennomføringen av alle forskningsprosjekt er kvalitetssikring et sentralt element og nevnes derfor eksplisitt i standardkontrakten. Noen ganger oppnevnes det referansegrupper for dette formålet, bestående av forskningslederne og representanter for oppdragsgiver og/eller eksterne interessenter med relevant kompetanse. Andre ganger brukes eksterne konsulenter som leser og kommenterer utkast til rapporter underveis. Oppdragsgiver har rett til å kreve at forskningen holder høy vitenskapelig kvalitet og at det skal være solid evidens for resultatene. Det er et selvsagt vitenskapelig krav som gjelder oppdragstakerne i like sterk grad som oppdragsgiverne.

Kvalitetskravet kan imidlertid misbrukes. Forskningsprosessen går bl.a. ut på å samle inn data (faktaopplysninger), som i neste omgang analyseres og tolkes (vurdering). Særlig i samfunnsvitenskapene kan det være vanskelig å skille klart mellom fakta og vurdering. Hva enkelte oppfatter som fakta, vil andre hevde er vurdering. Når en oppdragsforsker sender et utkast til rapport til en instans for kvalitetssikring, er det i første rekke for å eliminere faktafeil eller vurderinger basert på åpenbare misforståelser. Hensikten er ikke at det skal foretas en faglig overprøving av de vurderingene forskerne har gjort med basis i data. Men siden skillet mellom fakta og vurdering ikke er sylskarpt, kan det være fristende, og til dels begrunnet, at også vurderingene settes under lupen. Hvis det viser seg å være hold i innvendingene mot vurderingene som gjøres, vil forskerne kunne modifisere dem dersom de er enige. Men det er ikke akseptabelt at forskerne blir pålagt å endre sine vurderinger og konklusjoner av eksterne instanser. For i siste instans er det forskerne selv som er ansvarlige for den faglige sluttrapporten. De skal ikke kunne skylde på andre enn seg selv hvis konklusjonene i ettertid viser seg å være tvilsomme eller direkte feilaktige. Det er ikke uten grunn at forord i rapporter – og tidsskriftsartikler for den saks skyld – inneholder en ansvarsfraskrivelsesklausul, som henviser til fagfeller som har bidratt med kommentarer, men at eventuelle gjenværende feil er forfatternes ansvar, enten det gjelder fakta eller vurderinger.

Det er for eksempel misbruk hvis en oppdragsgiver, under påskudd av kvalitetssikring, hevder at funnene ikke er holdbare og savner evidens, når den reelle årsaken er at resultatene er «politisk ukorrekte» eller anses «uspiselige» av andre grunner. For forskningen er sannhetssøking idealet, selv om det høres pompøst ut. Det ligger ikke i forskningens natur at den skal skjele til hva som er politisk gangbart til enhver tid, eller skjerme enkelte befolknings- og interessegrupper fra resultater som kan oppfattes støtende. Noen ganger kan oppdragsgivere – særlig innen det samfunnsvitenskapelige feltet – hardnakket insistere på nedtoning av skarp kritikk eller omskrivinger med eufemismer for å slipe skarpe kanter av et poeng eller en konklusjon som har spesifikk adresse. Slik «ufarliggjøring» av forskningsresultater under dekke av kvalitetssikring ligner utilbørlig pålegg om at oppdraget skal føre frem til bestemte konklusjoner, og er selvsagt uakseptabelt fra et forskningsetisk perspektiv. Det kan bidra til å undergrave forskningens integritet og troverdighet.

For forskningsinstitusjoner med en stor oppdragsportefølje er avhengigheten av oppdragsmarkedet tilsvarende sterkt. Av den grunn blir det viktig å pleie relasjonene til aktuelle og potensielle oppdragsgivere. Når det oppstår tvister om oppdrag, enten underveis i forskningsprosessen eller når resultatene lanseres, settes disse relasjonene på prøve. Enkeltforskere eller forskerteam i konflikt med en oppdragsgiver kan da også komme på kant med sin egen ledelse. I slike situasjoner vil ledelsen ved oppdragsforskernes institusjon – ut fra et overgripende perspektiv – trolig være bekymret for at en tilspisset konflikt med en viktig oppdragsgiver vil kunne få store negative økonomiske konsekvenser. Fra sitt ståsted vil forskerne hegne om sin egen interesse og faglige integritet. Derfor vil de være mindre kompromissvillige overfor en oppdragsgiver de oppfatter som utilbørlig pågående. Når pengene rår i siste instans, er det fare for at forskerteamet ved en konflikt kan bli «overkjørt» av sin institusjonsleder som er villig til å gå på akkord med forskningsetiske prinsipper for å tekkes oppdragsgiveren. Pengene taler høyere enn forskningsetikken.

Offentliggjøring

I prinsippet bør forskningsresultater være tilgjengelige for allmennheten, i alle fall når finansieringen skriver seg fra offentlige kilder. I Norge gjelder det de fleste forskningsprosjektene, selv om en del forskning også foregår internt i større bedrifter. Akademisk publisering foregår gjennom vanlige publiseringskanaler så som bøker og tidsskriftsartikler. I det øyeblikk en publikasjon er tilgjengelig i skriftlig eller elektronisk form, er innholdet blitt et offentlig gode som hvem som helst kan bruke for hvilket formål de måtte ønske. Forskerne har da ikke kontroll over bruken, eventuelt misbruken, og vil generelt ha lite kjennskap til faktisk bruk.

Standardkontrakten for oppdragsforskning og -utredning stipulerer at oppdragstakeren beholder eiendomsretten til resultatene av oppdraget, men at oppdragsgiver har rett til ikke-kommersiell utnyttelse. Spørsmål om patentering er meget sjelden aktuelle i samfunnsvitenskapene, men er høyst aktuelle i naturvitenskapene, medisin og de teknologiske fagene. Det generelle prinsippet om tilgjengeliggjøring av resultatene for allmennheten knesettes. I oppdragsforskning er det sjelden tvist om hvorvidt offentliggjøring skal skje eller ikke. Derimot kan det oppstå strid om tidspunktet for offentliggjøring av rapporter. Utkastet til standardkontrakt sier at hvis oppdragsgiver ikke gjør resultatene tilgjengelig innen tre uker, kan oppdragstaker ha rett til å gjøre det. Det kan likevel forekomme at oppdragsgivere trenerer offentliggjøringen av rapporter som dokumenterer ubehagelige forhold. Hvis et forskningsprosjekt har internasjonale forgreninger, kan hensynet til fremmed makt anføres som begrunnelse for utsettelse av tilgjengelighet gjennom publisering. Forholdet til fremmed makt er imidlertid ikke nevnt som legitimt grunnlag for unntak. Ikke alle oppdragstakere vil gå så langt som til å ta den belastningen det trolig vil innebære å trosse en oppdragsgiver som er sendrektig med å frigjøre en rapport for publisering. Igjen er det dyrkingen av en god relasjon til en oppdragsgiver som veier tungt i vektskålen. Det gjelder m.a.o. å stå på god fot med finansieringskildene.

Konklusjon

Innen oppdragsforskningen er forholdet til penger tettere enn i andre finansieringskanaler. Det skyldes at oppdragsgiverne som sitter på pengesekken, kommer nær selve forskningsprosessen. De betaler for å få belyst problemstillinger de selv definerer, men går ofte lenger i å legge føringer på gjennomføringen av prosjektene. Av den grunn reiser forholdet mellom oppdragsgiver og oppdragstaker en rekke forskningsetiske problemstillinger. Ikke minst har anbudsregimet en kompliserende virkning, fordi det påtvinger partene en rigiditet som gir lite rom for dialog med tanke på løsning av de forskningsetiske problemene.

De forskningsetiske sidene ved anbudsregimet er ikke viet nok oppmerksomhet. Det holder ikke bare å lansere en ny standardkontrakt for forsknings- og utredningsoppdrag og tro at den i seg selv løser opp flokene. Den kan riktignok bidra et stykke på vei ved å etablere noen klargjørende prinsipper og kjøreregler, men en kontrakt skal håndheves for å ha den nødvendige virkning. Dessuten, siden kontrakten ikke er obligatorisk, vet man ikke hvor mye den faktisk brukes. Det er trolig behov for et bevissthetsløft om forskningsetikk både blant oppdragsgivere og oppdragstakere for at de forskningsetiske utfordringene skal kunne møtes på forsvarlig vis.

Tilbake til Forskning og penger hovedside

Referanser

Kaiser, Matthias (2009), Oppdragsforskning, Oslo: De nasjonale forskningsetiske komiteer, http://www.etikkom.no/no/FBIB/Temaer/Forholdet-forskningsamfunn/Oppdragsforskning/ (Lesedato 27.04.2012)

Kunnskapsdepartementet (2011), Statens standardavtale om forsknings- og utredningsoppdrag, Oslo: Kunnskapsdepartementet, http://www.regjeringen.no/upload/KD/%20Hoeringsdok/2011/201101045/Statens_standardavtale_forskningsoppdrag_utredningsoppdrag_hoeringsutkast.pdf (Lesedato 27.04.2012).

 


[1]   For en definisjon og drøfting, se Matthias Kaisers artikkel «Oppdragsforskning» i Forskningsetisk bibliotek (FBIB), http://www.etikkom.no/no/FBIB/Temaer/Forholdet-forskningsamfunn/Oppdragsforskning/ (Lesedato 27.04.2012)

[2]   Kunnskapsdepartementet, Statens standardavtale om forsknings- og utredningsoppdrag, Oslo: Kunnskaps-departementet, 2011. Den nye avtalen bygger i vesentlig grad på bidrag fra De forskningsetiske komiteene. http://www.regjeringen.no/upload/KD/%20Hoeringsdok/2011/201101045/Statens_standardavtale_forskningsoppdrag_utredningsoppdrag_hoeringsutkast.pdf (Lesedato 27.04.2012)