Last ned pdf av artikkelen her

Offentlig forskning og økonomisk suksess – går veien gjennom patentretten?

Offentlig finansiert forskning leder ofte til nye og viktige oppdagelser som kan bli til kommersielle suksesser.[1] Spørsmålet som diskuteres her er om bruk av eksklusive rettigheter som patenter er eneste veien til at slik offentlig forskning kan bli til økonomiske suksesser. Av Norges forskningsråds totale budsjett mottar næringslivet ca en sjettedel. I tillegg samarbeider universitetene, høyskolene og instituttene med det private næringsliv. Men hvordan skal rettighetene til innovasjon utformes for å sikre en rettferdig fordeling av utbyttet? Hvilken rolle skal patentering og overdragelse av offentlig innovasjon til private spille? Hvordan kan Norge forvalte offentlig finansiert forskning og utvikling for en økt verdiskapning i nær og fjernere fremtid?

Her vil jeg se på forskning innen bioteknologi, som særlig aktualiserer de overnevnte spørsmålene. Bioteknologi er et satsningsområde for regjeringen, og mottar omfattende offentlige forskningsmidler. I desember 2011 kom regjeringen med en nasjonal bioteknologistrategi for 2011–2020 med følgende visjon: «Norge skal gjennom sektorovergripende forskning, kompetanse og samarbeid bruke bioteknologiens muligheter på en ansvarlig måte til å styrke verdiskapning og helse og ivareta miljøet».[2] Regjeringen har varslet om en kommende melding som skal omhandle bruk av immaterielle rettigheter for offentlig finansiert forskning og utvikling.[3] Selv om Norge ikke er kjent som et foregangsland innen bioteknologi, skjer det verdiskapning basert på bioteknologi også i Norge. Et åpenbart eksempel er verdiskapningen som laksoppdrettsindustrien årlig bringer inn gjennom eksportinntekter. Grunnlaget for disse inntektene er bioteknologisk forskning og dens anvendelse i oppdrettsprogrammene.

Satsning på verdiskapning fra bioteknologi

Bioteknologistrategien legger opp til fire tematiske forskningsområder: marin, landbruk, industriell og helsemessig bruk av bioteknologi. Disse fire områdene skal alle henge sammen med fire overgripende områder som er identifisert som «bioteknologi og samfunn», «internasjonalt samarbeide», «næringsutvikling» og «kompetanse og infrastruktur». Det er særlig forholdet mellom forskning og næringsutvikling på det marine området, og spesielt akvakulturen og marin bioprospektering, som er tema her. Bioprospektering kan defineres som søken etter nye og interessante genetiske og biologiske ressurser, enten med næringsutviklings- eller akademiske formål.

Verdiene som skapes i bioteknologien er typisk forskningskrevende, men også ofte lette å kopiere. På den ene siden tilsier den enkle kopieringsmuligheten og brede anvendelsen av slike forskningsresultater, at nye teknologier og oppfinnelser bør være friest mulig tilgjengelig. Dette ville kunne gjøre det mulig for flest mulig å benytte resultatene i verdiskapning samtidig. På den annen side: For å bringe kunnskap og innsikt til et produkt eller en tjeneste i et marked, trengs det kapital, og tilgang på kapital forutsetter ofte sikkerhet med hensyn til å tjene på investeringen. I dette bildet er det interessant å diskutere forholdet mellom offentlig finansiering av forskning og eksklusive rettigheter.

Oppbygningen av AquaGen og salget til EWgroup

AquaGen er i dag ett av to ledende avlsselskaper som leverer rogn til oppdrettsnæringen. Mye tyder på at tilfeldigheter spilte en viktig rolle da avlsprogrammene på laks i Norge kom til.[4] For bare noen tiår siden var den kommersielle lakseoppdretten svært begrenset. Avlsprogrammene på husdyr på Ås trengte et referanseprosjekt for at teoriene for avl på husdyr kunne prøves ut og resultatene verifiseres. Resultatet var at det ble opprettet et avlsprogram på fisk. Opprettelsen hadde preg av tilfeldigheter; tilfeldigheter som har ledet til Norges nest største eksportnæring. Dette er et eksempel på at langt fra alt kan planlegges i forskningens verden. Avlsprogrammet ledet til avlsstasjonen på Sunndalsøra og senere Akvaforsk, som er forløperne til det som ble AquaGen AS. Som en følge av konkursen i Fiskeoppdretternes Salgslag AL, ble avlsmateriale i 1992 overført til Norsk Lakseavl AS, som da var eid av Norske Fiskeoppdretteres forening.[5] I 1993 ble aksjekapitalen i Norsk Lakseavl AS utvidet. Eiere fra både næringsutøvere, myndigheter, bank/forsikring og utstyrsleverandører kom inn. Norsk Lakseavl AS overtok aksjene i AquaGen AS (Akvaforsk AS sitt selskap for produksjon og salg av rogn) på Sunndalsøra.

I 2008 ble 51% av aksjene i AquaGen AS solgt til det multinasjonale selskapet Erich Wesjohann Group GmbH (EW Group), som er verdens fremste aktør innenfor fjærfeavl. Én viktig konsekvens av salget er at deler av verdien som er skapt ved hjelp av offentlig finansiert forskning og investeringer i Norge nå tilfaller utenlandske eiere. En utenlandsk strategisk investor skal tjene penger på årlig salg av et avlsmateriale som delvis er opparbeidet ved hjelp av offentlige investeringer. En annen viktig konsekvens er at Norge ikke lenger har kontroll over om nasjonale strategiske interesser i oppdrettsnæringen ivaretas. Det er ikke sikkert at det er noe problem at AquaGen har utenlandske eiere nå, men hva ville skje hvis oppdrettsnæringen kom i en krise, og leverandøren av rogn ikke tjente nok penger? Eller hvis salget av avlsmateriale til noen av Norges konkurrenter, som Canada eller Chile, viser seg som markeder som gir større fortjeneste for selskapet? En kan heller ikke utelukke at selskapet blir kjøpt opp av eller videresolgt til noen som har interesse av at Norges lakseoppdrett trappes ned. Næringen er gjort delvis avhengig av beslutninger i et multinasjonalt selskap. I slike tenkte tilfeller kan norsk lakseoppdrett vise seg sårbar. Sårbarheten er etablert gjennom overdragelsen av forskningsresultatene til et privateid aksjeselskap og det senere salget av dette. Dette reiser spørsmålet om private selskaper bør få overta immaterielle verdier som er bygget opp av fellesskapets midler og norske genetiske ressurser.

Patentet på viruset som fremkaller pankreas sykdom

Det andre eksempelet her er også hentet fra oppdrettsnæringen. Pankreas sykdom utgjør årlig en stor kostnad for norske lakseoppdrettere. Først på 1990-tallet ble et virus identifisert som mulig kilde til symptomene på sykdommen. I 1995 tok irske forskere ut patent på selve viruset som fremkaller sykdommen, basert på prøver funnet i Irland. Det som er oppsiktsvekkende med patentet er at det, foruten det viruset forskerne fant, også omfatter nært beslektede stammer som har lignende genotypiske og/eller fenotypiske karaktertrekk. Dette innebærer et produktpatent på et naturlig forekommende virus. Grunnlaget for patentet var at forskerne identifiserte og isolerte viruset fra den tilstanden det fantes i naturen. Etter patentloven kan bare «oppfinnelser» patenteres. Det patentrettslige konseptet «oppfinnelse» har gjennom refortolkninger i forvaltnings- og rettspraksis endt opp med å bety noe annet enn det som følger av en naturlig språklig forståelse av ordet. Før det ble søkt om patent på viruset hadde flere forskere delt sine funn, som viste sammenheng mellom sykdommen og en virusinfeksjon. Disse funnene fra andre forskere er delvis publisert i vitenskapelige publikasjoner og presentert på en konferanse før dette patentet ble søkt om,[6] men patentsystemet gir dem ingen rettigheter. Eneretten tilfaller den som tar det siste skrittet og utfører det som anses for å være «oppfinnelsen». Systemet i patentretten er opprinnelig at et patent må være innvilget i hvert enkelt land for å ha bindende effekt der. I Europa innvilger Den europeiske patentorganisasjonen (EPO) patenter med bindende virkning for alle medlemslandene. Det er tegn i tiden som varsler at ytterligere harmoniseringer av patentsystemene er på vei.[7] Patentsystemet bygger på at patentsøker beskriver sin oppfinnelse språklig. For biologisk materiale byr denne skriftlige beskrivelsen ofte på problemer. For å gjøre patenter mer tilgjengelige for det biologiske området ble det etablert et system (Budapest-traktaten), der patentsøker kan deponere prøver av materialet som patenteres.[8]

Patenter gir altså en enerett til all kommersiell bruk av det viruset som er deponert og beskrevet i patentkravene. Det som gjør dette patentet interessant, er at patentet ikke bare omfatter de virusprøvene som er deponert, men går lenger ved å bruke formuleringen: «…eller nært beslektede stammer som har lignende genotypiske og/eller fenotypiske egenskaper ved organismen». I 2006 fikk det norske selskapet Pharmaq vite at Intervets patenterte vaksine ikke hadde tilstrekkelig effekt, og Pharmaq utviklet en vaksine basert på blant annet tidligere publisert kunnskap om virusstammen SAV-3 som angriper norsk oppdrettslaks.[9] Intervet saksøkte Pharmaq og ett av de sentrale spørsmålene var om den norske vaksinen bygget på «nært beslektede stammer» av det patenterte viruset. Den norske virusstammen var ukjent da patentet ble omsøkt. Konklusjonen i lagmannsrettsdommen ble at den virusstammen det norske selskapet har brukt med opprinnelse i Norge var omfattet av patentet, selv om det er en forskjell på virusene og de to virusstammene skilte lag biologisk for mer enn hundre år siden.[10]

En interessant observasjon er at da de norske forskerne (da ved Universitetet i Bergen) identifiserte SAV-3, altså den norske virusstammen, ble dette funnet regnet som tilstrekkelig nytt til å være publiseringsverdig i et fagfellevurdert tidsskrift. Ifølge konklusjonen i dommen faller imidlertid deler av disse vitenskapelige funnene inn under en allerede gjeldende patentbeskyttelse. Noe som akademia anerkjenner som nytt, omfattes altså av et eksisterende patent. Dommen fra Borgarting lagmannsrett gir en oppsiktsvekkende vid beskyttelse for patenteieren. Stortinget har gjentatte ganger instruert om at Norge skal føre en restriktiv praksis; det legger ikke Borgarting stor vekt på. Dommen tar heller ikke opp forholdet til havressursloven eller naturmangfoldloven, som begge har regler om rettigheter til genetisk materiale i Norge, og som er relevante her siden vaksinen som krenket patentet baserte seg på genetisk materiale med opprinnelse i Norge.[11]

Vi ser at et produktpatent på et virus i seg selv monopoliserer et helt forskningsfelt. I praksis gir dette patentet monopol på kommersiell forskning på lignende virus. Ikke bare forskning som patentsøker i sin tid kunne forutse, men all forskning på virusene med disse symptomene er omfattet. Patentet omfatter også fremstilling av medisin/vaksine fra lignende virusstammer som andre finner i naturen, og som ikke var kjent for rettighetshaverne. Selskapet som gjør det siste steget i innovasjonsrekken gis 20 års monopol på å løse en fiskesykdom som koster norsk næringsliv dyrt; andre som forsket på sykdommen får ikke noe igjen for sine investeringer. Det kan reises spørsmål om det er i fellesskapets eller norsk næringslivs interesse at det innvilges produktpatent på et naturlig forekommende virus og at ett multinasjonalt selskap dermed skal ha en slik enerett i de opprinnelige 20 årene som er den opprinnelige beskyttelsesperioden. For legemidler inkludert legemidler for dyr kan det i EØS-området utstedes et såkalt «supplerende beskyttelsessertifikat» som gir en enerett til legemiddelet utover 20 år.[12] Konkurransen om kontinuerlig ny innovasjon for å finne bedre løsninger fryses i dette tilfellet.

Regjeringen har varslet en stortingsmelding i 2012 om bl.a. patent, som skal utfylle den nasjonale strategien for bioteknologi, hvor utfordringene knyttet til patenter ikke ble nevnt eller diskutert i det hele tatt. Det er å håpe at den nye meldingen ser på hvordan patentretten kan utvikles med norsk innovasjon for øye. Patentet har berøringspunker med offentlig finansiert forskning særlig på to steder. For det første lå det betraktelig grunnforskning til grunn for den viktige oppdagelsen og isoleringen av viruset irene gjorde i 1995. Patenter gjør at denne grunnforskningen ikke kan brukes like fritt av andre forskere og allmennheten. Det andre berøringspunktet er der senere forskning ved et universitet faller inn under et eksisterende patent, selv om forskningen tilfredsstiller kravene til en akademisk nyvinning.

Rettslige veivalg eller strategier for å sikre offentlige investeringer i forskning

Begge disse eksemplene reiser spørsmålet om hvordan det offentlige skal sikre rettighetene til forskningsresultater.

I Norge er det en sterk tradisjon for at offentlig finansiert forskning blir publisert og gjort åpent tilgjengelig. Denne tradisjonen er under press fra en sterkere forventning om kommersialisering av forskningsresultatene. Patentretten har en sentral begrensning: Den skaper bare insentiv til forskning der resultatene kan omsettes i et marked til monopolpris. Økt patentering av offentlig finansiert forskning kan forventes å dreie utvalget av forskningsspørsmål i retning av et sterkere økonomisk nytteperspektiv. Det er grunn til å tro at ingen hadde investert i oppbyggingen av avlsprogrammene for laks, i alle fall ikke på et så tidlig tidspunkt, hvis det hadde vært et krav om kortsiktig økonomisk nytte. Den frie forskningen som ikke styres av markeder kan miste interesse. Begrunnelsen for offentlig finansiering av forskning er nettopp å stimulere til forskning der private ikke har noe økonomisk insentiv til å investere. Det er ikke slik at alle suksesser innenfor forskning og utvikling bare oppstår som følge av en kommersialiseringstanke. Et patent gir en eksklusiv rettighet til en oppfinnelse i tyve år (med tillegg for visse legemidler), noe som er lenge for områder der utviklingen går fort, slik som bioteknologi.

Samtidig ser vi at det skjer patentering, blant annet av naturlig forekommende virusstammer, som får konsekvenser for i hvilken grad norsk genetisk materiale og resultater fra norske universiteter kan benyttes til kommersielle formål i etterkant. Dette innebærer at norsk forskning kan bli hindret selv om en strategi om å patentere følges. I virus-patentsaken er det underlig at ikke fellesskapsinteressen kommer tydeligere frem, og at argumentet om at et patent ikke skal være for bredt, og dermed beslaglegge et unødvendig stort område for forskningen, ikke får større vekt. Staten, og da særlig Justis- og beredskapsdepartementet, har ikke vist noen stor interesse for å blande seg inn i enkeltsaker om patent, verken i denne saken for norske domstoler, eller for saker som skal avgjøres av klageorganene i EPO. Det betyr at patentretten i det store og hele utvikler seg uten å ta hensyn til de politiske signalene som allerede er gitt av Stortinget.

En vurdering av om universitets-, høyskole- og instituttsektoren (UHI-sektoren) skal benytte patentretten mer offensivt, og om hvorvidt det bør utarbeides nasjonale retningslinjer for hvordan slik patentering skal skje, samler et sett av motstridende hensyn. På den ene siden er det visse problemer ved å stille opp økt patentering som et strategisk mål for UHI-sektoren. Et av dem er at «publisering kan komme i konflikt med muligheten til å patentere forskningsresultater».[13]  Ingen eller sen publisering av resultater står i motsetning til det forskningsetiske kravet om at de offentlige forskningsinstituttene skal bringe sin kunnskap til allmennheten. På den annen side kunne en tenke seg at UHI-sektoren skulle få økonomiske fordeler ved å ha eksklusive rettigheter til forskningsresultatene gjennom patentering, og derigjennom styrke det økonomiske fundamentet for forskningen på lang sikt. Det ser imidlertid ikke ut til at arbeidet som er i gang i regjeringen har dette som formål; i rapporten fra arbeidsgruppen uttales det at det «ikke er et mål at kommersialisering skal bli noen stor inntektskilde for» UHI-sektoren.[14]  Hvis konsekvensen er at publisering kan komme i konflikt med de nye målene om patentering, samtidig som at målet for UHI-sektoren ikke er å tjene penger på utlisensiering av patentene, kan en undre seg over hvor de økte inntektene skal gå.

Kjernen i patentsystemet er at den som investerer i en oppfinnelse, skal få økonomisk gevinst fra investeringen ved å få tidsbegrenset monopol. Hvis denne merinntjeningen ikke skal tilfalle universitetene, oppstår det altså et spørsmål om hvem denne inntjeningen skal tilfalle. Når offentlig innovasjon leder til en oppfinnelse, er en mulighet å legge ut oppfinnelsen i patentet til alles frie bruk. Da har patentet utelukkende den effekt at det sikrer allmennhetens tilgang til oppfinnelsen, og den kunne like gjerne bare vært publisert. Alternativt kan patentet gis eller selges til private og de kan utvikle oppfinnelsen til et salgbart produkt. I et slikt tilfelle må de som skal konsumere produktet, private eller det offentlige, betale monopolpris for det. Hvis forskningen er betalt av det offentlige allerede, leder dette til at det offentlige betaler to ganger for tjenesten. Eller, hvis vi ser det slik at forbrukere betaler for produktet, betaler de for det én gang indirekte over skatteseddelen som forskningsstøtte og én gang direkte i prisen. Dette viser at denne merinntekten må tilbakeføres til fellesskapet. Eierskapet til patentene blir svært viktig på lang sikt. I verste fall kunne en ha tenkt seg at for eksempel Akvaforsk hadde patentert sine forskningsresultater fra den tiden avlsprogrammet for laks var offentlig finansiert. Etter salget av selskapet ville resultatet kunne ha blitt at patentet forhindret andre fra å forske videre på lignende materiale, slik vi så i viruspatentsaken.

Det går et skille mellom offensiv patentering, der patentet søkes for å håndheves, og defensiv beskyttelse, dvs. patentering med det formål at ingen andre skal kunne patentere det samme. Hvis det offentlige skal øke graden av eksklusivitet gjennom økt patentering, er det et behov for samtidig å utvikle strategier for hvordan slike rettigheter er tenkt håndhevet: Skal de ligge åpent tilgjengelige for at alle skal kunne benytte dem, eller skal de håndheves slik at bare de som betaler lisenser skal kunne bruke forskningsresultatene?

I alle tilfeller er patentering kostbart, og håndhevelse av patenter enda mer kostbart. Denne økte kostnaden vil universitetene, høyskolene eller instituttene ikke få igjen med mindre de også lisensierer ut oppfinnelsen som beskrives i patentet. Hvis UHI-sektoren bare skal patentere uten å lisensiere ut patentene vil endringen i praksis medføre en økt kostnad på forskningen uten mulighet til å tjene den inn igjen. Hvis slike patenter skal overlates gratis til private bedrifter vil de få en berikelse, både fordi forskningen var finansiert av offentlige midler og fordi de får en fordel av å kunne videreutvikle produkter eller tjenester og ta monopolpris. I slike tilfeller vil da håndhevingen av patentene ligge hos det private selskapet. Dette øker imidlertid risikoen for at forskningen blir solgt, og på lengre sikt kan det begrense forskningsfriheten i den norske UHI-sektoren. Ironisk nok kan et salg til utenlandske konkurrenter begrense en senere innovasjon i Norge. Hvis UHI-sektoren bare skal patentere, og enhver likevel bruke funnene uten eksklusivitet, vil patenteringen bli en kostnad som ikke kan gjentjenes. I begge tilfeller betyr det økte kostnader for offentlig finansiert forskning.

Endret patentpraksis kunne være et bevisst politisk valg for å legge til rette for oppstartsselskaper i Norge. Hvis det er dette regjeringen ønsker å oppnå, bør det sies klart i meldingene. Regjeringen kan ta et politisk valg om at UHI-sektoren skal patentere, med det formål at private oppstartsselskaper får overta slike patenter vederlagsfritt. Dette kan være en måte å styrke sysselsetning på. Men det ligger stor fare i at vellykkede småbedrifter med verdifulle patenter selges til utenlandske eiere. Konsekvensen da kan bli at patentene ikke gir arbeidsplasser i Norge, eller ikke engang omdannes til produkter i et market, men bare kjøpes opp for at et selskap som allerede har markedsmakt skal beholde denne. Siden et patent er en enerett til å utnytte en oppfinnelse kan patenthaver velge å ikke produsere det patenterte for å selge mer av et eksisterende produkt på markedet.

Rapporten Navigering mellom barken og veden viser bare frem én side i en rik internasjonal debatt.[15] Alternativer til private eksklusive rettigheter, som Open Source, Copyleft eller pooling av patenter i konsortier, diskuteres ikke. Perspektiver om åpne systemer for innovasjon har fått liten plass i den norske debatten, og det kommer ikke frem at en del områder for innovasjon er så krevende at hver aktør bare kan bidra med en liten del av det som kreves for at en oppgave skal løses. Open Source har særlig vært knyttet til prinsippene for utvikling av åpen kildekode innenfor programvare, men har også vært diskutert i tilknytning til bioteknologi. Arbeidet videre kan trolig nyte godt av å trekke på et bredere sett av strategier om organisering av hvordan forskning og innovasjon innenfor UHI-sektoren kan omdannes til produkter og tjenester for befolkningen. Eksklusivitet er ikke eneste tilgjengelige måte å sikre rettigheter til forskningsresultater.

Ved en slik tilnæringsmåte blir det fenomenet at det er lett å kopiere oppfinnelsen, et sterkt argument for for rettslig beskyttelse av resultatene. Uansett hva konklusjonene skulle bli, er det et behov for at bioteknologistrategien forholder seg til disse mulighetene og kan være et verktøy for dem som arbeider med bioteknologi.

To konkurrerende idealer

Det er ikke enkelt å svare entydig på hvordan man skal organisere rettigheter og anvendelse av offentlig finansiert forskning som gagner fremtidens generasjoner og som leder til nye produkter og tjenester i markedet. Tilfeldigheter spiller ofte en stor rolle fra formulering av forskningsspørsmål frem til ferdig produkt, noe laksoppdrettsnæringen illustrerer. Forholdet mellom rask vitenskapelig publisering og hemmelighold av forskningsfunn for økt inntjening frem til det er søkt om patent, innebærer en kamp mellom to idealer i forskningsverden. Det ene er idealet om den offentlige forskningen som åpen, autonom og ikke detaljstyrt av markedene. Det andre idealet, basert på at patentering honoreres innenfor UHI-sektoren, forutsetter at markedsverdien av forskningsspørsmålene blir viktigere når forskningsspørsmål formuleres og prosjekter initieres.

Utfordringene ved å skape monopolsituasjoner innenfor hele forskningsfelt er allerede tilstede uten at norske akademikere patenterer i noen stor grad. En økt og konsekvent patenteringspraksis ved samtlige norske UHI-institusjoner vil bidra til at feltene der forskere må forholde seg til patenter vil utvides. Hvis UHI-sektoren skal benytte patenter strategisk, vil hensynene som har begrunnet forskningsunntaket fra patenter falle bort, siden disse institusjonene nå skal opptre som andre kommersielle aktører. Dette vil gjøre at forskere må ha oversikt over hvilke patenter som gjelder på deres forskningsfelt; behovet for såkalt patentkartlegging (patent mapping) vil øke.

Hvis UHI-sektoren skal patentere, vil betydelige ressurser legges inn i patenteringen og håndhevingen. Velges denne strategien kunne en tenke seg et sentralt selskap for å håndheve de immaterielle verdiene UHI-sektoren skaper: et statlig selskap som håndhever patenter enten sektorvis eller som en enhet. Problemet ville oppstå i en situasjon der patentet selges ut og privatiseres. Da kan eiendomsretten til tidligere innovasjon kunne hemme innovasjon snarere enn å fremme den.

Det er også et spørsmål om hvordan en strategi kan legge til rette for at offentlig finansiert forskning og utdanning (FoU) skal bli til produkter i markedet, til en pris som gjør at private personer eller staten betaler for det samme to ganger. Å pålegge utstrakt patentering uten at eierskap til disse rettighetene er sikret på lang sikt er lite fremtidsrettet. Hvis regjeringen legger opp til bruk av patenter, må eierskap til patentene tydelig legges til det offentlige og det må investeres i håndhevelse av dem. Dette vil kreve investeringer i en aktiv patentforvaltning. Veien dit er lang, og krever kompetanse innenfor immaterialrett og relevante strategier. Alternativet er at offentlig FoU ikke skal patentere, men at regjeringen legger opp til at offentlig finansiert forskning skal være bredest mulig tilgjengelig for flest mulig. Spørsmålene som reises er viktige i en innovasjonsfremtid og utviklingen av lovgivningen og rettspraksisen er helt sentral.

Tilbake til Forskning og penger hovedside

Litteratur

Tvedt, Morten Walløe. Norsk genressursrett: rettslige betingelser for innovasjon innenfor bio- og genteknologi. Oslo, Cappelen akademisk forlag, 2010.

Patent på virus pankreatisk sykdom, Borgarting Lagmannsrett, 22.12.2011.

Navigering mellom barken og veden - vurdering av behovet for nasjonale prinsipper for håndhevelse av rettigheter til immaterielle verdier, Interdepartemental arbeidsgruppe, Oslo, 2011.

Regjeringen. Nasjonal strategi om bioteknologi - for framtidas verdiskapning, helse og miljø, Forskningsdepartementet, Oslo, 2011-2020.

Hodneland, Kjartan, A Bratland, K E Christie, C Endresen and Nylund A. «New subtype of salmonid alphavirus (SAV), Togaviridae, from Atlantic salmon Salmo salar and rainbow trout Oncorhynchus mykiss in Norway» in Dis Aquat Organ 67 (2005) 1-2. p. 181.

Tvedt, Morten Walløe. «The Path to One Universal Patent» in Journal of Environmental Policy and Law 37 (2007) 4. pp. 297-305.

Tvedt, Morten Walløe. «One Worldwide Patent System: what's in it for developing countries?» in Third World Quarterly 31 (2010) 2. pp. 277-293.

Havressurslova/ Marine Resources Act, Norway, LOV-2008-06-06-37.

Naturmangfoldloven/ Nature Diversity Act, Norway, LOV-2009-06-19-100.

Budapest Treaty on the International Recognition of the Deposit of Microorganisms for the Purposes of Patent Procedure [Budapest Treaty], WIPO, 28 April 1977, 1861 UNTS 362, entered into force 19 August 1980, as amended on 26 September 1980.

Noter


[1]   Denne artikkelen er basert på analysene som ligger til grunn for høringsinnspillene FNI har gitt til Nasjonal strategi for bioteknologi og til rapporten «Navigering mellom barken og veden». Tvedt har også skrevet om disse problemstillingene i kronikker hhv i «Hvem skal eie forskningen?», Klassekampen, 20.03.2012 (også publisert digitalt: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1011/thread243722/ ) og «Patentet som hemmet innovasjon», Dagbladet, 18.02.2012. Takk til Ingrid Olesen og Hans Bentsen, Nofima for godt samarbeid og deling av kunnskap om akvakulturen i Norge, og til Kristin Rosendal for godt samarbeid og kommentarer på manus. Artikkelen er et resultat av samarbeidsprosjektene mellom FNI, Nofima og GenØk som er finansiert under FUGE- og ELSA-programmene i NFR.

[2]   Regjeringen. Nasjonal strategi om bioteknologi - for framtidas verdiskapning, helse og miljø, Forskningsdepartementet, Oslo, 2011-2020 , side 10.

[3]   Navigering mellom barken og veden - vurdering av behovet for nasjonale prinsipper for håndhevelse av rettigheter til immaterielle verdier, interdepartemental arbeidsgruppe, Oslo, 2011 .

[4]   Basert på samtale med Morten Rye.

[5]   http://www.aquagen.no/no/Om_Aqua_Gen/Historie/ [sist lest 23. mars 2012]

[6]   En gjennomgang av den tidligere forskningsinnsatsen på dette området er gjort i dommen fra Borgarting, Patent på virus pankreatisk sykdom, Borgarting Lagmannsrett, 22.12.2011, side 28–29.

[7]   Tvedt. Norsk genressursrett: rettslige betingelser for innovasjon innenfor bio- og genteknologi. Oslo, Cappelen akademisk forlag, 2010, kap 12, Tvedt. «The Path to One Universal Patent» in Journal of Environmental Policy and Law 37 (2007) 4 og Tvedt. «One Worldwide Patent System: what's in it for developing countries?» in Third World Quarterly 31 (2010) 2.

[8]   Budapest Treaty on the International Recognition of the Deposit of Microorganisms for the Purposes of Patent Procedure [Budapest Treaty], WIPO, 28 April 1977, 1861 UNTS 362, entered into force 19 August 1980, as amended on 26 September 1980.

[9]   Hodneland, et al. «New subtype of salmonid alphavirus (SAV), Togaviridae, from Atlantic salmon Salmo salar and rainbow trout Oncorhynchus mykiss in Norway» in Dis Aquat Organ 67 (2005) 1-2.

[10]  Dommen fra Borgarting om Patent på virus pankreatisk sykdom, gjør en grundig sammenligning på side 33–42.

[11]  Havressurslova/ Marine Resources Act, Norway, LOV-2008-06-06-37 og Naturmangfoldloven/ Nature Diversity Act, Norway, LOV-2009-06-19-100, mer om dette i Tvedt, Norsk genressursrett, 2010.

[12]  EØS-avtalens vedlegg XVII nr. 6 (rådsforordning (EØF) nr. 1768/92 av 18. juni 1992 om innføring av et supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler)

[13]  Navigering mellom barken og veden - vurdering av behovet for nasjonale prinsipper for håndhevelse av rettigheter til immaterielle verdier, Interdepartemental arbeidsgruppe, 2011, side 35.

[14]  Ibid., side 15.

[15]  Ibid.