Last ned pdf av artikkelen her

Når forskningsresultat fra prosjekter utført i fattige land skal formidles, havner forfatteren i et dilemma. På den ene siden taler hensynet til kvalitet, inntekter til institusjonen og egen karriere for publisering i et høyt rangert internasjonalt tidsskrift eller forlag. På den andre siden bør forskeren være forpliktet til å melde resultatene tilbake til dem det gjelder. Problemet er at meritterende tidsskrift og forlag ofte er så dyre at interesserte lesere i det landet data er hentet fra, blir økonomisk avskåret fra forsknings-resultatene. Kapittelet diskuterer noen måter å løse dette dilemmaet på.

Feil forlag

For ti år siden redigerte Tor Halfdan Aase en bok om ære og hevn som ble publisert på et engelsk forlag (Ashgate). Publiseringsprosessen gikk ryddig og greit helt til Aase fikk se resultatet. Boka var fin den, men det viste seg at prisen tilsvarte en tredje-dels månedslønn for en universitetslærer i et fattig land. Alle bidragene i boken var riktignok skrevet av vestlige forfattere, men flere kapitler hentet stoff fra utviklingsland, og Aase hadde regnet med å nå fram til kolleger derfra når han publiserte på et forlag med internasjonalt markedsnettverk. Det sier seg selv at få studenter og universitetslærere i fattige land hadde råd til å kjøpe boka. Boka finnes i hyllene til universitetsbibliotek i Europa, men ikke i Islamabad eller i Kathmandu. Det betyr at data som sjenerøst ble gitt til forfatterne av informanter i Pakistan, Mexico og Indonesia gjennom samtaler og intervju, utelukkende blir tilgjengelig for personer med tilgang til vestlige lønninger eller universitetsbibliotek.

Denne erfaringen lå til grunn for en kronikk i Dagbladet (09.06.2006) der Aase sammenlignet utgivelser av forskningsresultat i dyre publikasjoner med kolonimaktenes tyveri av antikviteter på 1800-tallet. På samme vis som statuer fra det gamle Egypt ble hentet til London og stilt ut på British Museum, samler vestlige forskere i dag data fra fattige land og publiserer i bøker og tidsskrift som ikke er tilgjengelige for dem det gjelder.

Da Aase for fem år siden redigerte en annen bok sammen med kolleger fra Tribhuvan University i fattige Nepal, ble redaktørene enige om å gi den ut på et nepalsk forlag. Det kunne riktignok gå ut over kvaliteten på boken både når det gjaldt fagfellevurderinger og layout, men på den andre siden ville prisen gjøre forskningen tilgjengelig for interesserte nepalske lesere. Boken ble trykket hos Jagadamba Press i Kathmandu og gitt ut av Tribhuvan University og Universitetet i Bergen i fellesskap. Dermed ble det ingen inntekter til Universitetet i Bergen, der Aase er ansatt. Det er nemlig slik at inntektene til norske universitet delvis er avhengige av hvor mye de ansatte greier å publisere i tidsskrift eller forlag som finnes på en liste over omlag 1700 poenggivende publiseringskanaler. Jagadamba Press er ikke på den lista. Det viser seg at de fleste forlagene og tidsskriftene på den godkjente lista har basis i Europa og USA.

Dette burde ikke overraske noen. Tidsskriftet er det sentrale medium for formidling av vitenskapelig kunnskap og utviklet seg parallelt med det moderne universitetet. De mest prestisjetunge tidsskriftene er over hundre år gamle, dels utgitt i samarbeid med lærde selskap, som Transactions of the Royal Society, dels med ulike profesjonsforeninger, som American Anthropologist. Tidsskriftets funksjon er å formidle forskingsresultater på sitt felt. Tidsskriftene blir dermed også de institusjoner som organiserer forskningsuniverset i oversiktlige biter eller fagfelt.

Tidsskriftet er et dyrt medium. Et hefte i en årgang koster det samme som en bok innen det faget det dekker. Og bøker i «viktige» fag som biomedisin koster normalt fire ganger så mye som for eksempel etnologibøker. Men det virker nesten som om pengestrømmen på et forskingsfelt har en fordyrende effekt på publikasjoner fra feltet. Ettersom publikasjonsvolumet fra sentrale biomedisinske og naturvitenskapelige fag ser ut til å rettferdiggjøre 12 til 24 hefter i en tidsskriftårgang, blir informasjonskostnadene deretter. Tilveksten av sosialantropologi utgjør 312 hefter i året til en listepris på ca 150.000 kroner; årlig mottar Universitetsbiblioteket i Bergen 1200 hefter innen klinisk kardiologi til en listepris på ca 770.000 kroner. Utvikling av nye fagområder fører til behov for nye tidsskrift samtidig som de etablerte tidsskriftene bare øker i omfang. Universitet i Bergen, med sin ambisjon om å være et «internasjonalt synlig forskingsuniversitet» , har en årlig tidsskriftregning på 35 millioner.

Det som har endret seg i løpet av de siste 20 årene er at en del forlag har begynt å tjene penger på å utgi vitenskapelige tidsskrift, og det er ikke særlig populært i akademiske kretser. Den store stygge ulven er britisk-nederlandske Reed-Elsevier, som i 2011 hadde et overskudd på en knapp milliard britiske pund av en omsetning på drøyt 7 milliarder pund. (Av dette gikk 79 millioner kroner til Statens pensjonsfond Utland som aksjeutbytte.) Universitetsbiblioteket i Bergen betaler ca 11 millioner kroner for sin lisens på forlagets tidsskrift. Med 350.000 nedlastinger fra dem i 2011 utgjør de godt og vel en tredjedel av den registrerte bruk av tidsskrift ved Universitetet i Bergen. Enhetskostnaden på nedlastede artikler fra Elsevier er på knapt 20 kroner mot det doble for nedlastinger fra forlag som Springer og Wiley-Blackwell. Gitt at Elsevier har den kjappeste og mest stabile tekniske løsningen for sine elektroniske tidsskrift, er abonnementene faktisk verd prisen biblioteket betaler for å skjøtte sin plikt til effektiv dokumentlevering. Om for eksempel tidsskriftet «Brain Research» med sine 60 numre i året er verd prisen på 20.904 Euro, må det være opp til fagmiljøene å bestemme.

En mer forståelig grunn til irritasjonen over Reed-Elseviers overskudd er at det blir lite penger igjen for bibliotekene til å kjøpe nye tidsskrift når Elsevier-regningen er betalt. Ettersom akademia det siste tiåret har vært utsatt for et politisk press for å øke sitt publikasjonsvolum, har etterspørselen etter publikasjonskanaler økt. Dette har skjedd uten noen tilsvarende økning i bibliotekenes budsjetter. Siden brorparten av bibliotekenes mediebudsjett er bundet opp i abonnement på etablerte tidsskrift, blir det ikke plass til nye. Slik sett fungerer tidsskriftmarkedet som et oligopol der de forlag og profesjonsforeninger som sitter på tidsskrift som etablerte forskingsmiljø bare «må» ha, har en betydelig markedsmakt.

Dilemmaet

Alle som driver med forskning er interessert i å publisere resultatene sine; vi har aldri møtt noen som hevder det motsatte. Men for oss som arbeider i utviklingsland er det et stadig dilemma hvor vi skal publisere. Kvalitet på artikkelen, stjerner på CVen, og penger til moderinstitusjonen taler for høyt rangerte internasjonale tidsskrift og forlag. På den andre siden står hensynet til de landene og regionene forskningen handler om. Studenter og lærere i landet der data er samlet inn, bør få lett tilgang til forskningsresultatene. Dessuten er det også viktig å støtte opp under tidsskrift som utgis av universiteter i fattige land. Slik institusjonsbygging er en hovedmålsetting i norsk bistand til høyere utdanning og forskning. Begge disse forholdene taler for publisering på et rimelig forlag i det utviklingslandet der forskningen foregår. Men det er ikke alltid så lett å få det til. Aase har nylig fått en forespørsel om å være medredaktør på et temanummer av tidsskriftet Journal of Law and Social Sciences, som gis ut av Gillani College i Multan, Pakistan. I dette nummeret ønsker kolleger i Multan å ha en nordisk vinkling på temaet «ære og hevn». Det viser seg imidlertid å være vanskelig å overtale gode nordiske forskere til å komme med bidrag når de får vite at tidsskriftet ikke står på lista over de kanoniserte.

Ettersom rangeringen av tidsskrift er basert på deres internasjonale gjennomslag, målt i antall siteringer, vil den nødvendigvis favorisere de etablerte internasjonale titlene. Det er beklagelig at tellekantsystemet, som skal stimulere til internasjonal publisering, får en slik effekt. Samtidig er det ikke urimelig at det er slik. Lokale tidsskrift med en liten leserkrets oppfyller ikke de krav som bør stilles til en god formidlingskanal. På den annen side vil det nettopp være i slike tidsskrift at en god artikkel skrevet av en forfatter utenfra vil bli lagt merke til. I tilfellet med det pakistanske tidsskriftet Journal of Law and Social Sciences vil sannsynligvis nordiske bidrag bli lest med større interesse enn lokale bidrag. Det er heller ikke umulig at tidsskriftets nedslagsfelt omfatter en offentlighet som ikke har tilgang til den internasjonale tidsskriftlitteraturen på feltet. Disse to forhold gjør en artikkel i et slikt tidsskrift til et bedre stykke forskningsformidling enn publisering i et internasjonalt tidsskrift, der artikkelen like godt kan drukne i mengden. Og rent forskningsetisk bør vel publisering for det publikum resultatene angår være viktigere enn universitetspolitisk korrekt valg av kanal.

Dersom hensynet til de økonomiske føringene i tellekantsystemet er avgjørende for hvor man publiserer, bør man ikke snakke for høyt om de internasjonale forlagenes profitt, med mindre man liker lyden av knust glass. Men det er like fullt et dilemma for forskeren som tvinges til å velge mellom å publisere for den interesserte offentlighet forskningsresultatene angår, eller å sikre seg selv og sin institusjon forskningsmidler.

En løsning i sikte?

En mulighet er å vente til de rangerte forlagene/tidsskriftene frigir artiklene for annet bruk. Her er praksis forskjellig. I det norsk-redigerte Journal of Peace Research kan forfattere legge ut artiklene sine på internett til fri nedlasting etter ett år, mens det engelske forlaget Aase brukte til sin bok om æresbegrepet har klausul på materialet i ti år.

En annen mulighet er å publisere i «Open Access»-tidsskrift som også kan være høyt rangerte. «Open Access» betyr at hvem som helst med tilgang til Internett kan laste ned artikler gratis. Aase sendte nylig en artikkel til et slikt tidsskrift og ble forbauset da han fikk vite at han må punge ut med USD 500 for å få artikkelen publisert hvis den er god nok til å passere fagfellevurderingen. Hans første tanke var at dette er urimelig; vanligvis forventer man å få betalt for å gjøre en jobb, men her må man altså først slite med å skrive artikkelen og deretter betale for å få den utgitt. Ved nærmere ettertanke er det ikke så dumt. Det er kanskje på sin plass at velstående universitet og forskningsråd som de norske kan subsidiere forlagene med å nå ut til hele verden – inklusive lavtlønnede kolleger og fattige studenter i utviklingsland. Løsningen på dilemmaet om kvalitet versus tilgjengelighet kan altså ligge i å betale for å publisere i slike rangerte tidsskrift.

Men «Open Access» er et komplekst begrep siden betegnelsen brukes i minst tre ulike betydninger. Institusjonelle arkiv, der forfatteren legger ut et «elektronisk særtrykk» av en artikkel eller bok fritt tilgjengelig på nettet, faller også innenfor kategorien. Eksempler på slike arkiv er Bergen Open Research Archive, et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, NHH, CMI og Høgskolen i Bergen. Alle norske universitet og høgskoler vedlikeholder i dag slike arkiv, men de er dessverre lite brukervennlige. Et annet eksempel er svenske uppsatser.se. Den internasjonale overbygningen er OAister, en søkemotor som vedlikeholdes av det amerikanske bibliotekkonsortiet OCLC.

En annen betydning av «Open Access» er publisering i gratis nettidsskrift der forfatterne betaler for utgivelsen. Eksempler på dette er utgivelsene til britiske Public Library of Science, BioMedicalCentre og det polskbaserte Versita. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste opererer med vel 2800 «Open Access»-tidsskrift på sin liste over slike publikasjonskanaler.

En tredje betydning av «Open Access» er tilgjengeliggjøring av tidsskriftartikler fra betalingstidskrift etter en viss tid, slik tilfellet er med artikler i Journal of Peace Research.

De ulike formene for «Open Access» representerer ulike finansieringsmodeller. I den første betaler de deltakende institusjonene hele regningen. Kvaliteten på tilbudet reflekterer deres vilje til å betale for driften av arkivene. Kvalitetskontrollen (fagfellevurderingen) av innholdet utføres imidlertid av de tidsskrift artiklene i arkivet ble publisert i, og slik sett er tidsskriftene en nødvendig forutsetning for arkivene. I tillegg betaler institusjonen for utvikling, drift og vedlikehold av den tekniske løsningen som gjør artiklene gjenfinnbare for brukerne.

I den andre modellen betaler forfatterne, eller muligens deres institusjon, for publisering med tilhørende fagfellevurdering og drift av den tekniske løsningen.

Den tredje modellen forutsetter eksistensen av databaser/søkemotorer. Et eksempel er den amerikanske PubMed, som er føderalt finansiert gjennom The National Library of Medicine.

Ingen av modellene er altså gratis. Den første er basert på at «noen» abonnerer på tidskriftene det lagres artikler fra. Ettersom denne «noen» er institusjonen, er et institusjonelt arkiv faktisk en merutgift. Den andre har den åpenbare svakheten at forfatterne betaler for å bli publisert. Selv om de mange ordinære tidsskriftene også krever betaling for å vurdere artikler for publisering - American Economic Review tar for eksempel USD 200 - får de sine inntekter fra betalende abonnenter som kan stille krav til forlaget fordi de faktisk betaler for et produkt.

Krav til forskningsformidling

Kvalitet i forskningsformidling handler ikke bare om at forskningsetiske krav oppfylles gjennom en tilfredsstillende fagfellevurdering. Det handler også om fysisk tilgjengelighet og regularitet i publiseringen. Paradoksalt nok er det vanskeligere og dyrere å oppfylle kravet om tilgjengelighet med nettpublikasjoner enn med trykte publikasjoner. Tilfredsstillende tilgjengelighet krever at leverandørene investerer i serverkapasitet og søkesystem som gjør det mulig å laste ned artikler uten for mye fomling og venting. Reed-Elseviers dominerende posisjon i markedet skyldes ikke bare at forlaget sitter på prestisjetunge tidsskrift som Cell og The Lancet. Databasen deres, ScienceDirect, er også den overlegent teknisk beste tidsskriftdatabasen i markedet. Bak overskuddene ligger milliardinvesteringer i serverkapasitet og utvikling av søkegrensesnitt. Når mindre forlag er blitt kjøpt opp av de store, er det nettopp fordi de ikke har maktet å gjøre slike investeringer. Et eksempel: Forlaget Frank Cass publiserte en rekke smale, men tunge tidsskrift som West European Politics og Journal of Peasant Studies. Sistnevnte publikasjon var i dødvannet i et år før den nye eieren, børsnoterte Taylor and Francis, fikk den opp å gå igjen med en brukbar elektronisk utgave. Publisering er bare første skritt i formidlingen av forskingsresultatene. Det enkelte resultat skal gjenfinnes i et kunnskapsunivers der det må konkurrere om oppmerksomhet med bokstavelig talt millioner av andre resultat. I dette perspektivet blir «Open Access» en prisverdig men ikke tilstrekkelig måte å nå en vid krets av lesere på. Til og med en sentral «Open Access»-aktør som BMC har fra 2011 verdens største forlag, Springer, som sin tekniske samarbeidspartner.

Det er ikke gitt at «Open Access»-tidsskrift, enten de er frittstående eller institusjonsforankrede, vil makte å følge med i den tekniske utviklingen. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det finnes «vanity publishing» —forlag som utgir det de får betalt for uten å legge ned for mye arbeid i fagfellevurderingsprosessen.

JSTOR som veiviser

Første skritt på veien til å løse det etiske dilemmaet om tilgjengelighet versus merittering, er å godta at forskningsformidling koster og at noen kan tjene penger på det. Det er ikke mer moralsk forkastlig at Reed-Elsevier tjener penger enn at Dell Computers gjør det. Med den erkjennelsen i bunnen burde det være mulig å etablere ordninger som gjør de internasjonale tidsskriftene tilgjengelige for institusjoner i fattige land. I tidligere tider byttet institusjonene publikasjoner med hverandre. Bergens museums bibliotek ble bygget opp ved at museet mottok all verdens akademi- og museumspublikasjoner i bytte mot sine årbøker. Universitetsbiblioteket i Bergen sitter for eksempel på komplette serier innen marinbiologi og arkeologi fra alle de store amerikanske museer og forskingsuniversitet i tillegg til temmelig komplette serier av europeiske akademipublikasjoner fra første halvdel av 1800- og 1900-tallet. Fram til 1980-tallet brukte Universitetsbiblioteket i Bergen store summer på å kjøpe abonnement på tidsskrift som ble brukt som byttemateriale mot institusjoner bak Jernteppet.

Selv om ingen norske universitet har råd til å bruke penger på denne måten under dagens forskningspolitiske regime, fins det midler tilgjengelig til institusjonsbygging i de land vi samarbeider med over andre budsjett. Å bygge opp kjernesamlinger av elektroniske tidsskrift vil ikke være utenfor økonomisk rekkevidde. Forlagene har en svært fleksibel prispolitikk. Den mest sentrale arkivdatabasen i biblioteklandskapet, JSTOR, har gjennom sitt Developing Nations Access Initiative en prismodell som tilbyr institusjoner i utviklingsland gratis adgang eller adgang til en rent symbolsk pris på 100 USD i året. For å sette dette tilbudet i perspektiv betalte Universitetet i Bergen i 2011 243.063 kroner for den samme tilgangen. Av de 12.751 nedlastningene av artikler fra sosialantropologiske tidsskrift ved Universitetet i Bergen i 2011 ble 10.293 foretatt fra tidsskrift i JSTOR. Og uansett hva fagmiljøene måtte mene om behovet for tilgang til forskningsfronten, viser all statistikk at bruken av eldre tidsskrift øker i takt med at de blir tilgjengelige på nettet.

JSTOR er en ikke-kommersiell aktør som ble startet og har vært utviklet på bibliotekenes, ikke forskernes eller forlagenes, premisser. Den ble til fordi Andrew W. Mellon Foundation i 1995 la 50 millioner dollar på bordet for å hjelpe amerikanske forskingsbibliotek med å digitalisere samlingene sine for å spare hylleplass og forenkle leveringen av bøker og artikler. Den har i ettertid vokst i omfang og dekningsgrad, og er nå blitt en internasjonal base med et økende innslag av veletablerte franske, spanske, italienske og tyske titler så vel som indiske og pakistanske. At et tidsskrift som det pakistanske Journal of Law and Social Science blir tilgjengelig i JSTORvil automatisk gjøre det mer sentralt fordi det blir tilgjengelig i den mest sentrale basen på sitt forskingsfelt, noe som også vil øke tidsskriftets prestisje.

JSTOR er en bedre modell for forskningsformidling enn noen «Open Access»-modell fordi den bevarer tidsskriftet som kunnskapsorganisator samtidig som den har finansiell styrke til å investere i nye tekniske løsninger. Ettersom et flertall av amerikanske universitetsforlag har valgt den som plattform både for sine e-bøker og sine løpende tidsskrift, er det grunn til å tro at JSTORvil styrke sin posisjon i tidsskriftmarkedet fremover.

Det andre skrittet på veien mot å øke synligheten av, og dermed prestisjen til, tidsskrift fra sør er å bidra økonomisk og faglig til at flest mulig av dem kommer inn i JSTOR. En slik prosess vil bidra til å løse opp det kastesystemet vi ser konturene av i dagens akademiske publiseringslandskap.

At tilgjengelighet til forskningsresultater ikke er tilfredsstillende i dag, ser vi når vi har kolleger fra fattige land på gjesteopphold i Bergen. Noe av det første de gjør etter ankomst er å kaste seg over de tidsskriftene som universitetet abonnerer på og laste ned det de har bruk for. Men det ville jo vært både billigere og mer praktisk å sende artiklene ut til leserne enn å hente leserne til tidsskriftene. I påvente av at de fleste prestisjetunge publikasjoner blir universelt tilgjengelige gjennom ordninger som JSTOR, har den enkelte forsker et ansvar for å melde forskningsresultatene tilbake til dem resultatene gjelder. Dette bør det tas høyde for allerede i søknad om prosjektmidler der det kan legges inn en utgiftspost på formidling i kanaler som praktiserer en eller annen «Open Access»-ordning. For å hindre kunnskapsrøveri bør slik formidling være et krav til alle forskningsprosjekt som henter data fra utviklingsland.

Tilbake til Forskning og penger hovedside

Referanser

Aase T.H. (red.) 2002: Tournaments of Power. Honour and Revenge in the Contemporary World. Ashgate Publications, Aldershot

Chaudhary R.P., Aase T.H., Vetaas O.R., Subedi B.P. (eds.) 2007: Local Effects of Global Changes in The Himalayas: Manang, Nepal. Tribhuvan University & University Research Bergen (UNIFOB).