Last ned pdf av artikkelen her

Når forskningsfunn truer mektige økonomiske og politiske interesser kan det meste skje. Det viser historiene om klimaforskerne Benjamin Santer og Michael Mann. Kan vi forvente at klimaforskere skal delta i den offentlige debatten og utsette seg for drapstrusler, trakassering og faglig diskreditering?

Den amerikanske klimaforskeren Benjamin Santer visste ikke hva han gikk til da han en vårdag i 1994 sa et noe nølende ja til å lede arbeidet med et av kapitlene i FNs klimapanels (IPCC) andre hovedrapport, som skulle oppsummere kunnskapen innen klimaforskningen på det tidspunktet. Nølingen berodde på at han hadde deltatt i arbeidet med den første hovedrapporten, og visste at arbeidet som leder ville ta mye tid. Dessuten var deltakelse i IPCC ikke særlig prestisjefylt på den tiden. Dette til tross, Santer lot seg overtale, og sammenkalte klimaforskerne som skulle arbeide med kapittel 8 i rapporten fra arbeidsgruppe 1. Historien om Santer er godt dokumentert, blant annet i boka Merchants of Doubt av Naomi Oreskes og Erik M. Conway (1).

Klima og temperatur

Kapittel 8 i IPCC-rapporten fra arbeidsgruppe 1 (2) skulle gi kunnskapsstatus på området «Detection of Climate Change and Attribution of Causes» (Påvise klimaendringer og deres årsaker. Forfatternes oversettelse). Santers gruppe besto av 36 internasjonale klimaforskere. Forskerne møttes for første gang i California høsten 1994. Gruppen hadde kommet sent i gang med arbeidet og hadde dårlig tid. Hovedrapporten skulle være ferdig allerede året etter. Mesteparten av arbeidet foregikk på e-post fram til det første utkastmøtet for arbeidsgruppe 1 som fant sted i Sigtuna i Sverige. Der møtte Santer den første utfordringen. Flere av forskerne som deltok i skrivingen av andre kapitler mente at kapittel 8 ikke behøvde å inneholde en vurdering av usikkerhet, siden det var omtalt flere andre steder. Santer ville ha det med fordi han mente at ikke alle ville lese rapporten fra A til Å.       

I mai 1995 ble det andre utkastet til rapporten fra arbeidsgruppe 1 sendt ut på nasjonal høring. I denne runden kunne både forskere og lekpersoner kommentere innholdet. Fordi Santers gruppe hadde kommet sent i gang med arbeidet, fikk han ikke disse kommentarene tidsnok til det tredje utkastmøtet i juli 1995.

Det siste møtet, som skulle fastsette den endelige teksten i sammendraget for politikere – «Summary for Policymakers» – fant sted i Madrid i slutten av november 1995. «Summary for Policymakers» skrives også av forskerne, men blir gjennomgått i plenumsmøtet der både myndighetsrepresentanter og representanter for interesseorganisasjoner deltar. Forskerne har vetorett for å sikre at sammendraget er i overensstemmelse med den vitenskapelige rapporten. Dette sammendraget blir publisert flere måneder før den vitenskapelige rapporten foreligger. Benjamin Santer hadde ikke fått kommentarene til kapittel 8 fra de landene som deltok i prosessen før møtet i Madrid. På selve møtet fikk ham dem i hånden – en tykk bunke.

Hardt vær

Santer presenterte kapittel 8 i plenum på Madrid-møtet. Det ble stor oppstandelse og protester fra oljeproduserende land som Saudi-Arabia og Kuwait, og fra den mektige industriorganisasjonen Global Climate Coalition, et talerør for olje- og kullbransjen, der verdens største oljeselskaper deltar. I tillegg meldte bilindustriens lobbyorganisasjoner seg på banen. Til slutt stoppet lederen av arbeidsgruppe 1, John Houghton, diskusjonen, og satte ned en ad hoc-gruppe som skulle utarbeide en tekst til «Summary for Policymakers». Det hele kokte ned til en setning og ett ord som det var stor uenighet om: Striden var om det skulle stå at «det er sterke indikasjoner [evidence] som taler for at det er en synlig/tydelig «[appreciable]» menneskelig innflytelse på det globale klimaet», eller om man skulle bruke det svakere adjektivet «discernible» (merkbar. Forfatternes oversettelser). Det ble «discernible» (3). Etterpå ba Houghton Santer og hans gruppe om å gå gjennom bunken med kommentarer som var kommet til kapittel 8, og utføre eventuelle endringer. Endringene ble gjennomført i samsvar med IPCCs prosedyrer og i forståelse med forfattergruppen. Det var nå Santer virkelig kom ut i hardt vær. Han ble anklaget av blant andre den amerikanske forskeren Fred Singer for på egen hånd å ha endret teksten i rapporten.

Fysikeren Fred Singer hadde hatt en aktiv forskerkarriere innen romforskning under den kalde krigen, og hadde ledet framstående forskningsorganisasjoner i USA. De siste årene hadde han imidlertid engasjert seg i en rekke andre forskningstemaer som står høyt på den politiske dagsorden, blant annet tobakk, via den konservative tenketanken The George C. Marshall Institute. Singer ble finansiert av tobakksindustrien og prøvde blant annet å så tvil om sammenhengen mellom passiv røyking og kreft. Nå prøvde Fred Singer på samme måte å svekke Benjamin Santers troverdighet ved å så tvil om sammenhengen mellom menneske-lige klimagassutslipp og global oppvarming. Singer skrev et innlegg i det kjente forskningstidsskriftet Science der han kom med en rekke angrep på Santer.

Flere angrep

Singers innlegg var det første i en rekke angrep på Santer i tiden framover. The Global Climate Coalition utarbeidet en motrapport som også kom før IPCCs hovedrapport forelå i 1996. Der påsto de at omtale av usikkerhet i kunnskapen på dette feltet var utelatt fra kapittelet. Ved selv å lese kapittel 8, ser vi at dette ikke er tilfelle; tvert imot inneholder den flere sider om usikkerhet (2). Nå kom også en annen forsker, Fred Seitz, med tilknytning til The George C. Marshall Institute, på banen. Fred Seitz anklaget Santer for juks i avisen The Wall Street Journal i juni 1996, og gjentok anklagene om at Santer hadde foretatt ikke-autoriserte endringer i rapporten. Hvem er Fred Seitz? Han er også fysiker, og ledet det amerikanske vitenskapsakademiet i en periode på 1950-tallet. Han var kjent som en av de virkelige «kalde krigerne» innenfor forskningsmiljøene. Da han trakk seg tilbake fra aktiv forskning, begynte han på vegne av tobakksindustrien å engasjere seg i kampen mot den gryende kunnskapen som viste at røyking var helsefarlig. Han ledet blant annet et forskningsprogram som ble finansiert av den amerikanske tobakksprodusenten R.J. Reynolds Tobacco Company. Dette programmet finansierte antitobakksforskning med over 45 millioner dollar over en fem-års periode på 1980-tallet.

Santer skrev øyeblikkelig et svar til Seitz som ble undertegnet av 40 andre IPCC-forskere. The Wall Street Journal var imidlertid ikke interessert i å publisere dette innlegget. Det ble først avvist. Etter tre forsøk ble det tatt inn – tungt redigert og kuttet. Blant annet forsvant navnene til de 40 forskerne som hadde medundertegnet innlegget. The American Meteorological Society ble så opprørt over behandlingen av Santer, at de publiserte hele innlegget – uavkortet – i sitt tidsskrift The Bulletin of the American Meteorological Society. Det er derfor vi i ettertid kan se hvordan The Wall Street Journal barberte det.

Motkrefter

Kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer utfordrer sterke krefter innen politikk og næringsliv. Heldigvis står Santer fremdeles oppreist, og han har i etterkant mottatt en rekke internasjonale utmerkelser for sitt arbeid innen klimaforskning. Men angrepene på Santer har ikke stoppet. Så sent som i 2008 gikk den engelske miljøjournalisten Fred Pearce til personangrep mot Santer i den britiske avisen The Guardian, uten å nevne en eneste av alle de solide tilbakevisningene av anklagene som nå finnes godt dokumentert på nettet og i skriftlige kilder.

I 2008 var Santer førsteforfatter på en vitenskapelig artikkel i International Journal of Climatology som viste at oppvarmingen av troposfæren (den delen av atmosfæren som er nærmest jorda) også over tropene er i tråd med teorien om menneskeskapt global oppvarming. Dette utløste nye angrep på Santer, spesielt i sosiale medier, men også i de tradisjonelle mediene. Steve McIntyre, en av de såkalte klimaskeptikerne, med bakgrunn fra kullindustrien, som driver sitt eget nettsted Climate Audit (Klimarevisjon. Forfatternes oversettelse), krevde å få tilgang til alle hans rådata. De lå imidlertid allerede fritt tilgjengelig på nettet. McIntyre krevde også, i henhold til den amerikanske Freedom of Information Act (offentlighetsloven), at Santer skulle frigi alle sine beregninger og alle sine e-poster fra de to siste årene. Dette kunne McIntyre kreve fordi Santer var ansatt ved et offentlig institutt. Det er ikke vanskelig å oppfatte dette som trakassering, og et eksempel på hvordan sterke krefter og interesser prøver å stoppe forskere som publiserer forskning som utfordrer disse kreftene. I norske medier ble historien om Santer trukket fram igjen av våre hjemlige klimaskeptikere i 2009 som eksempel på hvor galt det står til med IPCC (4).

Ikonet hockeykølla

En annen amerikansk klimaforsker som har måttet ta kontakt med politiet og FBI i forbindelse med grove trusler mot seg og sin familie er Michael Mann (5, 6) som arbeider ved Pennsylvania State University. Mann er en av de klimaforskerne som publiserer flest forskningsartikler i velrenommerte vitenskapelige tidsskrifter. I 2005 krevde det republikanske kongressmedlemmet Joe Barton fra Texas at Mann skulle sende over en detaljert oversikt over hvor han hadde forskningsfinansieringen sin fra, samt alle forskningsdata. Barton hadde satt i gang en etterforskning av Mann på bakgrunn av den såkalte hockeykøllegrafen hans, som viser utviklingen av temperaturen på den nordlige halvkule de siste tusen år. Kurven viser at temperaturen synker sakte fra middelalderen og fram mot midten av 1800-tallet, for deretter å skyte raskt i været. Kurven ser ut som en liggende hockeykølle, derav navnet. Mann har publisert forskningen sin i forskningstidsskrifter som blir vurdert av forskningskollegaer før artiklene publiseres, såkalt fagfellevurdering, og det var ikke grunn til å tro at Mann hadde brutt normer for vitenskapelig redelighet. Likevel ble han kalt inn til en høring i Kongressen. Hockeykøllegrafen fikk stor oppmerksomhet i IPCCs tredje hovedrapport i 2001. Det var nå stor enighet blant klimaforskerne om at det var sannsynlig at mesteparten av den globale temperaturstigningen etter den industrielle revolusjon var menneskeskapt. Kontroversen om hockeykølla tok av for alvor da Ross McKitrick i Climate Audit mente å kunne påvise at Mann hadde brukt statistiske metoder som framstilte en hockeykølle-liknende kurve uansett hva slags data som ble brukt. Det ble antydet bevisst juks med data. McKitrick forlangte å få tilgang til alle data – den samme metoden som han senere benyttet mot Santer – men disse dataene var allerede offentlig tilgjengelige. Så forlangte han å få tilgang til alle kildekodene og mellomberegningene til Mann. Mann ønsket ikke å gi disse fra seg, og mente de var såkalt intellektuell eiendom. Etter hardt press på Mann, fikk McKitrick tilgang også til disse dataene.

Store påkjenninger

Mann har gjennomgått mer enn de fleste forskere. Han har blitt gjenstand for tre granskinger. Den negative rapporten som Barton fikk utarbeidet bærer preg av å være et bestillingsverk. Den såkalte Wegman-rapporten har senere vist seg å inneholde feil, og dessuten er deler av den plagiat (7). Edward Wegman publiserte deler av rapporten som en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift. Artikkelen er senere tilbakekalt av tidsskriftet som følge av påstandene om plagiat, og professor Wegman, som ledet arbeidet med rapporten ved Georg Mason University, er under etterforskning av sitt eget universitet (7). Det er et paradoks at en vitenskapelig artikkel som bygger på en av de rapportene som det stadig henvises til når det skal dokumenteres at Mann har jukset, er trukket tilbake av tidsskriftet som følge av juks.

Kongressen ønsket en avklaring på kontroversen, og ba om en gransking i regi av Det amerikanske vitenskapsakademiet (National Academy of Sciences). I tillegg gjennomførte Manns eget universitet, Penn State, en gransking. Ingen av de to sistnevnte granskingene fant noe grunnlag for at Mann har jukset med data. Det eneste som ble påtalt var at det ikke var oppløselighet nok i dataene til å fastslå at 1990-tallet hadde vært det varmeste tiåret på tusen år slik Mann hadde gjort. I 2007-rapporten til FNs klimapanel ble dette korrigert til at de siste 50 år var den varmeste 50-års perioden de siste tusen år.

Klimakrig

Manns hockeykøllegraf har senere blitt fulgt opp av mer enn et titall forskningsartikler som i hovedtrekk støtter hans funn, og de aller fleste slår fast at den varmeste perioden de siste tusen år var slutten av det tjuende århundre. I 2010 skrev Michael Mann et debattinnlegg i avisen The Washington Post (8) der han tar et oppgjør med dem som ønsker å så tvil om klimaforskningen. Han sammenligner det som skjer i klimadebatten med tidligere «liksomforskning», som hadde som mål å så tvil om sammenhengen mellom tobakksrøyking og lungekreft, og de usanne påstandene som ble framsatt om sur nedbørforskning og ozonforskning. Mann karakteriserer angrepene mot klimaforskningen som antivitenskapelige og sier at de må stoppe. De er ikke framsatt i god hensikt for å fremme en konstruktiv og sannhetssøkende debatt. Han avslutter innlegget med å si at han og hans forskerkollegaer må stå imot trakassering fra politikere som har som mål å villede befolkningen. De skader amerikansk forskning. Og deres mangel på erkjennelse av klimaendringene vil skade våre barn og barnebarn, sier han til slutt. Michael Mann har nå selv skrevet en bok som oppsummerer alt han har opplevd som klimaforsker under angrep (5). Det er derfor ikke til å undres over at han har kalt boka The Hockey Stick and the Climate Wars: Dispatches from the Front Lines. Han måtte til og med ha politibeskyttelse da han presenterte boka på sitt eget universitet, Penn State, i februar i år (6).

Pengebruk og lobbing

lje-, kull- og gassindustrien har brukt flere titalls millioner dollar for å diskreditere klimaforskningen de siste årene. Dette er godt dokumentert av Greenpeace (9) og Union of Concerned Scientists (10).

Det er en stor utfordring for olje-, gass- og kullindustrien at vi nå har kunnskap om at deres produkter med stor sannsynlighet bidrar til å øke temperaturen på jorda i den grad at det kan oppstå irreversible og farlige klimaendringer. Tobakksindustrien har etter mange års kamp i rettssystemet erkjent at produktene deres er helsefarlige. Petroleums- og kullindustrien har derimot gjort få innrømmelser vedrørende sine produkter. Tidsdimensjonen er jo i tillegg annerledes: Bruken av olje, kull og gass vil ikke skade brukeren her og nå, men risikoen for at deres barn og barnebarn kan komme til å oppleve skadelige klimaendringer er høy. Olje, gass og kull vil være en viktig del i verdens energimiks i mange år framover og representerer derfor enorme økonomiske verdier. Samtidig viser en rekke omfattende utredninger at det er mulig å erstatte fossile energikilder med en kombinasjon av fornybar energi og energieffektivisering. Deler av petroleums- og kullindustrien kjemper aktivt mot en slik utvikling ved å drive omfattende lobbyvirksomhet mot politiske myndigheter og mediene. De finansierer, som vi har sett, egen forskning og forskere som skal «motbevise» funnene til klimaforskere. De ønsker å så tvil om klimaforskningen for å holde liv i tvilen. Boken The Merchants of Doubt av Naomi Oreskes og Erik M. Conway (1) gir en grundig beskrivelse av denne metoden.

Lobbyvirksomhet rettet mot politikere og media foregår ikke bare i USA, men også i Norge. Avisen Dagens Næringsliv (11) har avdekket hvordan Statoil har betalt en amerikansk organisasjon en halv million kroner i medlemskontingent i 2011 for å lobbe mot den amerikanske presidenten Barack Obamas klimalov i den amerikanske kongressen. Lobbyarbeidet var vellykket sett med Statoils øyne, og bidro til at presidenten ikke fikk vedtatt klimaloven.

Tette bånd mellom industri og forskning

Hvorfor vektlegger vi historiene om Benjamin Santer og Michael Mann? Hva kan vi lære av dette?

Vi mener det er en stor forskningsetisk utfordring at forskere, som for eksempel Fred Singer og Fred Seitz, lar seg (mis)bruke av økonomiske og politiske interesser som ikke ønsker å fremme en sannhetssøkende debatt. Det er også en utfordring at debatten blir meget polemisk ved at forskere går til trakasserende angrep på andre forskere.

De fleste klimaforskere er i dag enige om at vi har menneskeskapte klimaendringer. Men fortsatt finnes det noen forskere som ikke er enige i dette. Patrick Michaels er en av de mest kjente og aktive klimaskeptikerne i USA. Han er en av de svært få atmosfæreforskerne som mener det ikke er vitenskapelig grunnlag for å si at vi har menneskeskapte klimaendringer. I lengre tid har han vært knyttet til The Cato Institute der han blant annet driver bloggen The Climate Report.

The Cato Institute er en konservativ, amerikansk tenketank som har som formål å fremme det frie markedet, det frie mennesket og den frie tanken – altså en liberalistisk, politisk målsetning. Denne tenketanken har hatt en omfattende aktivitet for å hindre at det ble innført et kvotehandelssystem i USA, det betyr et system som vil sette en pris på bruken av olje, kull og gass.

The Cato Institute ble opprettet av Koch-brødrene, som også finansierer en stor del av virksomheten til The Cato Institute. Koch-brødrene eier verdens største industriselskap (The Koch Industries) for levering av utstyr til oljeindustrien, og brødrene er anslått å være verdens tolvte rikeste menn (12). Selskapet deres er ikke børsnotert. Det innebærer at svært få har innsyn i selskapets disposisjoner og pengebruk. Gjennom omfattende og grundige undersøkelser har Greenpeace dokumentert at brødrene Koch har brukt 48 millioner USD (halvparten siden 2005) på grupper som benekter at det er menneskeskapte klimaendringer (9), atskillig mer enn det for eksempel ExxonMobil har brukt.

I et intervju med CNN i august 2010 fikk Patrick Michaels spørsmålet om hvor stor del av hans forskning som er finansiert av oljeindustrien. Hans svar er «jeg vet ikke – 40 prosent?». Han innrømmer altså at en vesentlig del av hans klimaforskning betales av en industri som ikke har interesse av at det gjøres noe med klimaproblemet. Problemet er at Michals ikke har vært åpen om sine finansieringskilder. Det er først når han blir satt under press at innrømmelsen kommer. Det er bemerkelsesverdig at disse forskerne ikke ser at finansieringen av deres forskning har en etisk og moralsk slagside.

Åpenhet om finansieringskilder må være et vesentlig krav for å sikre forskernes frihet og upartiskhet, men forskernes frihet må også klart framgå av betingelsene for finansieringen, for eksempel i kontrakt eller i et tildelingsbrev. På denne måten kan påstander om bestillingsverk tilbakevises, selv om det selvfølgelig ikke er noen garanti mot at forskere likevel lar seg styre av sine finansieringskilder.

Skinn av vitenskap

Klimaforskningen drives fram av sunn skepsis og kritisk utprøving. Slik er det med all forskning og det er slik ny kunnskap bygges. Mange av de såkalte klimaskeptikerne er ikke klimaforskere, eller knyttet til et klimaforskningsmiljø. Forskerne som uttaler seg kritisk til klimaforskningen gjør det ofte med akademiske titler som gir et skinn av vitenskapelighet. Det er en forskningsetisk utfordring, som reiser spørsmålet: Hvor går grensen for når du ytrer deg som forsker og når du ytrer deg som aktiv samfunnsdebattant? I Norge har Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) utarbeidet forskningsetiske retningslinjer som slår fast at «deltakelse i samfunnsdebatt setter store krav til saklighet, begrunnelse og klarhet». Videre heter det: «Det kan være uklare overganger mellom deltakelse i samfunnsdebatt som fagperson og som vanlig samfunnsborger. Når fagpersonen deltar som samfunnsborger, bør det ikke brukes tittel eller henvises til særskilt vitenskapelig kompetanse.» Vi synes at flere vitenskapelige miljøer i Norge bør engasjere seg i denne etiske problemstillingen.

Flere av de klimaskeptiske forskerne publiserer nå i et nytt tidsskrift som heter Energy & Environment (E&E). Tilsynelatende er E&E et vitenskapelig tidsskrift med en anerkjent vurdering av andre forskere, såkalt fagfellevurdering. Et solid system for fagfellevurdering er et avgjørende kriterium når forskere skal vurdere faglig kvalitet på et vitenskapelig tidsskrift. Men E&E har det som i beste fall kan karakteriseres som en tvilsom fagfellevurdering. Mange av de artiklene som utgir seg for å være vitenskapelige inneholder direkte feil, som for eksempel at sola består av jern, eller at atmosfærens innhold av CO2 ble flerdoblet flere ganger for så å bli redusert tilsvarende i løpet av noen få år på 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet (16). Klimaskeptikerne kan senere bruke disse artiklene for å belegge sine påstander med tilsynelatende vitenskapelig dokumentasjon, og henviser hyppig til dette tidsskriftet. Artiklene bryter ofte med robust klimakunnskap som er utviklet gjennom forskning over mange tiår uten at det legges fram ny vitenskapelig dokumentasjon som gir grunn til å endre på den eksisterende kunnskapen. Redaktøren av tidsskriftet, Sonja Boehmer-Christiansen, har i følge den britiske avisen the Guardian (16) ikke benektet at hun lar sin politiske agenda påvirke hvilke artikler som publiseres i tidsskriftet, og har uttalt at hun ikke tror på menneskeskapte klimaendringer.

Medias rolle

Presse og media bidrar til at klimadebatten får en slagside, om enn ofte uvitende. I mange land, blant annet i Norge, er det god praksis blant journalister å bruke flere kilder. Journalisten bruker flere kilder som gjerne har ulike oppfatninger om en sak. På denne måten fikk klimaskeptikerne en stund mye spalteplass. Det ble skapt et inntrykk av at det var omtrent to like store «leire»: For og imot menneskeskapt global oppvarming. Den store majoriteten av klimaforskerne mener det er svært sannsynlig at en stor del av klimaendringene er menneskeskapte, mens det medieskapte bildet var et annet (17, 18). Her hersket fortsatt tvilen.

Tobakksforskningen har vist oss at de som har en politisk eller økonomisk agenda ønsker å holde liv i tvilen lenge etter at forskerne har kommet til enighet. Dette kan være en medvirkende årsak til at vi i Norge og i andre land nå ser at befolkningen har svingt i sin oppfatning om alvoret i klimaproblemet. For noen år siden var det en større andel av den norske befolkningen som mente at vi hadde et alvorlig klimaproblem enn det er i dag (19, 20). Vi ser denne tendensen i de fleste vestlige land, inkludert USA.

De amerikanske forskerne Max og Jules Boykoff (21) har studert mediedekningen av klimasaker fra 1988 til 2002. De fant at omtrent halvparten av sakene var «balanserte» saker, som ga like mye plass til majoritetssynet til klimaforskerne som til fornekterne av klimaproblemet. I Norge har Kathrine Duartes forskning (22, 23) vist at balansenormen ikke har ført til like stor slagside som i USA. Etter at det har blitt satt søkelys på denne problemstillingen, har vi også inntrykk av at journalistene i de riksdekkende mediene er blitt mer klar over slagsideproblematikken.

Nå er det jo slik at forskere også er skeptiske av natur, og hele tiden utfordrer gjeldende kunnskap. Dessuten er det slik at veien til ny viten er belagt med usikkerhet. Det er forskningens vesen. Derfor vil det glede en forsker dersom hun gjør nye funn som kan erstatte gammel viten. Det vil også gi henne faglig heder og ære. Det kan være vanskelig å forstå at forskere som har inntatt et standpunkt, som han eller hun også formidler og argumenterer for i den offentlige debatten, samtidig skal arbeide aktivt for å svekke grunnlaget for standpunktet. Det strider jo imot vanlig tankegang. Men slik er det for de aller fleste forskere. Selvfølgelig finnes det også forskere som har gravd seg ned i sin faglige skyttergrav og foretrekker å bli der upåvirket av omgivelsene. Men disse er få og representerer et ytterpunkt. De fleste klimaforskere befinner seg mellom ytterpunktene. Det er med andre ord ikke to sider i den faglige klimadebatten, men flere.

Journalistene burde i større grad hjelpe leserne og lytterne sine til å forstå den vitenskapelige prosessen. De beste til å svare på spørsmålet om hvor det er usikkerhet og svakheter i klimaforskningen, er de aktive klimaforskerne, ikke de som er generelt skeptiske til klimaforskning.

Objektiv klimajournalistikk?

Den norske medieforskeren Andreas Ytterstad påpeker i en artikkel om norsk klimajournalistikk (24) at skeptikerne nå henvises mer til debattspalter og sosiale medier, slik at det på en måte fortsatt skapes en balanse. Han hevder at det er et gap mellom det vi ser politikerne gjør, og det som trengs for å forhindre farlige klimaendringer. Han spør seg derfor om dette medvirker til at klimajournalistikken får en dreining bort fra det objektivt rapporterende mot en mer agendadrevet journalistikk. Ytterstad har dybdeintervjuet ni norske klimajournalister og har også gjennomført en nettbasert spørreundersøkelse blant 143 norske journalister. Hans hovedspørsmål er knyttet til objektivitet: «Hvilke forståelser av begrepet journalistisk objektivitet kan spores hos norske journalister som arbeider med klimaspørsmål i dag?» Balansenormen kan muligens ses på som en del av objektivitetsnormen, sier Ytterstad. Han finner at et overveiende flertall av hans informanter i spørreundersøkelsen mener at objektivitet bør være et ideal. Objektivitet er mer knyttet til balanse og nøytralitet enn til sannhet. Med «sannhet» forstår Ytterstad her de journalister som forholder seg til at vi har et alvorlig klimaproblem i sin journalistikk og vil gjøre noe med det. De journalister som ikke bare vil beskrive problemet, men som vil «redde verden» er imidlertid i mindretall i Ytterstads undersøkelse. Men spørsmålet er jo om det i det hele tatt noe som kan kalles objektiv (klima)journalistikk?

Få forskere på barrikadene

Enda en forskningsetisk utfordring som reises i de nevnte sakene er knyttet til spørsmålet om hvorfor så få klimaforskere står på barrikadene for å forsvare klimaforskningen når den er under angrep. Riktignok har både Benjamin Santer og Michael Mann fått kollegial støtte, men de fleste klimaforskere er ikke aktive i den offentlige klimadebatten. Det ser vi også i Norge. Vi tror grunnen er at det koster mye å være synlig i det offentlige rom. Du får ikke klapp på skulderen av kollegaer og du blir fort oppfattet som kontroversiell. Det tar tid bort fra forskningen og fra forskningsfaglig formidling. I tillegg er klimadebatten vanskelig å forstå – både for forskere og folk flest. Vi må være klar over at det er minst to debatter som føres parallelt. Den faglige klimadebatten – som vi finner både i faglige og allmenne fora – og den politiske klimadebatten som bare finner sted i allmenne fora. Den politiske klimadebatten er sterkt påvirket av dem som avviser at det finnes menneskeskapte klimaendringer, og har ikke som mål å diskutere klimaforskningen som sådan. Denne debatten dreier seg dypest sett om hvordan vi ønsker å innrette samfunnet vårt. Mange av de som ønsker å så tvil om at det finnes menneskeskapte klimaendringer, ønsker færrest mulig begrensninger av den individuelle friheten, og tror at klimaproblemets løsning vil bety mer stat og flere reguleringer. De ønsker tvertimot å minimere offentlige inngrep og reguleringer. Dette ser vi tydelig også i andre kontroversielle debatter. Så tidlig som i 1998 utviklet The American Petroleum Institute en global kommunikasjonsplan for klimaforskning (25). Den omfattet blant annet å rekruttere forskere som delte oppfatningene til oljeindustrien. Hensiktene var at de skulle produsere klimaforskning som skulle overbevise journalister, politikere og befolkningen om at usikkerheten rundt global oppvarming er så stor at nødvendigheten av å innføre tiltak ikke er til stede. I Norge kan det av og til virke som om den politiske klimadebatten i tillegg dreier seg om jantelov. Vi liker generelt ikke at noen «som vet bedre» kommer og forteller oss at vi må kjøre mindre bil, fly mindre, spise mindre rødt kjøtt og så videre. I det hele tatt: Vi liker ikke pekefingre og vi liker enkle løsninger. Klimaproblemet er komplisert og krever omfattende tiltak og løsninger. Ikke rart at mange av oss helst ikke vil vite av det. Dessuten opplever vi det ikke på kroppen ennå – i alle fall ikke så det gjør noe – i Norge.

Flere framstående miljøer er imidlertid svært bekymret over situasjonen. Styret til verdens største forskningsorganisasjon The American Association for the Advancement of Science (AAAS) skriver i en erklæring som kom i juni 2011 (26) at de er dypt bekymret over angrepene på klimaforskere. AAAS er redd for at angrepene vil virke negativt inn på den frie utvekslingen av forskningsfunn og ideer og hindre forskningsformidlingen til beslutningstakerne og befolkningen. AAAS peker på at framdriften i klimaforskningen kan bli svekket og at forskningen ikke tas i bruk for å løse det globale klimaproblemet. I framtiden kan forskere kvie seg for å gå inn i forskningsfelt som er relevante for politikkutforming, skriver AAAS.

Trussel mot demokratiet

Det anerkjente forskningstidsskriftet Nature skriver i en leder i juli 2011 (27) at klimaskeptikerne ønsker å framstille debatten som en forskningsdebatt, mens den i virkeligheten er et voldsomt sammenstøt mellom ulike måter å se verden på. Mens klimaforskernes motiv er å frambringe ny kunnskap for å fylle kunnskapshull, er klimaskeptikerne svært fornøyd med at det finnes kunnskapshull, og holder liv i dem lenge etter at de er fylt, skriver Nature.

Skulle AAAS sine bekymringer slå til, vil det utgjøre en alvorlig trussel mot selve demokratiet. Nature har også tidligere oppfordret klimaforskerne til å komme på banen, og beskriver den politiske klimadebatten som en gatekamp. Klimaforskerne må forvente noen slag under beltestedet, sier Nature. I en leder i januar i år (28) går tidsskriftet enda lenger i å oppfordre klimaforskerne til å ta klimaansvar: Konfrontert med klimaskeptikere og -fornektere – noen av dem med politisk tyngde og hjulpet fram i lyset av media – må klimaforskerne være enda mer aktive med å formidle sitt budskap til befolkningen, skriver Nature, og peker på en rekke formidlingskanaler og strategier forskerne kan benytte seg av. La året 2012 bli året der forskerne hjelper befolkningen med å ta klimaansvar og hindrer dem i å bli villedet av at klimakunnskapen blir forsøkt forvridd og tildekket, oppfordrer Nature.

Litt av en oppfordring fra verdens mest framstående forskningstidsskrift. Men det er lett å sitte bak et skrivebord og utfordre forskerne. Langt vanskeligere er det for klimaforskerne som skal delta i denne gatekampen. Kan vi egentlig forvente at forskerne skal på banen når vi ser at omkostningene er så høye? De må i hvert fall ikke stå der alene. Alle som er opptatt av klimaforskning og -formidling i Norge må kjenne et ansvar for å støtte dem som velger å delta i den vanskelige klimadebatten.

Tilbake til Forskning og penger hovedside

Kilder:

  1. Oreskes, N. & E. M. Conway. 2010. Merchants of Doubt, 200–215. New York: Bloomsbury Press
  2. Climate Change 1995. 1996. The Science of Climate Change. Contribution of Working Group 1 to the Second Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change, 411–443. New York: Cambridge University Press
  3. http://www.ipcc.ch/pdf/climate-changes-1995/ipcc-2nd-assessment/2nd-assessment-en.pdf, 22 (Lesedato 2.5.2012)
  4. Ellestad, O.H. 2009. Vitenskapen som forsvant – hvorfor verdens forskere ikke står samlet bak FNs klimapanel. Samtiden 02, 108–117
  5. Mann, M. 2012. The Hockey Stick and the Climate Wars: Dispatches for the Front Lines, Chapter 14. New York: Columbia University Press
  6. http://pennstatermag.com/2012/02/10/michael-mann-makes-his-case/
  7. Editorial: Copy and Paste. 2011. Nature, Vol 473, Issue 7348, 419–420
  8. Mann, M. 2010. Get the anti-science out of politics. The Washington Post, 8. October
  9. Greenpeace. 2011. Koch Industries Still Fueling Climate Denial. 2011 Update. Washington DC, USA
  10. Union of Concerned Scientists. 2007. Smoke , Mirrors & Hot Air. How ExxonMobil Uses Big Tobacco's Tactics to Manufacture Uncertainty on Climate Science. Cambridge, MA, USA
  11. Bertelsen M., R. Endresen og J. Løvås. 2012. Støttet klimakamp mot Obama. Dagens Næringsliv, 13. mars
  12. Forbes2012.http://www.forbes.com/billionaires/#p_2_s_a0_All%20industries_All%20countries_All%20states (Lesedato 2.5.2012 )
  13. Dyck, M.G., W. Soon, R.K. Baydack, D.R. Legates, S. Baliunas, T.F. Ball and L.O. Hancock. 2007. Polar bears of western Hudson Bay and climate change: Are warming spring air temperatures the «ultimate» survival control factor? Ecol. Complex., 4, 73-84
  14. Greenpeace. 2011.http://www.greenpeace.org/usa/en/campaigns/global-warming-and-energy/polluterwatch/koch-industries/CASE-STUDY-Dr-Willie-Soon-a-Career-Fueled-by-Big-Oil-and-Coal/ (Lesedato 2.5.2012)
  15. Stirling, I., A.E. Derocher, W.A. Gough and K. Rode. 2008. Response to Dyck et al. (2007) on polar bears and climate change in western Hudson Bay. Ecol. Complex., 5, 193-201
  16. Shanta Barley. 2011. Real Climate faces libel suit, guardian.co.uk, 25 February 2011
  17. Anderegg, W.R.L. et al. 2010. Expert Credibility in Climate Change. PNAS, Vol 107, No. 27, 12107–12109
  18. Oreskes, N. 2004. The Scientific Consensus on Climate Change. Science, Vol 306, 1686, with correction of January 21, 2005
  19. TNS Gallups Klimabarometer 2010
  20. TNS Gallups Klimabarometer 2011
  21. Boykoff M.T. and J.M. Boykoff. 2007. Climate Change and Journalistic Norms. A Case study of US Mass-media Coverage. Geoforum, Vol 38, No 6, 1190–1204
  22. Duarte, K. 2011. Climate Change: Media, Politics and Society. Bergen: Universitetet i Bergen, Samfunnsfaglig fakultet (PhD-oppgave)
  23. Duarte, K. 2010. En ubehagelig sannhet om norsk klimadekning. Hvilke stemmer og holdninger blir representert i norsk pressedekning av klimaendringer? Bergen: Universitetet i Bergen (masteroppgave)
  24. Ytterstad, A. 2011. Klimakrisen utfordrer objektivitetsidealet i norsk journalistikk. Norsk medietidsskrift, årgang 18, nr. 4, 323–344
  25. McKee, Martin. 2009. Denialism: What is it and how should scientists respond? European Journal of Public Health, Vol 19: No 1, 2–4
  26. Statement of the Board of Directors of the American Association for the Advancement of Science Regarding Personal Attacks on Climate Scientists. 2011. www.aaas.org
  27. Editorial: Heart of the matter. 2011. Nature, Vol 475, Issue 7357, 423–424
  28. Editorial: Reach out about climate. 2012. Nature, Vol 481, Issue 7379