Last ned pdf av artikkelen her

I Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) sine forskningsetiske retningslinjer (2007) foreslås med atskillig dristighet (og en smule naivitet?) følgende vitenskapsed:

Jeg vil utøve min virksomhet som forsker redelig og sannferdig. Jeg skal bruke mine vitenskapelige kunnskaper og ferdigheter til beste for menneskeheten og for en bærekraftig utvikling. Jeg skal vise respekt for dyr og natur. Jeg skal handle i overensstemmelse med forskningsetikken, og jeg skal ikke tillate at hensyn bygget på ideologi, religion, etnisitet, fordommer eller materielle fordeler overskygger mitt etiske ansvar som forsker.

Man kan nok mene at dette har noe av de samme krav over seg som Rudyard Kiplings berømte dikt «If» , for forskeren er åpenbart aldri verdinøytral verken som individ eller medlem av et forskningsunivers, og skal ikke forskning først og fremst dreie seg om å søke erkjennelse? Jovisst, men allikevel er det gode grunner til å tilstrebe de ideelle fordringene, selv om de kan være vanskelige å nå. Tanken ved en slik ed var også først og fremst at dette skulle tjene som en bevisstgjøring av forskeren og ikke bare i snever forstand som et etisk bolverk mot fusk og juks i alle dets avskygninger, men kanskje først og fremst for at enhver ung forsker ved starten av løpet skal stille seg spørsmålet: Hva vil jeg med min forskning ? Skal den være til det beste for samfunnet, for meg selv, skal den være nyttig – og for hvem?

Alle har godt av å se seg selv litt utenfra og ovenfra innimellom, men det er grunn til å tro at vi i vår jakt på flere papers, H-faktor og forskningsmidler stundom salderer denne refleksjonen. Fra dem som finansierer denne forskningen, synes svaret å være gitt: Forskningen skal først og fremst være nyttig for samfunnet, og dette synes langt på vei å være et legitimt krav. Vi snakker jo om skattebetalernes penger, ikke sant?

Det er en lang tradisjon fra forskerhold å kritisere den offentlige finansiering av norsk forskning, ikke bare fordi det synes å være et evig gap mellom retorikk og finansiering i «verdens rikeste land» , men også fordi forskningens innretning ikke nødvendigvis alltid fremmer den beste forskningen, men den som på kort sikt synes nyttigst. Dermed risikerer vi at mye av norsk forskning trivialiseres til bekreftelsesforskning, altså forskning som gir de resultater man forventer. Ikke all denne kritikken er like berettiget, men mye av den er velbegrunnet og understøttes i evalueringer av norsk forskning[1]. Det er imidlertid også en egendynamikk innen forskningen, som fører til et kvantitetsfokus hvor refleksjonen over egen forskning lett blir valgt bort i et konkurranseregime med stadig høyere turtall. Derfor skal vi også koste på oss en porsjon selvransakelse.

Følg pengene! Forskeren som opportunist og slalåmkjører

Det er flere grunnleggende spørsmål når det gjelder norsk forskning - som henger tett sammen med hvordan norsk forskning er finansiert og strukturert. De klassiske dikotomiene er: forsker-
initiert (bottom-up) eller styrt (top-down), anvendt forskning eller grunnforskning, programforskning eller fri forskning. Disse temaene er sammenkoblet, og det følgende dilemmaet er altså satt på spissen: Er det de beste og mest innovative ideene som skal vinne fram i fri konkurranse der kvalitet og originalitet er de sentrale kriterier, eller skal finansiør (altså statsbudsjettet, via sektordepartementer via Norges forskningsråd, via programstyrer), velge prosjekter primært etter relevans? Skoen trykker også til dels ulike steder i UoH-sektoren (UoH: universitet og høgskoler) og instituttsektoren (dvs. oppdragssektoren).

Det er naturligvis ikke mulig å sette opp et entydig skille mellom anvendt forskning og grunnforskning, men fri forskning er derimot per definisjon arenaen for de friske og dristige tanker uten spesielle føringer med hensyn til tema og nytteverdi. Det betyr ikke at det ikke skjer grunnforskning innenfor de store forskningsprogrammene, men denne er da tematisk innrettet og fanger rimeligvis ikke opp de helt nye tema og idéer.

Det er først og fremst fra universitetshold at mangelen på fri prosjektstøtte oppleves som et grunnleggende problem. Instituttsektoren er i større grad avhengig av programfinansiering og har legitimt tette bånd til den, men dermed også et potensielt lojalitetsproblem overfor sin oppdragsgiver. Enhver hund lærer raskt å ikke bite den hånden som forer den.

Det er også instituttsektoren som er mest sårbar for mer eller mindre bevisst instruksjon fra oppdragsgiver og tilpasning av forskningsresultater. Det er liten grunn til å tro at dette er veldig utbredt som en villet praksis fra oppdragstakerens side, men som en ubevisst føring kan det være vanligere enn man liker å tro. Dette er i seg selv et argument for en etisk bevisstgjøring av forskeren og forskningens habilitetsdimensjon.

Fra UoH-sektoren rettes tidvis besk kritikk både mot forskningsminister og forskningsråd, og det er utvilsomt rom for forbedringer begge steder. Allikevel er det grunn til å hevde at den egentlige flaskehalsen ligger på regjeringsnivå og bunner dels i en manglende forståelse for den reelle verdi av kunnskap og forskning, dels i et manglende overordnet grep. Det er ingen sterk intellektuell tradisjon i Norge, og dette gjenspeiles på alle nivåer i samfunnet – regjeringen inkludert.

Pengene sett ovenfra

Norges forskningsråd (NFR) har et dobbelt mandat; de skal både være regjeringens rådgiver i forskningspolitikk og fordele forskningsmidler etter søknad. Etter sammenslåingen av de fem mindre forskningsrådene: Norges Teknisk- Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF), Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF), Norges landbruksvitenskapelige forsk-ningsråd (NLVF), Norges Fiskeriforskningsråd (NFFR) og Norges råd for anvendt samfunnsforskning (NORAS) i 1993 skulle man tro at vi hadde fått et autonomt og allmektig NFR. Det er i beste fall bare delvis oppfylt, og det er ikke først og fremst NFRs egen skyld. Dels er NFR underlagt generelle budsjettmessige føringer som ikke nødvendigvis harmonerer med egne ønsker og de forskningsråd de spiller inn til statsbudsjettet. I tillegg til dette kommer departementsvise tildelinger med en betydelig grad av føringer. Dermed blir forskningens og Forskningsrådets frihet atskillig mindre enn den burde være. Ved femårsevalueringen ble det påpekt at NFR i mangt og mye minnet mest om et forskningsdirektorat.[2]

Forskningsrådets nåværende leder, Arvid Hallén, beskrev den særnorske situasjonen med forbilledlig klarhet i et innlegg i Aftenposten for drøyt fire år siden: «Hos oss har Kunnskapsdepartementet et samordningsansvar, men det er ingen hemmelighet at denne samordningen er svak» .[3] Dette utdypes i et senere innlegg:[4] «Kunnskapsdepartementet har et formelt koordineringsansvar, men fullmaktene synes svake. Statsråden leder Regjeringens forskningsutvalg (RFU), men dette har fått mindre betydning. Dermed blir forskningspolitikken i for stor grad en sum av enkeltdepartementenes prioriteringer innenfor rammen av en uoversiktlig sektorkamp, uten at helheten blir tilstrekkelig vurdert.» Han siterer også Gudmund Hernes, som allerede i 1994 spurte retorisk: «Kan man vente at et underordnet organ kan samordne 16 overordnede organer?» . Sektorprinsippet, det at norsk forskning er finansiert av 16 departementer, er i utgangspunktet et gode som skulle tydeliggjøre et forskningsansvar hos de ulike departementene, men i fravær av en sterk, samordnende kraft kan det, med Halléns ord, «…bli en ulempe og ikke et forskningspolitisk trumfkort». Hvorvidt det er en situasjonsbeskrivelse som tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland vil si seg enig i, offisielt eller uoffisielt, er uklart, men det er grunn til å tro at hun tidvis ønsket seg en større forståelse for forskningens verdi innad i regjeringskollegiet.

På ett punkt synes imidlertid Aaslands virkelighetsoppfatning å skille seg fra den mange forskere har uttrykt: Det at programmer og sentra for fremragende forskning (SFF) langt på vei er tilstrekkelig til å ivareta den «frie» grunnforskningen. Ja, selvsagt drives det mye og god grunnforskning både innenfor programmer og SFFer, og nettopp SFF-strukturen med sin 5+5 års tidshorisont muliggjør en betydelig grad av fri grunnforskning. Men det ligger i sakens natur at siden dette er etablerte aktiviteter så vil de ikke fange opp de helt nye, dristige og visjonære ideene som har stor risikofaktor. Denne type forskning krever sjelden svære internasjonale konsortier med titalls millioner til drift, men heller mer beskjedne midler til uttesting – litt slik gründerbedrifter trenger oppstartsstøtte. Dette er den typen prosjektsøknader som har høyest avslagsprosent (ofte over 90%), men hvor søknadskvaliteten jevnt over er svært høy. Den svake satsningen på fri grunnforskning har vært påpekt i nesten samtlige evalueringer av norsk forskning[5] og vil ganske sikkert fortsette å bli det, selv om det faktisk har skjedd en positiv og gledelig økning i andelen fri midler.

Noen større satsing vil neppe kunne komme, og det har igjen å gjøre med strukturen på den norske forskningsbevilgningen med fragmentert og sektorvis bevilgning. Dette betyr at det i realiteten er departementene selv, samt programstyrene, som oftest er tungt besatt fra brukersiden, som har en meget sterk føring på hva det skal forskes på. Dette begrenser handlingsrommet både for forskningsråd og forskningsminister. Problemene med en klar og samordnet forskningsinnsats fra regjeringen dreier seg ikke bare om svak allokering til fri forskning, men bidrar også til lite forutsigbarhet innen den tematiske forskningen. Dette blir et spesielt problem her til lands, hvor vi nesten utelukkende har Forskningsrådet som finansieringskilde.

For eksempel: Vi har nylig lagt bak oss det internasjonale biomangfoldåret, og forskning på biologisk mangfold står høyt på agendaen i stortingsmeldingen Klima for forskning.[6] Avstanden mellom retorikk og politikk er imidlertid påfallende. Det er uhyre tynt med forskningsmidler på dette feltet, og Norge maktet lenge ikke engang å stable midler på beina til norsk deltakelse i det felleseuropeiske samarbeidet på dette området. Da det endelig kom en EU-utlysning, var den samlede norske forskningsinnsatsen på 3 millioner totalt over hele forskningsperioden.[7] Det er ikke engang tilstrekkelig til å finansiere én ph.d. Kanskje enda mer oppsiktsvekkende er den manglende oppfølging av naturvitenskapelig klimaforskning, som ikke overraskende også er rangert høyt på listen over satsningsområder i stortingsmeldingen (som ikke tilfeldig altså ble døpt Klima for forskning). I statsbudsjettet for 2011 ble det, til tross for lovnader om økt satsning på det sentrale klimaforskningsprogrammet «Norklima» , et reelt kutt, noe som for øvrig ble skarpt kommentert av Forskningsrådet. En ting er at dette er i strid med stortingets klimaforlik, en annen ting er at det i realiteten betyr at det overhodet ikke er midler til utlysning i resten av programperioden. Forskningsrådet har selv vært klare i sin kritikk også på dette punktet. Forskningsrådets direktør følger prisverdig opp dette temaet i forbindelse med tautrekkingen rundt klimaforliket, der han ganske direkte fastslår at Norge kunnskapsmessig framstår som for dårlig, kunnskapsmessig rustet til å møte klimautfordringene. Han fastslår videre at det er et påfallende sprik mellom statsministerens frustrasjon over det internasjonale klimaarbeidet og de svake bevilgningene til nasjonal klimaforskning[8].

Det er mulig det har vært for mye fokus på kvantitative mål både når det gjelder forskningen selv og bevilgninger, men til gjengjeld har det vært for lite fokus på regjeringens manglende engasjement utover det rent retoriske. Det finnes et «Regjeringens forskningsutvalg» som, i alle fall utad, lever en ganske anonym tilværelse. Det er helt avgjørende at dette nettopp blir regjeringens og ikke bare forskningsministerens forskningsutvalg. Det er viktig at forskning erkjennes som en investering og ikke primært en utgiftspost. Forskningsfondet har vært en vitaliserende nyskapning for norsk forskning gjennom etableringen av sentra for fremragende forskning. Mens vi venter på en revitalisering av norsk forskningspolitikk mer generelt kan nettopp en økt allokering av forskningsfondet til fri grunnforskning være den avgjørende håndsrekning til de dristige ideer vi venter på.

Det er som sagt ikke mulig å sette opp et knivskarpt skille mellom anvendt forskning og grunnforskning, men fri forskning er altså per definisjon arenaen for de friske og dristige tanker, og denne kan som sagt bare i begrenset grad fanges opp av programmer og SFFer. Det blir dermed for enkelt å gi det råd at forskere skal «følge pengene» , det vil si innrette sin forskning mot de programmer der midlene finnes. Det fjerner det viktige nedenfra-incentivet som skal og må være forskerinitiert, og det legger til rette for opportunistisk slalomforskning. På den annen side er det åpenbart at det ikke er en menneskerett å få midler til enhver forskningsaktivitet. Mye forskning har ganske enkelt ikke livets rett, enten fordi den er totalt frakoblet ethvert relevanskriterium, eller fordi den ganske enkelt ikke holder mål. Forskning bør ha samfunnsnytte som ett av sine etiske ankerfester, spørsmålet er bare nyttig for hvem – og over hvilken tidshorisont?

Her ligger en annen form for forskerkritikk, dette at forsk-ningspolitikk her til lands stundom synes å være dårlig kamuflert distriktspolitikk med det resultat at vi smører midlene tynt utover, for å holde oss med «et universitet på hvert nes» . Er dette en utidig sutring fra de etablerte som er innenfor og som ser sine privilegier truet, eller viser det igjen at vi her til lands mangler en grunnleggende forståelse for hvordan forskning bør utøves? Igjen gir stort sett de større evalueringer av norsk forskning kritikerne rett, senest gjennom den ganske flengende kritikken av norsk helse- og biofaglig forskning, hvor rapporten[9] i klartekst understreker poenget med at mye som seiler under forskningens flagg, er «forskning». Noe av diskusjonen går på fortolkningen av «forskningsbasert undervisning». Dette har av enkelte blitt tolket dit hen at enhver høyere utdanningsinstitusjon har plikt – eller viktigere, rett – til også å bedrive egen forskning.

For den som vil se nøyaktig hvor tynt det smøres, er Kunnskapsdepartementets tildelingsbrev[10] interessant lesning. Det er nær 60 institusjoner på universitets- og høgskolenivå som rapporterer inn publikasjonspoeng og mottar støtte fra NFR (og i noen tilfelle regionale forskningsfond). Bare så det er sagt: Dette betyr naturligvis ikke universitetsforskning per definisjon er bra og regional høgskoleforskning er dårlig. Tvert i mot finnes nok av eksempler på dårlig universitetsforskning og god høgskoleforskning.

Hvor nyttig skal forskningen være – og for hvem?

En overordnet, og ikke helt urimelig, politisk forventning er at forskning, som jo vitterlig dekkes av skattebetalernes penger, skal levere noe tilbake til samfunnet. Den skal kort sagt være nyttig. Forskning kun for forskningens – eller forskerens – skyld er ikke tilstrekkelig begrunnelse. Som nevnt seiler trolig for mye utredningsarbeid og synsing under forskningens fane. Som et minimum skal forskning bidra til økt erkjennelse og ny viten. Problemet i andre enden av forventningsskalaen er imidlertid at forskningen skal være «nyttig» i meget snever forstand, den skal bidra til inntjening og arbeidsplasser på relativt kort sikt.

Stortingsmelding 30, Klima for forskning, inneholder alle de riktige formuleringene om forskningens verdi på flere plan, som at «[f]orskning har både kulturelle og instrumentelle begrunnelser» og dermed at «forskningens søken etter ny erkjennelse er en iboende del av det å være menneske […] Ny kunnskap har derfor en klar verdi i seg selv». Dog presiseres det at «[d]agens samfunn krever forskningsbasert kunnskap på stadig flere områder. Denne utviklingen gjør at framtidig vekst i forskningsbevilgningene i stor grad er motivert ut fra forskningens nytteverdi.» Debatten om hvor nyttig forskningen skal være er ikke av ny dato. Carl von Linné klager på midten av 1700-tallet over en byråkratisk overvåking av hans studier ut fra en snever forventning om nytteverdi: Hans kartlegging av naturens mangfold måtte utføres under dekke av å være en jakt på utnyttbare ressurser i naturen.[11]

Det er verdt å merke seg at kravet om samfunnsnytte i form av innovasjon også er kommet inn som en forventet fjerde kjerne-aktivitet for universitetsansatte i tillegg til forskning, undervisning og formidling. Det er ikke nødvendigvis noe negativt i det, spørsmålet blir bare hvor snevert man definerer samfunnsnytte og innovasjon og over hvilken tidshorisont. Det er imidlertid grunn til å anta at det ikke er tilstrekkelig med intellektuell innovasjon, og at vektleggingen av nytteverdi over en relativ kort tidshorisont bidrar til å opprettholde en struktur hvor nesten all aktivitet kanaliseres gjennom programforskning og bare om lag 7 % til «fri» forskning. Også i større forskningsprogrammer ser man nå økt fokus på innovasjonsaspektet anvendt i snever forstand. Det skal komme noe omsettelig ut i andre enden av forsk-ningen, hvilken innebærer at investering i forskning i økende grad underlegges de samme krav som investering i næringslivet: Erkjennelsesmessig avkastningen holder ikke . Det er imidlertid også verd å minne om at forskning ikke bare innebærer samfunnskontakt, men at det også er en samfunnskontrakt. Det er ikke urimelig å forvente at forskningen en eller annen gang skal levere noe tilbake, og at forskning for forskeren skyld, løsrevet fra ethvert krav til nytte og relevans, ikke har legitimitet kun i kraft av forskningen som sådan.

Kvantitetstyranniet

På forunderlig vis har kvantitet sneket seg inn som alle gjerningers mål og mening. Alle nasjoner og institusjoner setter opp sine målformuleringer i vekst, både relativt og absolutt, økt produksjon, økt effektivitet, mer aksjonærutbytte, økt BNP…. Suksess evalueres, eksternt eller internt, i stor grad etter disse kriteriene. For samfunnssektorer og offentlige aktiviteter som engang var opprettet for å sikre velferd, har fokus skiftet fra nytte til utbytte. Den samme trend gjør seg gjeldende innen akademia, der gjennomstrømning, studentproduksjon, poengproduksjon eller produksjon av publikasjonspoeng er sentrale, kvantitative måltall.

Den er nok sannsynlig at «tellekantsystemet» med økonomiske insentiver koblet til kvantitet har oljet denne prosessen. I korte trekk innebærer «tellekantprinsippet» i denne sammenheng at det skjer en resultatbasert tildeling av midler; et gitt beløp per enhet produserte studiepoeng, per avlagt eksamen, mastergrad eller doktorgrad. Dette er i utgangspunktet en rettferdig «belønningsstrategi», men det bidrar samtidig til at institusjonene blir svært avhengig av denne resultatbaserte finansieringen – som blir kvantitets- mer enn kvalitetsfremmende. Allikevel blir det for enkelt å si at kvantitetsutviklingen utelukkende skyldes en tellekantstrategi. I alle fall når det gjelder vitenskapelig produksjon er dette en prosess som også er drevet fram fra innsiden, altså forskermiljøene selv, som er et resultat av et slags arms race mot stadig høyere produksjon. Flere papers og flere doktorander er en vinneroppskrift, fordi flere artikler øker sjansene for tildeling av forskningsmidler som igjen gir flere stipendiater – og flere artikler. I og for seg er ikke dette noen problembeskrivelse. Offentlig finansiert forskning skal og bør publiseres, så sant det er noe av verdi å publisere. Problemet inntrer når publikasjoner blir viktige i kraft av sitt antall mer enn sin kvalitet eller sin originalitet.

Dette henger også sammen med finansieringssystemet siden prosjekttildeling i stor grad skjer på basis av publiseringsfrekvens og produksjon. Og siden det åpenbart er flere artikler å hente ved å satse på det trygge enn det potensielt grensesprengende hvor sjansen for å feile er stor, kan dette bli en selvforsterkende prosess hvor kvantitet kan overstyre nytenking og dristighet. Dette forsterkes av den store andel programforskning og brukerstyrt forskning vi har her til lands. Dette kvantitetsfokuset har andre sideeffekter, for eksempel ved at ordningen med fagfellevurdering knaker under vekten av det stadig økende antall artikler med et stadig press på høyere turnover. Jakten på flere artikler på kortere tid kan bidra til å utvikle en form for «medforfatter-resiprositet» med alt for generøs tildeling av medforfatterskap, som lett bidrar til å uthule medforfatteransvaret. Selv om Vancouver-reglenes[12] krav til medforfatterskap bør etterstrebes, er det i mange tilfelle faktisk slik at man vanskelig kan forvente at alle medforfattere kjenner alle aspekter ved et fellesarbeid. Videre er det naivt å tro at referee-systemet (fagfellevurdering) eller redaktører skal fange opp all tvilsom forskningspraksis, slurv med data, gråsonejuks eller regelrett svindel som måtte foregå, og en slik oppgave blir ikke enklere av det stadig høyere turtallet innen forskning og publisering.

Økt produksjon av vitenskapelige artikler er en naturlig utvikling, som blant annet reflekterer at det rett og slett er blitt flere forskere, og at hver forsker er mer produktiv. Samtidig har en stadig større flora av tidsskrifter og elektroniske publiseringsfora senket terskelen for publisering. På kjøpet følger nok en større produksjon av rene trivialiteter som gjør det vanskelig å skille klinten fra hveten (som en nobelprisvinner –som jeg dessverre ikke husker navnet på - uttrykte det i en av de minneverdige diskusjonene etter nobelpristildelingen i Stockholm; «the greatest pollution today is brain pollution»)—men oppfatt dette først og fremst som en situasjonsbeskrivelse, ikke en problembeskrivelse.

Som eksempel mottar jeg omtrent én forespørsel ukentlig om å fagfellevurdere en artikkel. Det å gi en rettferdig vurdering av andres arbeid krever en betydelig innsats. Samtidig er jeg assosiert redaktør for to internasjonale tidsskrifter hvor en stadig strøm av artikler skal videresendes til referees (en stadig vanskeligere jobb fordi stadig flere har det så travelt med å skrive egne artikler samt allerede er overbelastet med denne type plikter), og deres uttalelser skal vurderes før forfatterne på skånsomt vis skal underrettes om arbeidets skjebne. I tillegg skal jeg gjerne selv gjøre forskning, skrive mine artikler (jada, jeg sitter i glasshus), undervise, delta i møter, kanskje skrive en kronikk...

Dette er situasjonen for mange etablerte forskere, og selv om man skal og bør vurdere relevans og kvalitet av et arbeid, blir det å virkelig gå dataene etter i sømmene oftest en tidsmessig umulighet både for referee og redaktør. Dette har en klar kobling til forskningsetiske spørsmål, men min påstand er at det også er relatert til bevilgnings- og belønningsordninger. Økt produksjon er heller ikke nødvendigvis negativt, men det er et utviklingstrekk man skal være oppmerksom på, spesielt dersom vi mener at kvalitet bør være overordnet kvantitet.

Tillit og bevisstgjøring

Systemet må ganske enkelt baseres på tillit. Tillit til at man har en grunnleggende refleksjon omkring sitt fag og en agenda som forsker utover det å få ut flest mulig arbeider. Det er her etiske retningslinjer, og i større grad en etisk bevisstgjøring, har en rolle å spille. For snart 5 år siden lanserte altså NENT sine nye retningslinjer for forskningsetikk. Retningslinjene har, forståelig nok, vært gjenstand for betydelig debatt. Det er åpenbart et behov for en videre diskusjon omkring utforming og tolkning av deler av denne teksten. Den tilsvarende komité for samfunnsfag og humaniora (NESH) har også retningslinjer, men ikke så radikale som NENTs. Et av forslagene i NENTs retningslinjer var en vitenskapsed. Formålet med både retningslinjer og en eventuell ed er først og fremst en bevisstgjøring omkring selve forskergjerningen i alle faser av prosessen, ikke bare som en bekjempelse av fusk i ulike nyanser, men en mer grunnleggende refleksjon omkring egen forskerutøvelse (slik medisinerne formodentlig har sin hippokratiske ed i bakhodet). En slik bevisstgjøring har vist seg nødvendig selv om det ikke er noen grunn til å tro at regelrett fusk er særlig utbredt - forskere flest har en grunnleggende etisk ryggmargsrefleks. På den annen side vil trolig et stadig økende publiseringspress åpne for større grad av slurv og snarveier. Det er på dette grunnlag det er vel verdt å løfte fram en refleksjon om forskningens egenverdi, som kan bidra til å opprettholde det som er kjernen i enhver vurdering av forskningsinnsats, altså tillit. Dette kan også redusere behovet for byråkratiske kontrollrutiner og sanksjonsregler – og kanskje bidra til økt vektlegging av kvalitet og originalitet.

Tilbake til Forskning og penger hovedside

Litteraturliste

BiodivERsA (EUs 7 rammeprogram) http://www.biodiversa.org/ (Lesedato 25.04.2012)

Det Norske Videnskapsakademi. Evne til forskning. Norsk forskning sett innenfra, 2009

Hallén, A. «Ta ledelsen, Stoltenberg». Aftenposten, 01.12.2007

Hallén, A. «Styrket helhet i forskningspolitikken». Aftenposten, 24.09.2009

Hallén, A. «Vi er for dårlig rustet». Aftenposten, 22.02.2012.

Hessen, D.O. Carl von Linné. Gyldendal, 2000.

Norges forskningsråd. «Oppfølging av evalueringen av biologisk, medisinsk og helsefaglig forskning i 2011», 08.03.2012 http://www.forskningsradet.no/no/Artikkel/Fagevaluering_av_biologi_medisin_og_helsefag/1253954269442 (Lesedato 25.04.2012)

Universitetet i Oslo. Håndbok for god forskningsetikk. http://www.uio.no/forskning/om-forskningen/etikk/handbok/publisering/lover-og-regler.html (Lesedato 25.04.2012)

Kunnskapsdepartementet, Orientering om forslag til statsbudsjettet 2012 for universiteter og høyskoler, Oslo 2011

Norges forskningsråd, Evaluation of Biology, Medicine and Health Research in Norway, 2011.

Kunnskapsdepartementet. St. Meld. Nr. 30, (2008-2009) Klima for forskning

Tønnesen, Marianne. «5 år med Forskningsrådet: - Grunnforskningen blir forsømt». Uniforum nr. 05 1998. http://www.uniforum.uio.no/nyheter/1998/uniforum05-98/08.html (Lesedato 24.4.2012)

Noter


[1]   Dette ble senest og skarpest påpekt i Evaluation of Biology, Medicine and Health Research in Norway, Norges forskningsråd 2011.

[2]   Se blant annet Eivind Osnes i Uniforum nr. 05 1998

[3]   Aftenposten, 01.12,2007

[4]   Aftenposten, 24.09.2009

[5]   Se for eksempel Evne til forskning. Norsk forskning sett innenfra, Det Norske Videnskapsakademi 2009 og Evaluation of Biology, Medicine and Health Research in Norway, Norges forskningsråd 2011.

[6]   St. Meld. Nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning

[7]   BiodivERsA (EUs 7 rammeprogram), http://www.biodiversa.org/ (Lesedato 24.04.2012)

[8]   Aftenposten, 22.02.2012.

[9]   For kommentarer og full rapport, se: http://www.forskningsradet.no/no/Artikkel/Fagevaluering_av_biologi_medisin_og_helsefag/1253954269442 (Lesedato 24.04.2012)

[10]  Orientering om forslag til statsbudsjettet 2012 for universiteter og høyskoler. Kunnskapsdepartementet.

[11]  D.O. Hessen. Carl von Linné. Gyldendal, 2000.

[12]  Vancouver-reglene er de internasjonale normene for redelig, vitenskapelig praksis. Vanligst brukes de som normgivende kriterier for medforfatterskap for å unngå enten urettmessige utelukkelser eller «gratispassasjerer». Se for eksempel: http://www.uio.no/forskning/om-forskningen/etikk/handbok/publisering/lover-og-regler.html (Lesedato 24.04.2012)