Last ned pdf av artikkelen her

Om lag to tredeler av utgiftene til legemidler i Norge betales av det offentlige.[1] Det er derfor viktig å vite hva som styrer legemiddeletterspørselen. Forholdet mellom legemiddelindustrien og ulike grupper av helsepersonell har betydning. I denne artikkelen skal særlig ett moment belyses: Metodene for legemiddelutprøving kan påvirke legers valg av legemidler.

Utprøving i fire faser

Utprøving og godkjenning av nye legemidler er en omstendelig prosess. Det er vanlig å skille mellom fire faser. Den siste fasen er viktigst for å forstå hva som kan påvirke legers valg.

I fase 1 undersøker man hvordan legemidlet tas opp og nedbrytes i kroppen, om det er trygt, hvor giftig det eventuelt er, samt andre grunnleggende farmakologiske forhold. Det brukes ofte friske, frivillige forsøkspersoner; men også pasienter som har den sykdommen legemidlet er laget for, kan bli inkludert som forsøkspersoner.

I fase 2 prøver man så å kartlegge om legemidlet har den virkningen man er ute etter. Dosering og varighet av behandlingen undersøkes også. Pasienter (gjerne 100-200 stykker) er forsøkspersoner, og man sammenlikner ofte det nye legemidlet med placebo («narremedisin»).

I fase 3 prøver man å bekrefte at den effekten man så i fase 2, virkelig er til stede. Et større antall pasienter inkluderes (500-5000), og ved siden av å undersøke nøyere hvordan legemidlet virker, er det i fase 3 avgjørende å få kartlagt bivirkningene. Ved slutten av fase 3 er det nemlig vanlig å søke kontrollmyndighetene om godkjenning av legemidlet.

Fase 4-studier gjøres etter at legemidlet er godkjent av myndighetene. Langtidseffekter og sjeldne bivirkninger kartlegges, og det dreier seg ofte om internasjonale studier der mange utprøvere (sentre) deltar.

Fase 4-studier kan være viktige blant annet fordi de strenge kravene til dokumentasjon av effekt i fase 3, også har enkelte problematiske sider. For å kunne undersøke effekten av et medikament så «rent» som mulig i en fase 3-studie, må man nemlig kontrollere for, det vil si nøytralisere, faktorer man ikke ønsker å studere. Satt på spissen, så er det ideelle forskningsdesignet her at man helt klarer å nulle ut betydningen av at forsøkspersonene som inngår, er individer med ulike egenskaper: Det eneste man skal stå igjen med, er legemidlets virkning. Prisen man betaler for denne effektmålingen, er imidlertid at forsøkspersonene som inngår i studien, kan være nokså forskjellige fra de virkelige pasientene som etterpå skal bruke legemidlet. De virkelige pasientene kan, for eksempel, være eldre personer som behandles for flere lidelser samtidig. Et enkelt legemiddel virker i så fall sammen med andre legemidler for andre lidelser. Et annet problem med fase 3-studier er at selv om noen tusen personer inkluderes som forsøkspersoner, vil antallet personer legemidlet testes ut på, likevel være mye lavere enn det store antallet pasienter som vil komme til å bruke legemidlet i praksis. Når i tillegg varigheten av en fase 3-studie i visse tilfeller kan være relativt kort (noen måneder), sier det seg selv at det i fase 3 kan være vanskelig å avdekke eventuelle sjeldne bivirkninger. Dermed blir en fase 4-studie viktig, der et større antall pasienter kan følges over lengre tid.

Forskning og markedsføring

Det kan imidlertid være vanskelig å skille mellom forskning og ren markedsføring. Legemiddelstudier som gjennomføres etter at legemidlet er tatt i bruk, kalles noen ganger markedsføringsstudier fordi formålet helst er å gjøre legemidlet kjent blant leger.

Fretheim og Oxman (2005) sammenliknet bruk av blodtrykksmedisin i seks ulike land. Det var spesielt store forskjeller mellom norske og britiske legers forskrivningspraksis. Norske leger skrev blant annet ut dyrere medisiner enn sine utenlandske kolleger. Fretheim og Oxmans overslag viser at utgiftene til blodtrykksmedisiner i Norge eksempelvis ville ha gått ned med om lag 30%, hvis legene her til lands hadde brukt reseptblokka på samme måte som sine danske kolleger.

Mange faktorer kan selvsagt ligge bak disse forskjellene. Det er nærliggende å tenke på ulike behandlingstradisjoner landene imellom og ulike finansieringsordninger. Aktørenes kostnadsbevissthet kan også spille inn.

Ved hjelp av spørreskjema og telefonintervjuer med så vel forskere som firmarepresentanter, forsøkte Fretheim og Oxman å belyse mulige forklaringer på de markante forskjellene mellom landene. De legger særlig vekt på to forhold for å forstå forskjellen mellom britiske og norske leger. I Storbritannia har de et system med firma-uavhengige legemiddelrådgivere som aktivt prøver å påvirke legenes forskrivningspraksis. I Norge finnes ingen tilsvarende ordning. Det andre forholdet er at norske leger i større grad enn andre lands leger, lar seg påvirke av legemiddelindustrien. Kliniske utprøvinger er en viktig arena for samarbeid mellom leger og farmasøytisk industri, og Fretheim og Oxman mener at det nettopp er slike arenaer som delvis kan forklare at norske leger velger dyrere blodtrykksmedisiner.[2]

En dansk studie av allmennlegers deltakelse i legemiddelutprøving underbygger en slik antakelse (Andersen et al. 2006). Forskerne undersøkte her både om legenes deltakelse i legemiddelutprøvingen endret måten de forholdt seg til internasjonale behandlingsretningslinjer på, og om de i større grad tok i bruk firmaets legemidler. Studien viste at deltakelsen i legemiddelutprøvingen ikke syntes å påvirke hvordan legene forholdt seg til retningslinjene for behandling. Det var derimot tydelig at legene etter å ha deltatt i legemiddelutprøvingen, i større grad enn tidligere brukte legemidler produsert av firmaet de samarbeidet med.

Markedsføringsstudier

Markedsføringsstudier er ikke forbeholdt legemiddelindustrien. En 3M-kampanje på åttitallet for å introdusere Post-it-lappene, var visstnok en av de tidligste markedsføringsstudiene som ble gjennomført. Blokker med Post-it-lapper ble sendt rundt til sentralt plasserte sekretærer i amerikanske firmaer for at sistnevnte skulle utforske mulige bruksområder for det nye produktet. Og utforskningen var reell på den måten at sekretærene lærte 3M at lappene kunne ha langt flere bruksområder enn firmaets representanter opprinnelig hadde tenkt seg. Det viktigste med disse bruksmåteundersøkelsene var at Post-it-lappene på en svært effektiv måte ble introdusert i et kjøpekraftig marked. Sekretærene bestemte i realiteten hva slags kontorrekvisita det var behov for, og sekretærene på «toppen» var forbilder for de under.      

Dette siste poenget illustrerer et viktig kjennetegn ved markedsføringsstudier, nemlig at det gjelder å få tak i de personene som kalles opinionsledere, altså personer som har stor innflytelse på andre potensielle kunder. Sekretærene var sentralt plassert i forhold til firmaenes innkjøpsrutiner. Innenfor legestanden er opinionslederne ofte personer som nyter stor tillit blant kolleger, både av faglige og personlige grunner. Det gjelder derfor å få slike opinionsledere med på laget. Flere «avhoppere» fra legemiddelindustrien har levende beskrevet hvordan de store firmaene går fram for å kartlegge og påvirke dem de oppfatter som opinionsledere (se for eksempel www.gwenolsen.com). Kort fortalt så vet legemiddelfirmaene ofte mye om de enkelte legenes måte å arbeide på, blant annet hva slags pasienter de har, og hvilke legemidler de gjerne tyr til. (Legene har ofte ingen anelse om at firmaene har slik kunnskap om dem.) Legemiddelfirmaene vet derfor hvilke knapper de skal trykke på for å overtale legene til å bli med.

Det å delta som utprøver i en legemiddelstudie kan altså i seg selv være et incitament til å endre hvilke legemidler legen velger å skrive ut. Denne påvirkningen skjer først og fremst indirekte. Ved å prøve ut et medikament, blir legen godt kjent med hvilke medisinske grunner som taler for å bruke medikamentet, hvilke virkninger det har, og hva slags bivirkninger som kan oppstå. Legen blir vant til å bruke akkurat dette medikamentet. Hun føler seg etter hvert trygg på hvordan det virker. Spesielt ved de lidelsene der det er flere tilnærmet likeverdige legemidler å velge mellom, er det ikke vanskelig å forstå at en slik tilvenningsprosess kan føre til at legen velger det legemidlet hun har blitt fortrolig med.

I en fase 4-studie der hensikten først og fremst er markedsføring, ikke forskning, samarbeider firmaet gjerne med et stort antall leger, kanskje flere tusen, som hver for seg inkluderer et mindre antall pasienter. Hensikten er å gjøre det nye medikamentet kjent blant legene, og da kanskje slike leger som firmaet vet har for vane å bruke konkurrenters legemidler ved tilsvarende lidelser. Legen får betalt for hver pasient som inkluderes. Norske leger mottar gjerne 5000-15000 NOK per pasient som inkluderes i studien (Fretheim og Oxman 2005). Kessler et al. (1994) forteller om en studie av et middel mot panikkangst der hver lege fikk 500 USD per pasient. «Forsknings»-jobben bestod her i å fylle ut et én-sides skjema om hver av pasientene. I en del slike markedsføringsstudier er det også ganske enkelt legemiddelfirmaets markedsføringsavdeling, ikke forskningsavdelingen, som finansierer studien. Et siste kjennetegn ved markedsføringsstudier som skal nevnes her, er at det publiseres lite eller ingenting fra dem – ikke så rart, siden hensikten hele tiden først og fremst er markedsføring.

Omfattende samarbeid

Legemiddelutprøvinger foregår ikke i et vakuum. Det er ellers et omfattende samarbeid mellom helsepersonell og legemiddelindustrien. Dette samarbeidet er en viktig ramme for hvordan legemiddelutprøvinger kan påvirke legene. Vi har imidlertid påfallende lite presis kunnskap om hva slags samarbeid det er snakk om, og hvor omfattende samarbeidet er. Dette var noe av bakgrunnen for at Helsedepartementet for knappe ti år siden ba Statens legemiddelverk (SLV) om å kartlegge interaksjonen mellom industrien og legene. Rapporten fra SLV, som ble utgitt i 2003, er fortsatt den beste samlede oversikten over samarbeid mellom helsepersonell og farmasøytisk industri i Norge.

At man har lite presis kunnskap, kommenterer Statens legemiddelverk nokså lakonisk slik: «Det er vanskelig å finne referanser og konkrete opplysninger om en rekke forhold fordi de tradisjonelt ikke blir diskutert offentlig eller dokumentert skriftlig» (SLV 2003:3). Vi har altså å gjøre med relasjoner og samarbeidstiltak som aktørene i liten grad ytrer seg om. Få sier høyt det mange vet. Men basert på tilgjengelige data, anslår SLV at legemiddelindustrien årlig bruker over 500 millioner NOK på markedsføring av legemidler bare i Norge (2002-tall). Selv om legene er den viktigste målgruppen, er også andre grupper av helsepersonell, først og fremst farmasøyter og sykepleiere, interessante for industrien. Og ikke minst pasientorganisasjoner, media og politikere har med årene blitt viktige aktører. Hvis et firma kan få en pasientforening til å fronte et krav om at en ny medisin for «deres» sykdom bør komme på blå resept, kan mye være gjort. Journalister stiller heller ikke alltid kritiske spørsmål til den legemiddelinformasjonen de formidler som nyheter om «gjennombrudd» og nye «oppdagelser». Et enkelt kontrollspørsmål kunne være: Hvilken relasjon har lege/forsker til firmaet som produserer den nye medisinen som nå «viser seg» å ha bedre effekt enn medisinene som allerede er på markedet?

Allmennlegene er en spesielt viktig målgruppe for legemiddelfirmaene. Det er lett å forstå hvorfor. Allmennlegen har gjerne kontakt med sine pasienter over mange år. Og med tiden får en god del pasienter kroniske tilstander som krever livslang oppfølging, blant annet i form av medikamentell behandling. En pasient som settes på medisin mot høyt blodtrykk når han er 50 år gammel, har kanskje behov for disse medisinene livet ut, la oss si i 30 år. Det blir 10950 døgndoser. Hvis prisen per døgndose er 8 NOK, omsetter altså denne ene pasienten, bare ved å bruke dette ene medikamentet, for 87.600 NOK. En slik livslang medisinering er en sikker inntekt for legemiddelfirmaet. Leger som har ansvaret for å skrive ut medisiner som kanskje varer livet ut, blir da naturlig nok en viktig målgruppe.

Kontakten mellom firma og lege etableres og vedlikeholdes gjerne i form av møter i og utenfor arbeidstid. Kveldsmøtene kan vare i et par timer, og etter at representantene fra legemiddelfirmaet har innledet, overtar en eller flere innleide eksperter som foredrar om et faglig tema, ofte knyttet til legemidlene som møtet er arrangert for å markedsføre. Etter ekspertinnleggene presenterer så firmarepresentantene legemidlene. SLVs egen oppsummering av slike møter er at «[d]e faglige innleggene er stort sett preget av legemiddelpositivisme – for legemiddelbehandling generelt og for de aktuelle legemidlene spesielt» (SLV 2003: 8).

Legene og industrien interagerer også på en rekke andre typer møter og kongresser. Spesielt betalte reiser til kongresser i inn- og utland har vært omdiskuterte. Det skal jeg ikke gå mer inn på her. Det springende punktet er at leger totalt sett kan ha en nokså omfattende kontaktflate mot den farmasøytiske industrien. En slik kontakt er ikke problematisk i og for seg. Det er heller ikke problematisk at industrien (selvsagt) ønsker å selge så mye som mulig. Men det kan fort bli problematisk hvis økt salg skal oppnås ved eksempelvis å utvide bruksområdet for legemidlene. Spissformulert kan en si at industrien er interessert i at flest mulig av oss har en eller annen lidelse eller plage som vi trenger medisiner for. Derfor er en stadig utvidelse av for hvem, og i hvilken situasjon, et legemiddel kan gjøre nytte, gunstig for legemiddelfirmaet. Leger kommer da i et krysspress som stiller store krav til den enkeltes faglige innsikt og integritet, samt moralske gangsyn mer generelt.

Forskningsetisk kontroll

Siden enhver legemiddelutprøving i utgangspunktet er å anse som forskning, representerer godkjenningsordningene for forskning en mulighet for samfunnet til å vurdere legitimiteten til fase 4-studier.

I Norge har særlig De regionale komiteene for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) blitt delegert oppgaven å kontrollere at medisinsk og helsefaglig forskning holder en akseptabel forskningsetisk standard. Til støtte for saksbehandlingen i de regionale komiteene har Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) utarbeidet en sjekkliste for vurdering av fase 4-studier. NEM foreslår at komiteen alltid stiller de følgende 17 spørsmålene:

  • Har problemstillingen vitenskapelig interesse?
  • Er det gjort rede for kunnskapsfronten?
  • Er effektmålene relevante?
  • Har studien kontrollgrupper?
  • Er studien upåvirket av utvalgsskjevheter?
  • Er valg og dosering av studiepreparat og kontrollpreparat adekvat?
  • Er det gjort styrkeberegninger?
  • Står styrkeberegningene i forhold til effektmål og krav til statistisk signifikans?
  • Er studieperioden avgrenset?
  • Foreligger det analyseplan?
  • Foreligger det publiseringsplan?
  • Er velregulerte pasienter ekskludert?
  • Har prosjektleder adekvat vitenskapelig kompetanse?
  • Er det gjort rede for økonomiske interesser?
  • Er det gjort rede for interessekonflikter?
  • Vil tilliten til resultatene være upåvirket av interessekonflikter?
  • Er det åpen tilgang for prosjektmedarbeidere til rådata?[3]

Denne listen av spørsmål gir, samlet sett, et godt bilde av hva slags problemstillinger som er forskningsetisk relevante ved legemiddelutprøvinger. Jo flere nei-svar, jo større er sjansen for at det dreier seg om en ren markedsføringsstudie med lav vitenskapelig verdi. Hvis det, for eksempel, ikke foreligger noen publiseringsplan, er det grunn til å mistenke at hensikten med studien ikke først og fremst er forskning. Det samme kan sies om kravet om analyseplan. En analyseplan skal beskrive hvordan data er tenkt analysert, og hvem som skal stå for analysene. Hvis slike ting er uklare, er sannsynligvis studiens vitenskapelige kvalitet tvilsom.

Likevel kan en sjekkliste skape et feil inntrykk av at det er enklere enn det i realiteten er, å vurdere om en fase 4-studie er en ren markedsføringsstudie eller ikke. Spørsmål 6, for eksempel, om valg og dosering av preparater er adekvat, er i seg selv komplisert, og en etikkomité vil kunne ha store problemer med å svare på det, selv med ekstern konsulenthjelp. Et annet forhold er at prosjektbeskrivelsen gjerne er utarbeidet av profesjonelle søknadsskrivere. Det kan derfor være vanskelig for etikkomiteen å komme med underbygde og relevante innvendinger. Her bør det også nevnes at selv om velrenommerte medisinske forskere har satt navnet sitt under prosjektbeskrivelsen, er det ikke sikkert at de i noen særlig grad har gitt selvstendige bidrag til utformingen av prosjektet. De kommer kanskje inn i bildet etter at de fleste av premissene allerede er blitt lagt av firmaets egne folk.

Blant annet av grunner som dette, er Rasmussen (2009:227) nokså pessimistisk med hensyn til hva slags kontroll det er mulig å få med industrifinansiert forskning: «Verken de regionale etiske komiteene eller Statens legemiddelverk har eller kan tenkes å få tilstrekkelig kompetanse, uavhengighet og tyngde til å vurdere protokoller, følge forskningsprosesser, reanalysere resultater og revidere publikasjoner, slik det er behov for.» Selv om kontrollorganene gjør så godt de kan, er altså det de kan gjøre, neppe godt nok. Det er industrien, ikke kontrollorganene, som har ressursene. Forventningene til kontrollorganenes effektivitet må doseres deretter.

Åpenhet og etterrettelighet

Da SLV skulle kartlegge samarbeidet mellom legemiddelindustrien og legene, støtte de altså på det problemet at dokumentasjonen er sparsom, og at aktørene er lite villige til å ytre seg offentlig om hva slags kontakt det er snakk om, og hvor omfattende samarbeidet er. Nå kan vi ikke av dette slutte at det foregår mye som ikke hadde tålt offentlighetens lys, men en kultur der det ikke snakkes åpent om hvilke relasjoner som inngås, er likevel etisk problematisk.

Den enkelte leges moralske gangsyn er ikke en konstant størrelse, upåvirket av omgivelsene. Det moralske gangsynet må vedlikeholdes og fornyes ved at erfaringer utveksles, og synspunkter prøves. Derfor er en åpen diskusjon viktig. Hvis det ikke finnes en åpen diskusjon, kan uheldige bindinger og uheldige vaner lettere oppstå. Legene, som gruppe, har derfor et betydelig ansvar for å bidra til en konstruktiv åpenhet rundt pengespørsmål.

Hvis leger på utilbørlig vis lar seg påvirke til å skrive ut dyrere medisiner enn det som er medisinsk nødvendig, tapper de det offentlige for penger som kunne vært brukt til andre formål. Legenes egne yrkesetiske retningslinjer inneholder da også bestemmelser som skal forebygge uheldig ressursbruk. I Etiske regler for leger, I § 12, heter det blant annet at «[e]n lege skal i sin virksomhet ta tilbørlig hensyn til samfunnets økonomi. Unødige eller overflødig kostbare metoder må ikke anvendes. En lege må ikke inngå forbindelse med den farmasøytiske industri og/eller leverandører av medisinsk utstyr som kan føre til at tilliten til legens faglige vurderinger svekkes»[4].

Legenes egen fagforening slår altså klart fast at det er en profesjonsetisk forpliktelse å ta tilbørlig hensyn til fellesskapets ressurser. Det kan selvsagt være vanskelig å si presist hva «tilbørlig hensyn» betyr, men det grunnleggende poenget er at dette hensynet, på en eller annen måte, skal gjøres gjeldende. Og dermed er det antydet en etisk standard.

Uansett hvor dyktige kontrollører, som REK, er til å hindre at fordekt markedsføring får et for stort omfang, er det i siste instans den enkelte profesjonsutøveren som selv må gjøre seg opp en mening om hva han eller hun vil være med på. For selv om det er fristende å si ja til lettjente penger, er det, som vi vet, også mulig å si nei.

Tilbake til Forskning og penger hovedside

Litteratur

Andersen M, Kragstrup J, Søndergaard J. (2006) How conducting a clinical trial affects physicians› guideline adherence and drug preferences. JAMA; 295:2759-2764.

Fretheim A, Oxman AD. (2005) International variation in prescribing antihypertensive drugs: its extent and possible explanations. BMC Health Serv Res; 5:21.

Kessler DA, Rose JL, Temple RJ, Schapiro R, Griffin JP. (1994) Therapeutic-class wars –drug promotion in a competitive marketplace. N Engl J Med; 331:1350-1353.

Kjeldsen SE (2004) Sviktende begrunnelse for tiazidbruk. Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124:2659-60.

Rapport fra Statens legemiddelverk: Forholdet mellom legene og legemiddelindustrien. Oslo: Statens legemiddelverk, 2003.

Rasmussen, K. (2009) Farmasøytisk industri – oppkjøp av hjernekraft og klinisk makt. I: Wilmar, B. et al. Penger og verdier i helsetjenesten. Oslo: Gyldendal akademisk: 211-229.

Noter


[1]   http://www.legemiddelstatistikk.com/2011/kap_2/prisogfinans.html [lastet 28.12.11].

[2]   Det har vært mye diskusjon om det medisinske grunnlaget for valg av blodtrykksmedisiner, koblet til myndighetenes ønske om å spare penger - se for eksempel Kjeldsen (2004). Men dette er en annen problemstilling enn spørsmålet om legemiddelutprøvingers effekt på legers valg.

[3]   http://www.etikkom.no/no/Forskningsetikk/Etiske-retningslinjer/Medisin-og-helse/Klinisk-utproving-av-legemidler-/ [lastet 23.12.11]

[4]   http://www.legeforeningen.no/id/485.1[lastet 30.01.12]