Last ned pdf av artikkelen her

For mange år siden, mens jeg fremdeles var student, havnet jeg på listen over deltakere for fokusgrupper til markedsundersøk-elser, rekruttert med lovnader om en hyggelig belønning for minimal innsats. Ved to anledninger møtte jeg opp til diskusjon, om henholdsvis appelsinjuice og mobiltelefoner. Etter 1,5 time gikk jeg fornøyd ut med et Universal gavekort på 500 kroner, høyst velkomment i en studentøkonomi. Men hva ville jeg tenkt, og hvilken vurdering ville jeg gjort, om temaet ikke var appelsinjuice, men noe personlig, sensitivt eller potensielt smertefullt? Vel var ikke studentlivet spesielt fett, men det kunne vært verre. Hvordan ville jeg stilt meg til en forespørsel om å snakke om noe jeg ikke ønsket å dele med fremmede, dersom jeg faktisk hadde trengt 500 kroner til mat eller klær til sønnen min?

I denne teksten vil jeg diskutere noen problemstillinger knyttet til betaling av respondenter i forskning. For å sikre tilgang til intervjuobjekter (eller respondenter) er det ikke uvanlig at forskere tilbyr en godtgjørelse i en eller annen form til deltakere i forskningsprosjekter. Denne praksisen har imidlertid ikke vært allmenn eller diskutert i noen særlig grad, inntil for et par år siden. Det viste seg da at tematikken vakte forbausende sterke reaksjoner og meninger i norsk forskningsdebatt.

Jeg tar utgangspunkt i felterfaringer fra mitt arbeid med ofre for menneskehandel på Balkan, hvor jeg har gjort intervjuer med jevne mellomrom gjennom de siste ti årene, samt et forskningsprosjekt om irregulære innvandrere i Norge.

For meg ble problemstillingen for alvor aktualisert i forbindelse med forskning med den sistnevnte gruppen. Mitt hovedfokus i dette prosjektet var en diskusjon av metodiske og etiske utfordringer, men prosjektet inkluderte også kvalitative intervjuer med mennesker som levde uten lovlig opphold i Norge. Det viste seg tidlig (og ikke uventet) at det var en krevende prosess å rekruttere respondenter: Hvilken interesse skulle denne gruppen ha av å snakke med en forsker? Dette var mennesker som brukte mye energi på å holde tilbake informasjon for å sikre seg mot å bli funnet av myndighetene. Spørsmålet om hvorvidt man skulle betale informanter eller ikke kom derfor opp som en del av etikkdiskusjonen i dette prosjektet: Ville økonomiske insentiver gitt en større tilgang på respondenter? Kolleger fra andre land mente dette ikke bare var en måte å sikre flere respondenter, men også at respondenter burde belønnes, på lik linje med assistenter. På samme måte som andre måtte også respondentene kompenseres for den tiden de brukte. Selv mente jeg – og dette sammenfalt også med rådene fra Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsfag og humaniora (NESH) – at økonomiske insentiver for deltakelse kunne være problematisk, fordi vi forventet at store deler av denne gruppen kunne være i en veldig vanskelig situasjon, ikke minst økonomisk. Betaling eller belønning kunne derfor utgjøre et uforholdsmessig stort press, eller en urimelig påvirkning, for å delta.

Dette falt sammen i tid med en bredere diskusjon om betaling av respondenter i det norske forskningsmiljøet.[1] Parallelt hadde jeg mange og lange samtaler og diskusjoner om dette med min gode kollega og kontornabo Guri Tyldum, som var en aktiv deltaker i debatten. Vi har vært både uenige og enige, og ikke så rent sjelden begge deler på en gang. Problemet som oppstår når man utelukkende baserer seg på respondenter som har en interesse av å delta i forskning, er at grupper med lav sosial og økonomisk kapital systematisk utelukkes (eller ikke inkluderes) i forskningen, noe som kan være svært problematisk med tanke på hvilke erfaringer som blir belyst. Betaling av respondenter kan derfor være en måte å sikre bedre representativitet i data ved at grupper som ellers ikke ville deltatt, også blir representert noe som er viktig fordi man i mange sammenhenger kan anta at de som ikke deltar kan være systematisk annerledes, også på andre områder, enn de som velger å delta selv uten betaling. Dette er en veldig viktig problemstilling; datatilgang og å minimere skjevheter er også et etisk spørsmål. Forskningen har et ansvar for at våre funn og resultater, som kan ha samfunnsmessig innflytelse, i så stor grad som mulig reflekterer virkeligheten. Ved siden av dette er det ikke slik at penger eller betaling er den eneste måten forskere utøver press på respondenter for å sikre deltakelse. Ofte vil man rekruttere respondenter gjennom noen som har god kjennskap til feltet man ønsker å forske på og som har kontakter blant mulige respondenter. Disse kontaktformidlerne blir ofte kalt «portvoktere». Sosialt press om å delta fra «portvoktere» eller en følelse av forpliktelse fordi man har utviklet en relasjon til forskeren, kan også gjøre det vanskelig å si nei til deltakelse. Dette har ikke vært problematisert i den norske debatten i samme grad.[2]

Like fullt, ut fra min erfaring med å jobbe med sensitive spørsmål der deltakerne også har store økonomiske behov, mener jeg at betaling av informanter i mange tilfeller kan være svært problematisk. Og nettopp dette er en gruppe hvor det kan være vanskelig å rekruttere respondenter, og hvor problemstillingen om betaling derfor kan komme opp (som i mitt prosjekt om irregulære innvandrere). Min erfaring er også at det kan være forskjell på de tankene man gjør seg ved skrivebordet eller i diskusjon med kolleger, og de avgjørelsene man må ta i felt, i direkte kontakt og i relasjon med dem vi ønsker å nå frem til.

I etterkant av debatten i forskningsmiljøet har Den nasjonale komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH)på sine nettsider lagt ut en artikkel som diskuterer argumenter både for og mot betaling: Betaling kan være nødvendig for rekruttering av deltakere (sikre representativitet, noe som bør være uproblematisk så lenge ikke deltakelse er i strid med personens interesser), eller være en rimelig kompensasjon (som et «smusstillegg» for uleilighet eller ubehag forbundet med deltakelse). Dette kan være en måte å verdsette innsatsen til deltakeren og kan også virke klargjørende angående forskerens rolle. På den annen side kan betaling være en trussel mot forskningsdeltakernes interesser. Ikke minst kan betaling i noen tilfeller undergrave det frie samtykket til deltakeren, og øke sjansene for at man samtykker til noe man egentlig ikke ønsker å gjøre. Dette kan ha uheldige konsekvenser for selve forskningspraksisen (deltakere skjuler eller fabrikkerer informasjon for å få delta, betaling kan virke fornærmende, eller den kan skape en generell forventning om betaling i forskningsprosjekter og dermed svekke tilgang på data for prosjekter med begrensede budsjetter).[3]

Mange av mine intervjuer det siste tiåret har som nevnt omhandlet sensitive og stigmatiserende tema og innebåret utfordringer med å rekruttere respondenter. Det er flere spørsmål som har opptatt meg når det gjelder betaling, blant annet hvorvidt man kan unngå utilbørlig press hvis man betaler slike grupper for deltakelse. Og hvis man skal betale, hvordan finner man riktig nivå? Ved siden av de individuelle vurderingene for respondenter og prosjekt, hvordan påvirker betaling den bredere konteksten for forskning, særlig i fattige land? Og sist, men ikke minst, hvordan påvirker betaling relasjonen mellom forsker og deltaker og forståelsen av hva intervjuet og deltakelsen er? Det er disse spørsmålene jeg vil diskutere på bakgrunn av og med eksempler fra mine møter med mennesker i felt.

Utilbørlig press – råd til å si nei?

Det går et fundamentalt skille mellom betaling for å sikre deltakelse der problemet primært er at folk ellers ikke gidder å delta, og der problemet er en dypere skepsis til forskningsprosjektet og/eller ubehag knyttet til tematikken. Det sier seg selv at man må være svært forsiktig med forsøk på å påvirke beslutninger om deltakelse i det siste tilfellet. Et svært viktig forskningsetisk prinsipp er at forskning, som hovedregel, bare skal gjennomføres med deltakernes frie samtykke. At samtykket er fritt, betyr at det er avgitt uten ytre press eller begrensninger av personlig handlefrihet[4].

En av hovedproblemstillingene knyttet til betaling av informanter er derfor faren for å utøve utilbørlig påvirkning eller press. Når er tilbudet om penger effektivt sett et tilbud man ikke kan avslå? For de aller fleste i Norge vil dette være et teoretisk tankespinn; det vil sjelden være slik at vi ikke kan avslå å delta. I verste fall vil det å avslå i slike tilfeller kunne oppleves som vanskelig eller ergerlig. Men dersom man er i en situasjon hvor man ikke får dekket helt basale behov, vil muligheten for å tjene penger kunne være en ekstremt sterk motivasjon for å delta i forskning, og særlig om man ellers har begrensede muligheter.

Jeg intervjuet en gang en ung mann som hadde bodd i Norge i ett år uten lovlig opphold. Det var en fin sommerdag i Oslo sentrum. Han satt lutrygget på en benk og festet blikket i bakken og snakket svært lavt. Han hadde sagt ja til å være med på intervjuet, men var veldig tilbaketrukket. Jeg hadde vansker med å høre hva han sa,og måtte stadig sette meg nærmere. Han fortalte at han hadde hatt psykiske problemer allerede da han bodde på asylmottaket og hadde fått medisiner. For ett år siden fikk han endelig avslag på asylsøknaden og forlot mottaket: «Jeg hadde ikke penger til å kjøpe den medisinen og måtte slutte med tablettene». Helsen hans ble dårligere, og han fikk ikke sove – han var våken hele natten og sov fire til fem timer neste dag, noen ganger hele dagen. Jeg spurte om han hadde kunnet gå til lege, og om han hadde hatt noen andre helseproblemer? «Jeg har hatt magepine og psykiske problemer, men jeg kunne ikke gå for jeg hadde ikke penger, jeg hadde ikke noen ordentlig adresse å gi til dem

Mange respondenter er interessert i intervjuprosessen og deltar med stor interesse, men en del vil være ambivalente og usikre. Det kan være vanskelig å vurdere om samtykket man opprinnelig innhentet, endrer seg underveis i intervjuet, og det er ofte nødvendig å spørre. Denne mannen var en slik respondent. Han er også et eksempel på en respondent hvor betaling kunne utgjøre en utilbørlig påvirkning til deltakelse: Han hadde store grunnleggende behov han ikke kunne dekke fordi han ikke hadde penger. Jeg ville opplevd det som fundamentalt problematisk å betale for dette intervjuet, fordi jeg ville vært enda mer i tvil enn det jeg var underveis om han faktisk ønsket å fortsette. En mulig motivasjon for deltakelse kunne i dette tilfellet vært å kjøpe nødvendig medisin, noe som helt klart ville kunne påvirke en beslutning om å delta i forskning og utgjøre en urimelig påvirkning.

Dersom man godtar argumentet om at respondenter også bør belønnes for den tiden de bruker i forskningsprosjektet, står det likevel igjen en utfordring. Hvordan skal man fastsette riktig nivå for belønningen? Igjen er dette vanskelig særlig når det gjelder økonomisk sårbare respondenter. Hvis målet faktisk er å kompensere for hva de ellers ville tjent i samme tidsrom (for ikke å legge seg på et nivå som blir så høyt at det blir en motivasjon i seg selv for deltakelse), vil det være naturlig å se til deres vanlige inntekt. Men flere av de irregulære innvandrerne jeg intervjuet tjente ned i 20 til 25 kroner i timen, og det ville være både upassende og fornærmende å tilby en slik sum. Legger man derimot nivået mye høyere enn respondenten vanligvis tjener, øker sannsynligheten for at betalingen fungerer som en motivasjon i seg selv, og dermed utgjør et potensielt press. Nederlandske forskere som utførte et prosjekt med samme gruppe fant at deres potensielle respondenter var mer enn villige til å delta når de innså at «…the remuneration we proposed to give them as thanks for their cooperation proved to be more than their daily wages».[5]

Dette er en problemstilling som har vært enda mer slående i forskning jeg har gjort på Balkan, med ofre for menneskehandel. Ved siden av et generelt stort fattigdomsproblem i flere av landene hvor jeg har gjort feltarbeid, er dette også mennesker som ofte har vært fattige og marginaliserte i utgangspunktet, og hvis situasjon har forverret seg ytterligere etter at de har vært utsatt for menneskehandel. Hvordan finner man et nivå som fungerer som kompensasjon eller insentiv, men ikke som mulig press, hvis den potensielle respondenten tjener 400 kroner i måneden? Eller hvis hun ikke har noen inntekt i det hele tatt?

Lokale konsekvenser – råd til å betale?

Et annet viktig spørsmål er hvordan betaling påvirker konteksten for forskning mer allment. Dette har vært en problemstilling også i den norske debatten. Flere har uttrykt bekymring for at betaling vil skape en presedens som kan føre til at bare prosjekter med rikelig finansiering får tilgang på data.[6] I mindre og kvalitative studier vil problemet sannsynligvis være begrenset, men i survey-forskning med et stort antall respondenter ville summene kunne bli betydelige. Og ikke minst om man forsker i fattige(re) land, er dette en problemstilling man må være svært oppmerksom på.

For en del år siden intervjuet jeg «Tatiana». Hun fikk hjelp gjennom et tiltak for ofre for menneskehandel, men hadde da vi besøkte henne likevel ikke annen mat å gi de små sønnene på ett og to år enn søte kjeks oppløst i vann, som de drakk fra tåteflasker. Hun var opprørt og sint fordi hun hadde hørt om noen som hadde fått et hus av en annen organisasjon. Selv bodde hun i et skur langt fra folk. Den eneste naboen hadde forsøkt å voldta henne og banket henne opp da han mislyktes. Vi ankom sammen med en sosialarbeider; han hadde to poser med mat til henne og barna. Hun sa: «Jeg har ikke noe imot at dere gjør opptak, jeg vil at alle skal få vite hvor jævla vanskelig jeg har det!» Hun kjeftet videre, rasende for skoene hun hadde fått til den eldste sønnen; fem nummer for store syntetiske pensko med en tynn plastsåle: «Det er snart vinter og dette er alt jeg har – hva faen mener de jeg skal gjøre?» Den siste inntekten hun hadde hatt, var fra å plukke nøtter og selge dem i nærmeste landsby, men nå var sesongen over, og hun visste ikke hva hun skulle gjøre.

Noen år senere skulle min samarbeidspartner og jeg tilbake til det samme landet og gjøre flere intervjuer. Vi diskuterte muligheten av å møte igjen noen av våre tidligere respondenter– «Tatiana» var en av de første vi tenkte på. For en forståelse av hvordan det går på sikt med ofre for menneskehandel som får hjelp i hjemlandet, var hun veldig interessant, og ikke minst, hun var annerledes enn veldig mange andre respondenter. Der mange uttrykker takknemlighet og kanskje underslår ting de er misfornøyde med, var «Tatiana» rent ut forbanna og heller ikke redd for å uttrykke det. Det viste seg at «Tatiana» i mellomtiden hadde hatt besøk av en utenlandsk journalist, som hadde betalt henne 30 dollar for et intervju. Fra nå av ville hun ha denne summen for å snakke med noen.

Hvis man skulle se på hvert tilfelle helt isolert og avgjøre betaling fra gang til gang uten noen overordnede prinsipper, kan det hende dette ville være uproblematisk. Budsjettet vårt ville ikke lide noen skade, og den kjennskapen vi hadde til «Tatiana» fra før, tilsa at hun neppe ville la seg presse til noe som helst hun ikke ville være med på. En av organisasjonene som hjalp oss med å rekruttere respondenter, ble imidlertid bekymret over utviklingen. Som et hjelpetiltak for denne gruppen var de også avhengige av å samle inn informasjon fra sine brukere med jevne mellomrom, ikke minst for å kunne tilpasse tjenestene. En presedens for å betale, og særlig slike summer, ville gjøre det vanskelig for dem å utføre helt grunnleggende funksjoner. Dersom utenlandske forskere kommer inn i fattige(re) land med penger (eller for så vidt andre insentiver) for deltakelse risikerer man på sikt å blokkere lokale forskere og aktører fra informasjonstilgang, noe som er svært problematisk. Til syvende og sist valgte vi ikke å betale «Tatiana» og fikk dermed heller ikke snakke med henne igjen. Vi opplevde dette som den riktige beslutningen, men jeg skal ikke late som jeg ikke synes det er ergerlig å ikke vite hvordan det gikk med henne. Og jeg anser det som sannsynlig at et nytt intervju med henne kunne bidratt til et rikere datamateriale.

Risiko, ubehag og relasjonen mellom respondent og forsker

I medisinsk etikklitteratur opererer man også med risiko som en avgjørende faktor – betaling må ikke være av en slik art at den får deltakere til å ta en risiko de ellers ikke ville tatt. Store belønninger blir derfor problematiske dersom de får en person til å sette til side egen dømmekraft og delta i en risikabel aktivitet. Det har vært argumentert at den relative verdien eller størrelsen på et insentiv ikke har noen relevans, så lenge aktiviteten det motiverer ikke er skadelig. Dersom aktiviteten er skadelig eller risikofylt, er (attraktive) insentiver problematiske[7].

Dette utsagnet kan definitivt diskuteres. Det impliserer et slags underforstått krav om at en potensiell deltaker må ha en slags «rasjonell» eller «gyldig» grunn for å ikke ønske å delta, slik at dersom det ikke foreligger risiko, vil det være uproblematisk å prøve å påvirke eller presse frem endring av en beslutning om å ikke delta. Det kan imidlertid være mange grunner til en slik beslutning – man kan være uenig i at tematikken bør forskes på, man kan mislike forskningsdesignet, være skeptisk eller negativ til visse oppdragsgivere i oppdragsforskning eller til forskeren selv, og så videre. Det er altså ikke slik at spørsmålet om insentiver lar seg redusere til et spørsmål om risiko.

Like fullt står insentiver og risiko i en etisk særstilling. I samfunnsvitenskapelig forskning er kanskje ikke forestillingen om risiko i forskning like åpenbar som i den medisinske forsk-ningen. De aller fleste intervjusituasjoner vil ikke innebære noen direkte risiko for respondenten (eller, for den saks skyld, forskeren). Imidlertid finnes det noen unntak. Respondenter kan ha takket ja til å bli intervjuet mot andres vilje, og avhengig av disse personenes natur, kan deltakelsen føre til reaksjoner av forskjellig art. Dette er en problemstilling som kommer opp for eksempel ved vold i nære relasjoner, og må håndteres med ekstrem forsiktighet. En mishandlet kvinne som har takket ja til et intervju mot en voldelig ektemanns vilje, kan befinne seg i fare. Innenfor mitt eget forskningsfelt, prostitusjon og menneskehandel, kan halliker, menneskehandlere eller andre aktører også ha sterke negative reaksjoner mot at andre deler informasjon. I slike tilfeller kan det være en direkte sikkerhetsrisiko forbundet med intervjuet.

Andre ganger kan intervjuet, avhengig av hvordan det blir gjennomført, bidra til å trekke negativ oppmerksomhet til en respondent i et lokalsamfunn. Dette blir særlig aktuelt der personen er stigmatisert eller står i fare for å bli det. Ofre for menneskehandel som har returnert til sine lokalsamfunn vil ofte - med god grunn – være redde for at det skal bli kjent hva som er skjedd med dem. Dersom forskere kommer inn utenfra, vil de ofte ha høy synlighet i små lokalsamfunn, og man kan risikere å bidra til en avsløring av respondentene sine eller sladder om at det er «noe» med dem.

Den mest aktuelle manifestasjonen av risiko i min intervjuerfaring har imidlertid vært knyttet til fare for negative psykologiske reaksjoner på tematikken vi intervjuer om. Dette er en viktig grunn til at jeg har problemer med å skulle betale for intervjuer om sensitiv informasjon og svært negative livshendelser. Det er nemlig vanskelig å unngå at slike intervjuer inneholder, om ikke en direkte risiko, så i alle fall muligheten for et betydelig ubehag. Derfor kan det heller ikke være noen tvil om at respondenten må være helt sikker på at hun har kontroll over situasjonen, og ikke opplever at hun har gitt fra seg kontroll i bytte mot penger.

Vi tar en rekke forholdsregler for å minimere risiko for alt for sterkt ubehag og negative reaksjoner i intervjuene vi har gjort med ofre for menneskehandel, blant annet ved å gjøre premissene for intervjuet veldig klare, både på forhånd og underveis. Vi gjør det alltid eksplisitt at vi ikke vil spørre om overgrepene de har vært utsatt for, og at de når som helst kan la være å svare eller trekke seg fra intervjuet. Likevel kan det være vanskelig, og mange vil velge å fortelle i alle fall om deler av hva de har opplevd når intervjuet først er i gang. En av våre respondenter formulerte hvor tungt det kunne være å snakke om hva hun hadde opplevd. Hun hadde gjort et bevisst valg om å fortelle sin historie både til journalister og forskere, og håpet å bidra til en større bevissthet rundt menneskehandel. Det var imidlertid ikke en avgjørelse uten personlige kostnader:

Hver gang jeg deltar i et intervju må jeg hente opp igjen alle disse minnene. Det varer som regel et par dager før jeg begynner å glemme det. Og så spør noen meg igjen, og det kommer tilbake igjen. Slik er livet.

Hun hadde også ofte vansker med å få sove og våknet av mareritt hvor hun falt. Intervjuene kan være vanskelige fordi de bringer opp vonde minner, uavhengig av om man stiller direkte spørsmål om traumatiske hendelser.

Betaling definerer intervjuet som arbeid, eller historien som vare. Målet med betalingen er å etablere en likevekt eller gjensidighet. Respondenten bringer sin historie til intervjuet. Dette har en nytteverdi for forskeren, og forskeren gjenoppretter balansen ved å gi respondenten penger, som har en nytteverdi for respondenten. Hvis man antar at pengene motiverer til deltakelse, og at respondenten ikke stiller seg likegyldig til hvorvidt hun faktisk får betalt, innebærer det at intervjuet og historien respondenten forteller blir gjort til en vare – historien ville ikke blitt fortalt om den ikke ble byttet mot penger. Dette definerer respondenten som selger, og forskeren som kjøper.

Hvem har da kontroll over prosessen og samtalen? Den som betaler? Påstanden om at respondenter burde betales på lik linje med forskningsassistenter understreker nettopp dette poenget. Men innebærer ikke dette at respondentene assisterer prosjektet? At de fungerer som underleverandører av data som skal inn i et større hele?

Et spørsmål er om alle typer historier egner seg for et slikt bytte. Betaling setter uunngåelig en konkret verdi på deltakelsen. I diskusjoner om insentiver i medisinsk forskning i USA er det foreslått at et passende nivå for betaling kan ligge rundt eller like over minimumslønn for forsøk som ikke krever så mye annet av en testperson enn oppmøte og enkle oppgaver knyttet til testen.[8] Man kan se for seg hvordan dette kan fungere der deltakerne er mer passive testobjekter, uten at deltakelsen krever mye av dem. Det kan imidlertid være ekstremt krevende å snakke om vanskelige hendelser med en fremmed forsker. Derfor er det også vanskelig å sette en rimelig lønnsmessig kompensasjon som oppleves som tilstrekkelig verdsettende for innsatsen, og som samtidig ikke kommer opp på et slikt nivå at den utgjør en urimelig påvirkning.

Det er forskjell på hva slags informasjon man betaler for. Er det OK å be noen fortelle om et traume for penger? Er denne informasjonen salgbar? Mange vil (som jeg gjorde) oppleve det som relativt uproblematisk å fortelle om sitt forhold til appelsinjuice i bytte mot 500 kroner, men ville man fortalt om en voldtekt for samme sum? Det har, for de fleste, andre implikasjoner å snakke om sensitive og intime tema enn det har å diskutere upersonlige og hverdagslige problemstillinger.

Forskning som samarbeid mellom respondent og forsker

Likevekt, respekt og verdighet er viktige i relasjonen mellom respondent og forsker, og kanskje særlig der respondenten har gjort seg sårbar ved å dele intime og vanskelige livshendelser. Det finnes andre måter å verdsette respondentens innsats; en annen valuta for kompensasjon og gjensidighet, utenfor pengeøkonomien: En tragisk historie vil bære i seg negative personlige konsekvenser og ofte oppleves som mangel på mening. En måte å skape likevekt er at den tragiske historien kan få en mening eller hensikt ved å bli en del av forskerens data; respondenten kan oppleve kontroll over det meningsløse og fornedrende ved å velge å bruke historien til noe de selv ønsker å oppnå. Dette er argumentet våre respondenter oftest har oppgitt for å ønske å snakke med oss: «På denne måten kan kanskje min historie hjelpe andre, slik at de ikke opplever det samme som meg.» Det forskerne bringer til bordet, er at vi bruker historiene for å skape mer kunnskap og et potensiale for læring, noe som kan oppleves som en verdi i seg selv for respondentene. Intervjuet blir dermed et samarbeid mellom forsker og respondent, hvor man har en felles interesse av at historien blir fortalt og inngår i data. Interessant nok har noen av våre respondenter til og med reagert negativt på å få en liten symbolsk sjokoladeeske vi ofte har gitt som takk for intervjuet. For noen så denne lille symbolske gaven ut til å utfordre forutsetningen om at intervjuet var et samarbeidsprosjekt, hvor respondent og forsker hadde en likeverdig interesse av at forskningen skulle finne sted.

For at dette skal fungere som en måte å skape likevekt, forutsettes det at respondenten opplever forskningen som meningsfull. En observasjon er at visse sosio-økonomiske grupper vil være mindre opptatt av å delta i forskning. Men vet vi at dette er en egenskap ved dem, eller kan det også være at forskningen er et eliteprosjekt som ikke kommuniserer godt nok med de som er ulike forskerne selv? Hvis det er et problem å rekruttere informanter, finnes det muligheter for å endre forskningsdesignet og kommunikasjonen rettet mot potensielle deltakere? Og i noen tilfeller må man kanskje bare godta at potensielle respondenter rett og slett ikke vil delta i noe de ikke har interesse av.

Som jeg har sagt tidligere, vil betaling gi ulike utslag i ulike typer prosjekter, og jeg baserer min diskusjon på erfaring med sårbare grupper og sensitive spørsmål. Dersom et offer for menneskehandel ikke opplever mitt forskningsprosjekt som meningsfullt, bør jeg heller ikke ha noen forventning om at hun skal delta. Forskning som kommer praktikere på feltet til gode, har i seg selv vært motiverende for mange av mine respondenter. Selv opplevde jeg det som problematisk å orientere om hensikten med prosjektet til da jeg en gang besøkte Moldova for å gjøre intervjuer som skulle munne ut i to fagfellevurderte artikler, trolig først mange år frem i tid. I utgangspunktet var det lite sannsynlig at kunnskapen som ble generert i prosjektet ville nå ut til feltet generelt. Løsningen ble å publisere artiklene som planlagt, men også å utvikle materialet til korte og mer praktisk orienterte rapporter for distribusjon til sosialarbeidere og andre som jobber med ofre for menneskehandel. Dette etablerte en felles interesse for respondentene og meg.

Målet mitt i denne teksten har ikke vært å konkludere at betaling av respondenter alltid vil være galt. Derimot mener jeg at det vil ha ulik betydning i ulike kontekster. Det er ikke alltid galt å betale, men så visst ikke alltid riktig heller. Rent praktisk sett betyr dette at det er vanskelig, for ikke si umulig, å utarbeide retningslinjer som dekker alle situasjoner like godt. Etisk veiledning må for eksempel være annerledes i survey-forskning enn i studier av sensitive spørsmål innen sårbare populasjoner, og en rekke kontekstuelle faktorer kan være helt avgjørende for hvilke utslag betaling gir. Mer allment peker betaling av respondenter på generelle maktforhold og hvilke grep vi som forskere gjør for å sikre den deltakelsen vi trenger. Slik sett er dette en diskusjon vi heller ikke bør se oss ferdige med.

Tilbake til Forskning og penger hovedside

Litteratur

Ekern, Lise (2009): «Hva betyr betaling for forskningens kvalitet. To forskere med ulikt syn: Jon Rogstad og Guri Tyldum». Hentet 1. februar 2012 fra http://www.etikkom.no/no/Aktuelt/Aktuelt/Fagbladet-Forskningsetikk/Arkiv/2009/2009-1/Hva-betyr-betaling-for-forskningens-kvalitet

Emanuel, Ezekiel J. (2004): «Ending concerns about undue inducements», Journal of Law, Medicine & Ethics, Vol. 32, 2004

Engbersen, Godfried, Marion van San og Arjen Leerkes (2006): «A room with a view: Irregular immigrants in the legal capital of the world», Ethnography vol. 7(2):209-242.

De nasjonale forskningsetiske komiteer (2006) Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi

Hovland, Beate Indrebø (2009): «Betaling av forskningsdeltakere», Hentet 1. februar 2012 fra http://www.etikkom.no/no/FBIB/Temaer/Personvern-og-ansvar-for-den-enkelte/Betaling-av-forskningsdeltakere/

Macklin, Ruth (1981): « ‹Due› and ‹undue› inducements: On passing money to research subjects», IRB: Ethics and Human Research, vol. 3, no. 5 (May 1981), s. 1-6

Segadal, Katrine Utaaker (2009): «Premiering av informanter. Tabu eller normalitet?», 2009. Hentet 1. februar 2012 fra http://www.nsd.uib.no/personvern/seminar/27feb2009.html

Tyldum, Guri (prepublisert april 2011): «Ethics or access? Balancing informed consent against the application of institutional, economic or emotional pressures in recruiting respondents for research», International Journal of Social Research Methodology, DOI:10.1080/13645579.2011.572675

Noter


[1]   Se for eksempel Ekern, Lise (2009): «Hva betyr betaling for forskningens kvalitet. To forskere med ulikt syn: Jon Rogstad og Guri Tyldum». Hentet 1. februar 2012 fra http://www.etikkom.no/no/Aktuelt/Aktuelt/Fagbladet-Forskningsetikk/Arkiv/2009/2009-1/Hva-betyr-betaling-for-forskningens-kvalitet/
Segadal, Katrine Utaaker (2009): «Premiering av informanter. Tabu eller normalitet?», 2009. Hentet 1. februar 2012 fra http://www.nsd.uib.no/personvern/seminar/27feb2009.html

[2]   Disse problemstillingene er grundig belyst og diskutert i Tyldum, Guri (prepublisert april 2011): «Ethics or access? Balancing informed consent against the application of institutional, economic or emotional pressures in recruiting respondents for research», International Journal of Social Research Methodology, DOI:10.1080/13645579.2011.572675

[3]   Hovland, Beate Indrebø (2009): «Betaling av forskningsdeltakere», Hentet 1. februar 2012 fra http://www.etikkom.no/no/FBIB/Temaer/Personvern-og-ansvar-for-den-enkelte/Betaling-av-forskningsdeltakere/

[4]   De nasjonale forskningsetiske komiteer (2006) Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, s. 13

[5]   Engbersen, Godfried, Marion van San og Arjen Leerkes (2006): «A room with a view: Irregular immigrants in the legal capital of the world», Ethnography vol. 7(2):209-242. Artikkelen diskuterer imidlertid ikke om dette kan ha påvirket det frivillige samtykket for å delta.

[6]   Se for eksempel «Hva betyr betaling for forskningens kvalitet. To forskere med ulikt syn: Jon Rogstad og Guri Tyldum». Hentet 1. februar 2012 fra http://www.etikkom.no/no/Aktuelt/Aktuelt/Fagbladet-Forskningsetikk/Arkiv/2009/2009-1/Hva-betyr-betaling-for-forskningens-kvalitet/

[7]   Se for eksempel Emanuel, Ezekiel J. (2004): «Ending concerns about undue inducements», Journal of Law, Medicine & Ethics, Vol. 32, 2004

[8]   Macklin, Ruth (1981): « ‹Due› and ‹undue› inducements: On passing money to research subjects», IRB: Ethics and Human Research, vol. 3, no. 5 (May 1981), s. 1-6