Hopp til innhold

Meny

12. Forskning i praksis: Hvilke krav stilles til samtykke?

Samtykke er ett av behandlingsgrunnlagene i artikkel 6 nr. 1 og ett av unntakene i artikkel 9 nr. 2. I sistnevnte tilfeller må den behandlingsansvarlige rådføre seg med personvernombudet, jf. personopplysningsloven § 10.

Samtykket skal i utgangspunktet være frivillig, spesifikt, informert og gitt som en utvetydig viljesytring, jf. artikkel 4 nr. 11. For forskningsformål er det åpnet for at samtykke kan være bredere, jf. fortalen punkt 33. Vilkårene for å bruke bredt samtykke er at det fremgår av samtykket hvilke forskningsområder opplysningene kan brukes til. Et bredt samtykke må derfor ha en viss avgrensning. I tillegg må bruken av bredt samtykke være i samsvar med anerkjente forskningsetiske standarder. Helseforskningsloven åpner for bredt samtykke i enkelte tilfeller, jf. § 14. Bredt samtykke kan derfor være i samsvar med anerkjente forskningsetiske standarder for helseforskning.

Forskningsetisk sett er hovedregelen samtykke ved forskning med mennesker og der det samles inn personopplysninger eller forskningen innebærer risiko for dem det forskes på, jf. Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi  og Etiske retningslinjer for forskning på Internett (NESH 2014, under revisjon): https://www.etikkom.no/forskningsetiske-retningslinjer/etiske-retningslinjer-for-forskning-pa-internett/
og https://www.etikkom.no/FBIB/Temaer/Personvern-og-ansvar-for-den-enkelte/Samtykke/
Det samme gjelder for helseforskning, der hele kapittel 4 handler om samtykke.

Takk for at du hjelper oss å lage en bedre tjeneste.

Skriv din tilbakemelding i skjemaet nedenfor.