Forfatter: Lise Ekern, Hilde Nagell

Barn blir i seg selv ofte regnet som en sårbar gruppe, med et spesielt behov for beskyttelse. Barn av innsatte og barn av asylsøkere tilhører spesielt utsatte grupper. Samtidig er forskning på disse gruppene viktig og nødvendig, både for barna selv og for samfunnet. Blant temaene som ble diskutert på møtet var:

– Portvakters rolle: hvem gir tillatelse til forskere?

– Samtykkeproblematikk: hvem samtykker på vegne av barnet? Hvordan forsikre seg om at barnet selv gir et fritt og informert samtykke?

– Forskerkompetanse, spesielt krav til intervjukompetanse og evne til å snakke med barn

– Veileders rolle og ansvar for kontroll og kvalitetssikring

– Utvalgsproblematikk: Etiske hensyn kan gi skjeve utvalg og skape metodeproblemer

– Om studenter skal få tillatelse til slik forskning, og hvilke krav som bør stilles

  Forskere, myndigheter, interesseorganisasjoner og relevante institusjoner var invitert til å diskutere utkast til konkrete retningslinjer. Kriminalomsorgen og Justisdepartementet arbeider med utkast til retningslinjer for forskningpå innsatte og deres barn. UDI arbeider med retningslinjer for forskning i mottak.

Møteformen, dialog mellom berørte parter, var nyttig til dette formålet.

Hilde Nagell, sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) innledet med å si at målet med møtet var å diskutere konkrete etiske utfordringer, og komme med forslag til hvordan disse best kan håndteres.

Sårbarhet

Mange forskere ønsker tilgang til miljøene, men møter motstand på flere hold – fordi barna må beskyttes. Men er det også en risiko for overbeskyttelse, slik at forskere blir forhindret for å få ny kunnskap? Det var ett av flere etiske dilemma som Hilde Nagell tok opp.

Nagell nevnte forskerens spesielle ansvar når man forsker på en sårbar gruppe. Hun pekte aktuell lovgivning, NESHs retningslinjer, og Helsinkideklarasjonen som til en viss grad regulerer forskning på barn. Samtykkeproblematikk er ett av flere spørsmål det er nødvendig å diskutere, mente hun.

I tillegg er det en viktig avveining mellom faren for å belaste deltakerne i forskning på den ene siden, og forskningens verdi på den andre siden. I en slik vurdering blir det viktig å stille strenge krav til kvalitet i prosjektet. Nagell avsluttet med et konkret foreslag til en sjekkliste for forskningsetiske spørsmål.

Barn i asylmottak

Kate Chapman fra Utledningsdirektoratet (UDI) ga en presentasjon av UDIs arbeid med retningslinjer for forskning i mottak. Dette arbeidet har pågått i ca.to år. UDI har registrert en økende forskningsinteresse for asylsøkere i mottak.

– Bakgrunnen for at UDI nå ønsker å gi retningslinjer for forskning er at vi har erfart at forskere ofte ikke er kjent med sentrale lover og regler, hvordan UDI eller mottakene fungerer, eller har meldt prosjektene til de rette instansene, som personvernombudet og rådet for taushetsplikt i forskning, sa Chapman.

Spesielle utfordringer knytter seg til bruk av UDIs database UDB som inneholder informasjon som gjelder mottaksapparatet for asylsøkere. Her ligger mye sensitive opplysninger som bare UDI-ansatte kan anonymisere.

Noen ganger kreves forhåndssamtykke, noen ganger må en rekke forhold avklares med mottaksansatte før forskning er mulig. Generelt er det innført et prinsipp om at alle forskningsprosjekter i mottak skal gjennom UDI for godkjenning.

Barn av innsatte

Kriminalomsorgen registrerer en økende interesse for forskning på innsatte, men det er gjort svært lite på barn av innsatte. – Vi trenger kunnskap,sa Berit Johnsen, forsker fra Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS).

– Barn av innsatte i norske fengsler har inntil for noen få år siden vært en usynlig gruppe godt gjemt i fellesbetegnelsen ”pårørende”. I de siste årene har man blitt 
Berit Johnsen
Foto: Lise Ekern oppmerksom på at innsattes barn er en sårbar gruppe med helt spesielle behov.

Foreningen for fangers pårørende (FFP) har gjort en stor innsats for å synliggjøre denne gruppen og arbeider aktivt med tiltak som kan hjelpe barn som enten har en mor eller far som sitter i fengsel forklarer hun.

I kriminalomsorgen opplever man en økt pågang av søknader om å få gjøre forskningsprosjekter på innsattes barn. Retningslinjer for forskning i kriminalomsorgen er nå under revidering, og gruppen som reviderer disse, ser det som nødvendig at retningslinjene gir føringer for hvordan kriminalomsorgen skal forholde seg til forskning på barn av innsatte.

Blant spørsmålene som ble diskutert var:
– hvor langt strekker forskningsinstitusjonens ansvar seg for å kvalitetssikre forskningsprosjekter og sørge for at forskere har ”papirene i orden”?

– hva når forskere oppdager ”noe” på en institusjon som absolutt burde meldes (barna kan for eksempel bli behandlet dårlig) (forskerens taushetsplikt og opplysningsplikt)

– fare for utydelighet omkring forskerrollen og avgrensing til andre voksenpersoner barnet forholder seg til, som for eksempel myndighetspersoner og barnevern.

– hvordan berøres tredjepart av forskningen, og hvilken belastning innebærer forskningen for alle berørte parter