Noen hovedpunkter: Forfatterskap er blitt en vare, det er viktig å bevare tillitt, systemkontroll heller enn mer byråkrati, ukultur må motarbeides, tidsskriftene oppfordres til å endre praksis.

Møtet samlet 100 deltakere og mange synspunkter kom fram i debatten. Noen hovedpunkter: Forfatterskap er blitt en vare, det er viktig å bevare tillitt, systemkontroll heller enn mer byråkrati, ukultur må motarbeides, tidsskriftene oppfordres til å endre praksis, Vancouver-reglene er gode nok, meriteringssystemet bør ”overhales”.

Forfatter: Lise Ekern

Innledere

Professor Magne Nylenna, redaktør av Helsebiblioteket og tidligere redaktør i Tidsskrift for Den norske lægeforening
Hva er en forfatter? Er Vancouverreglene klare nok?

Professor Per Brandzæg, Rikshospitalet
Ingen forskning uten tillit

Bjørn Guldvog, ass.dir. Sosial – og helsedirektoratet
Gode rammer for helsefaglig forskning

Erik Nord, økonom og seniorforsker, Folkehelseinstituttet "Medforfattere, bidragsytere, selvangivelser og belønning"

I panelet:

Arvid Hallén, adm.dir. Forskningsrådet, Petter Gjersvik Tidsskriftet for Den norske lægeforening, professor Lars Walløe, Universitetet i Oslo, prorektor Haakon Benestad, Universitetet i Oslo

Magne Nylenna tok utgangspunkt i definisjonen på en forfatter; det er en person som har skrevet noe: ”Du er hva du skriver”. Han mente at det å få sitt navn som medforfatter på en artikkel – uberettiget – er vanligste form for uredelighet innen forskning. Videre sa han at forfatterskap skal være et resultat av en intellektuell prosess; man tilbyr ikke navnet sitt som en vare. Reglene er gode nok, men det står på viljen, mente han. Hans konklusjon: Det er som det er, fordi det er så vanskelig.

Per Brandzæg stilte spørsmålet: Er jeg en del av en ukultur? Han kjente seg ikke igjen i et slikt bilde. Hans fokus er tillitt; man må kunne ha tillitt til hverandre. Når man arbeider tverrfaglig har man ingen mulighet til å forstå enhver detalj innen alle fagområder som kan være involvert i en artikkel. – Moralsk identitet er nødvendig i denne bransjen, det kan vi aldri regulere oss bort fra, sa han. - Mistillit avler mistillit og gir ikke noe godt intellektuelt klima. Han kom også inn på veileders rett til å være medforfatter, det kan variere– men en god veileder bør ha deltatt så mye at han på en del artikler med rette kan kalle seg medforfatter.

Bjørn Guldvåg framhevet viktigheten av å ha systemisk kontroll innenfor institusjonene. Han advarte sterkt mot mer byråkrati. Det er viktig for myndighetene å ha tillitt til forskningen. - Som direktorat har vi ansvar for å iverksette helsepolitikken. Den skal være kunnskapsbasert. Da må man kunne stole på forskningsresultatene. Han mente at frykten for sanksjoner var viktig og oppfordret forskningsmiljøene til selv å ta ansvar i forhold til å bygge opp enn sunn kultur. Og iverksette system som kan avdekke feil.

Erik Nord mente klart at en medforfatter ikke kan stå til ansvar for hele artikkelen. Og han erkjente det som mange vet: Medforfatterskap er i mange tilfeller ”smøring” og blir brukt som en vare. ”Du får noe av meg, og jeg får noe fra deg”. Han kom med konkrete forslag:

1) navn på bidragsytere skal opp ”in front” på vitenskapelige artikler sammen med medforfattere
2) det bør være en standard blankett, basert på Vancouver-reglene, som hver bidragsyter må skrive under på; dvs. definere sin egen rolle i forhold til artikkelen. Denne blanketten skal følge artikkelen som et vedlegg når den sendes tidsskriftet.

Innleggene ble fulgt av en paneldebatt hvor hver deltaker hadde en kort innledning:

Arvid Hallén: Forskningen skal være bygget på tillitt, sunnhet og selvkorreksjon. Det er naturlig å spørre seg om vi har gode nok systemiske mekanismer til å fange opp uredelighet. Vi må gjennom debatt og intern kultur arbeide for: 1) vitenskapens sunnhet og kvalitet 2) fusk på oppdages. Man må forstå kreftene som styrer miljøet. På vegne av NFR så han sitt ansvar for at fagmiljøene nå tar debatten må alvor. – Jeg tror antallet medforfattere vil bli mindre på de vitenskapelige artiklene framover, som et resultat av Sudbø-saken.

Petter Gjersvik: Tidsskriftene har fått en skrape i lakken. Han registrerer at enkelte medforfattere har trukket seg eller byttet plass på flere artikler etter fuske-skandalen. – Vi, som tidskrift, bekjenner oss til Vancouver-reglene. Vi må skjerpe kontrollen med dem, mente han. Og han advarte sterkt mot økonomiske og karrièremessige incentiver ved medforfatterskap.

Haakon Benestad: - På Universitetet i Oslo har vi regelverk for hvordan vi skal behandle mistanke om fusk. Heri inngår et viktig punkt om varslerens rettigheter. De som skal ta doktorgrad, får kurs om publiseringsreglene.

Lars Walløe: - Jeg mener at Vancouver-reglene ikke gjelder i praksis, og det er heller ingen sanksjoner ved brudd. Det er incentiv-kulturen som er dominerende, og det er ukultur. på Vancover. Han hadde ikke tro på at mer etikkundervisning vil være veien å gå.

Linker til artikler fra debattmøtet:


Universitetsavisa, NTNU

Uniforum, UiO

Tidsskriftet for Den norske lægeforening

På Høyden, UiB