I den anledning var vel femti personer samlet til åpen debatt. Innspillene som kom inn, skal bidra til videre bearbeiding av retningslinjene som ligger på etikkom.no på høring frem til 15. mai 2005.  

Alle skal anses som kompetente til å avgi samtykke inntil det motsatte er bevist.

Denne setningen bekrefter seminarets holdning til et så vanskelig tema. Uansett innenfor hvilket fagområde man forsker, respekten for den enkeltes autonomi kommer først.

Det var bredde i synspunktene som kom fram fra de ulike fagfelt; psykologi, psykiatri, akuttmedisin, krisepsykiatri og medisin. Oppsummert kan man si at de viktigste diskusjonene dreide seg om:

  • viktighet av å forske på sårbare grupper, det er ingen etisk handling å la være å forske på grunn av samtykkeproblematikk
  • forskeren har ansvaret for - til enhver tid - vurdere om han/hun handler etter etiske prinsipper
  • et samtykke kan være en kontinuerlig prosess; en person kan ha varierende samtykkekompetanse i forskningsperioden
  • de regionale forskningsetiske komiteer skal etterstrebe lik behandling. Det er viktig å vurdere bruk av eksterne konsulenter i vanskelige saker.
  • risiko/nyttebegrepet ble diskutert; nytte i forhold til den enkelte - nytte i forhold til en pasientgruppe og nytte i forhold til samfunnet. En slik debatt varierer med om fokus er på individ eller samfunn.
  • innføring av en 3.person – som kan samtykke for en annen – skapte diskusjon. Hvem er denne lovoppnevnte personen? Og gir det bedre beskyttelse om en annen gir et svar for en person?
  • hvordan forsikre seg om at personen forstår at man til enhver tid kan trekke seg fra forskningen.


Anne Inger Helmen Borge, professor i psykologi, understreket viktigheten av forskerens ansvar. Og mente at samtykkespørsmålet ikke er et juridisk spørsmål, men en avgjørelse etter etisk vurdering og skjønn. Hun mente at innføring av en 3.person i samtykkeprosessen ville forkludre og oppfordret heller til en tettere dialog mellom forsker og REK.

Arnhild Lauveng, psykolog innenfor psykiatrien, understreket sterkt holdningen at ”en person har samtykke-kompetanse inntil det motsatte er bevist.” Hun påpekte også at både taushetsplikt og anonymisering er spesielt viktig i forhold til forskning på psykiske lidelser. Innføring av en 3. person bør ikke være noen annen enn en person vedkommende har tillitt til, altså en person som kjenner klienten godt.

Lars Wik, spesialist i akuttmedisin, hadde sitt fokus på den spesielle situasjon de arbeider under; liv/ død i forhold til sekunder. – Hva er et JA verdt, om man i det hele tatt får en person i tale ved en alvorlig ulykke? Vi arbeider som oftest i situasjoner der personene er bevisstløse; de kan også være døde. Vi kan si det så sterkt at hvis vi ikke skal forske innenfor akuttmedisin, fordi vi ikke har mulighet til å få samtykke etter de prinsipper som gjelder, da vil vi ikke få ny viten. Og er det etisk forsvarlig?

Sverre Varvin, psykiater og psykoanalytiker, arbeider mye med personer som har alvorlige traumer, bl.a. flyktinger. Han pekte på hvor vanskelig og viktig informasjonen er når det både er kultur- og språkbarrierer. En flyktning kan sitte med en holdning til at han må gi ”noe” tilbake som takk for at han får hjelp; altså han kan tro det er en forventning om samtykke fordi han ”bør”, ikke fordi han vil delta i forskning. God informasjon er nødvendig for å rydde opp i slike misforståelser.

Roy Nystad, spesialist i nevrologi, arbeider mye med personer som er psykisk utviklingshemmede. Dette er en spesielt sårbar gruppe som vi vet det har skjedd overgrep mot. Han mente derfor det er spesielt viktig å involvere 3.person. Han forklarte at flere i denne gruppen har en spesiell måte å reagere på for eksempel i forhold til medikamenter. Det betyr at det ikke er lett å tolke konsekvenser av bivirkninger, når personen har vanskelig for å formidle. – Da opplever jeg at en 3-person, som kjenner pasienten meget godt, vil være en uvurderlig hjelp i forskningen, sa han.

Ole Petter Askheim, medlem av NESH, var spesielt opptatt av en nødvendig avklaring av det juridiske i forhold til hvem denne 3.personen skal være. Han nevnte at i forhold til samfunnsforskning spesielt foregår mye forskning gjennom 3.person. Vider påpekte han tydeliggjøring av at personer som er med i forskning, til enhver tid kan trekke seg.

Denne muligheten blir spesielt godt ivaretatt der samtykket foregår i en kontinuerlig prosess mellom forsker og informant.

Mye av debatten på slutten av møtet handlet om hvem, som etter loven, har rett til å være 3.person. Er nødvendigvis en pårørende den beste? En pårørende kan også ha ulike motiver og holdninger.

Konklusjon

Mange nyttige innspill til videre arbeid med retningslinjene, som er sterkt ønsket av alle faggrupper.