Referat ved Hilde W. Nagell

Leder av NESH, Ragnvald Kalleberg innledet. NESH har de senere årene vært i berøring med flere saker som har å gjøre med forsknings-, undervisnings- og formidlingsfrihet ved teologiske institusjoner. Sannhet, konsistens og åpenhet for kritikk er viktige vitenskaplige normer. Universialismekravet innebærer at argumenter teller, og at kvalitet måles ved dokumentert kompetanse. Bruk av kallelse, sterke interne kontrollmekanismer, eller flytting av forskere fra undervisning og egne spesialområder fordi de kommer frem til ”feilaktige” synspunkter bryter med disse normene.

En aktuell bakgrunn for seminaret var godkjenningen av Menighetsfakultetet(MF) som vitenskaplig høgskole. Åke Selander representerte den sakkyndige komiteen i NOKUT som vurderte MFs søknad. Komiteen hadde ønsket at MF skulle tydeliggjøre formelt den nye praksisen som har utviklet seg i retning av større åpenhet og mangfold, både med hensyn til kjønn, legning og religiøst ståsted. Tilsetting, også av professorer, skal nå skje etter fri søkning og ikke kallelse, lærerrådet skal ikke lenger ha en kontrollerende funksjon i personalsaker, og samme regler som universitetene skal gjelde ved behandling av spørsmål av forskningsmessig karakter. Dekan ved MF, Gunnar Heiene, la vekt på at teologien som akademisk disiplin har en annen basis enn religionsvitenskap. Teologi som fag kan tilby et ”innefra”-perspektiv , i motsetning til bare å være en kritisk refleksjon utenfra. Dette ”innefra”-perspektivet er både en historisk og en systematisk oppgave. Heiene understreket at han var fornøyd med at MF var blitt akkreditert, og at han ikke kjente til at noen institusjon tidligere eksplisitt har sluttet seg til de forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, jus og humaniora slik MF nå har gjort.

Peter Widmann startet sitt innlegg med å presisere at teologien bare på bestemte betingelser kan være et akademisk fag. Teologien har en dobbel forankring: den er forankret i akademias krav til sannhet, relevans og etterrettelighet, men den baserer seg også på en tematikk som springer ut av et trossamfunn. Widmann fremhevet at en slik dobbel forankring ikke bare er mulig, den er også i høy grad ønskelig. Teologistudiets doble forankring er mulig hvis to betingelser kan sies at være oppfylt: Spørsmålet om religionens sannhetskrav må være hypotetisk åpent, og trossamfunnets interesse i teologien må være en kvalifisert interesse i studiets akademiske standard. Teologiens akademiske eksistensberettigelse trues hvis alle spørsmål av religiøs tydning og tolkning erklæres for irrelevante eller vilkårlige, eller hvis ukvalifiserte livsanskuelsesmessige interesser får lov til å innvirke på selve det akademiske arbeidet og dets organisasjon.

Filosofen Tore Lindholm trakk inn statuttene til sin egen arbeidsgiver, Institutt for menneskerettigheter. Der heter det at formålet er å ”(..) bidra til realiseringen av (...)” menneskerettighetene. Teologiske fag er med andre ord ikke alene om å ha sterke ideologiske overbygninger. Han understreket videre behovet for en teologi som har en legitimitet i religiøs teori og praksis, og nevnte islamsk teologi som et spennende felt i vekst.

Werner Jeanrond tok utgangspunkt i den svenske konteksten som han også selv arbeider i. Deretter reflekterte han over teologiens forhold til kirkene og samfunnet. Han avsluttet med å si noe om teologiens plass i det postmoderne samfunnet. Ifølge Jeanrond tenker ikke dagens systematiske teologi lenger konfesjonelt, men konstruktivt, kritisk, selvkritisk og normativt, uavhengig av konfesjonelle sammenhenger. Kirken burde derfor oppfatte teologien som sin intellektuelle samvittighet.

Knut Ruyter trakk frem skillet mellom konfesjonsbaserte og ikke-konfesjonsbaserte teologiske læresteder, med USA som eksempel. Ved konfesjonsbaserte læresteder er rommet for frihet og faglig dissens lite. Innlegget tok utgangspunkt i Robert Mertons bok ”on the shoulders of giants”(1965), med det kjente Newton-sitatet ”Om jeg har sett lenger enn andre, er det fordi jeg har stått på kjempers skuldre”. Ryuter illustrerte poenget sitt med det han kalte ”Parvus-komplekset”: hvis kjempene blir så store og ruvende, og troen på eget bidrag så lite, reduseres også mulighetene for forskning og nyskapning tilsvarende.

Møtet ble avsluttet med en plenumsdebatt ledet av professor Jone Salomonsen, medlem av NESH og ansatt ved Det teologiske fakultet.