Ragnvald Kalleberg åpnet konferansen med innledningsvis å skissere Robert Mertons formulering av vitenskapens normative struktur med utgangspunkt i begrepet ”The Ethos of Science” fra 1942. Videre diskuterte han hva slags ”teori” eller ”analyse” det var snakk om, og understreket viktigheten av å se på hva Merton faktisk gjorde og ikke bare hva han sa om disse normene – i denne sammenheng kritiserte han framstillingen av Merton i en bok av David Hess om Science Studies (1997). Til slutt videreutviklet han analysen av Mertons normer ved å trekke på diskursetikken til Jürgen Habermas, og han argumenterte for viktigheten av å unngå ”performativ selvkontradiksjon” i forbindelse med framsettelsen av ”sannhetskrav” innen vitenskapene.

Vidar Enebakk redegjorde deretter for den historiske bakgrunnen for Mertons formulering av ”The Ethos of Science” med utgangspunkt i Mertons tidligere vitenskapshistoriske studie Science, Technology and Society in the Seventeenth Century (1938). Han presenterte tre forskjellige lesninger av boka og den såkalte Merton-tesen om forholdet mellom puritanisme og vitenskap. Avslutningsvis understreket han betydningen av ”The Third Merton Thesis”, derunder Mertons forbindelse til en gruppe radikale britiske vitenskapsmenn på 1930-tallet kalt ”The Visible College” (Werskey 1978) – spesielt betydningen av Bernal og boka The Social Function of Science (1939) for Mertons senere formulering av normen ”Communism”.

Steve Fuller skulle i sitt innlegg diskutere de forskningsetiske retningslinjene til NESH – som han for øvrig framholdt som enestående i verden – i forhold til Merton. Etter en innledende drøfting av to forskjellige betydninger av ethos-begrepet, skisserte han noen eksempler hvor dette likefullt ikke var tilstrekkelig for å forsvare vitenskap: Ett eksempel var fra Berkeley hvor farmasiselskapet Novartis i praksis har kjøpt opp et helt fakultet, og hvor forskerne riktignok får forske som de vil, men hvor den institusjonelle og økonomiske rammen like fullt i praksis står i kontrast til vitenskapens normer. Et annet eksempel som ble utviklet i en kritikk av Peter Singers The Dawinian Left (1999), dreier seg om hvor langt ”The Ethos of Science” kan strekkes til å legitimere forskjellige former for vitenskapelig kunnskapsproduksjon.

Barry Barnes avsluttet konferansen med et innlegg som tok utgangspunkt i selve begrepet ”norms”. Han kritiserte Habermas’ bruk av begrepet, for deretter, med utgangspunkt i Wittgensteins refleksjoner omkring regelfølging, å utvikle et argument om at realiseringen av normene bare kan bli vurdert og verifisert av forskerfellesskapet selv. I denne sammenheng trakk han veksler på Max Webers analyse i av såkalte ”status groups” i verket Economy and Society (1914). Og han kritiserte såkalt ”Mode 2” forskning for å være både uhistorikk og anti-vitenskaplig.