NESH skal gi en høringsuttalelse til denne rapporten og ønsket en diskusjon for å belyse forskningsetiske implikasjoner av at formidling skal telles.

Sted:

Cafe Hambro

Start: Tirsdag den 14. november 2006 Kl. 08:00
Slutt: Tirsdag den 14. november 2006 Kl. 10:00
Tilstede:

Åpent seminar

Forfall:
Fra sekretariatet:

 Vil vi kunne se effekter på områder som forskningsfrihet, demokratisk og fri meningsdannelse og kritisk forskningsformidling? Vil forslaget påvirke målstyring av forskning generelt?

Evanthia Schmidt, Dansk center for forskningsanalyse ved Århus Universitet, tok utgangspunkt i to studier gjennomført i Danmark:

  1. Finansiering av forskning- effekter på universitetene (2006)
  2. Universitetsforskerundersøkelser fra 2000 og 2006.

I Danmark har man gjennomført indikatorstyring av studier og undervisning, men ikke av forskning. Der er det stor enighet om at taxametersystemet fungerer godt. 68 % av universitetsansatte ønsker at dette systemet også innføres for forskningsproduksjon.

Som mulige negative effekter av telling av forskningsproduksjon, nevnte hun: Universiteter kan komme til å fokusere på områder med midler, vi kan se økt byråkratisering, forskere vil fokusere på målbare outputs, produktionsrace kan gå ut over originalitet, innovativ forskning og refleksjon, og vi kan se den såkalte Matthew effekten – at systemet favoriserer etablerte forskere, områder og grupper.

Som mulige positive effekter trakk hun blant annet frem styrket samarbeid - nye interaksjoner, ideer og prosjekter, mer samfunnsrelevant forskning, og flere ressurser til formidling og kommersialisering av forskning.

Forskningens ændrede rammebetingelser - Udvikling og effekter i et dansk perspektiv. Foredrag av Fil. Dr. Evanthia K. Schmidt

Nicoline Frølich fra NIFU-step har arbeidet med evalueringen av kvalitetsreformen og hentet mye av sine data fra: Delrapport 4: Resultatbasert forskningsfinansiering : Vitenskapelig publisering 1991/96-2004 (Nicoline Frølich og Antje Klitkou).

Frølich la vekt på at vi så langt ikke har data som gjør det mulig å se effektene av innføringen av telling og indikatorstyring av forskningsproduksjon/publikasjoner. Noen resultater fra delrapporten:

  • Aktørene rapporterer at de stort sett ser på indikatorsystemet som en god måte å måle kvalitet og relevans.
  • Forholdet mellom telling/antall og måling av kvalitet problematiseres av forskere og instituttledere.
  • Forskere er også bekymret for om telling favoriserer ”mainstream” forskning og om markedsorientering begrenser den akademiske bredden.

Reaksjoner på og tilpasninger til resultatbasert finansiering av universiteter og høyskoler. Foredrag ved Nicoline Frølich

Asle Haukaas, medlem av formidlingsutvalget og informasjonssjef ved Norges Handelshøgskole, presenterte utvalgets forslag og anbefalinger i Sammen om kunnskap II. Haukaas trakk frem viktigheten av at forskere formidler. Han minnet om at mangel på en resultatbasert indikator for formidling, kan ha vært med på å skape uheldige effekter for prioriteringen av slike oppgaver.

Utvalget har lagt vekt på fem indikatorer:

  1. Omsetning- inntekt fra salg og tjenester av publikasjoner
  2. Innovasjon og samhandling med næringslivet
  3. Publikasjoner
  4. Foredrag/poster på brukerrettet fagkonferanse
  5. Medier og direkte formidling til allmennheten

Haukaas pekte på at telling av formidling kan ha noen negative effekter på forskere, blant annet økte rapporteringsoppgaver. Han ville likevel fremheve de positive effektene: stimulere til bedre dokumentasjon av faglig utviklingsarbeid og større spredning av FOU-basert kunnskap, bidra til forskningsbasert kunnskap, økt rekruttering til forskning og økt legitimitet til universitetene og høyskolenes virksomhet.

Sammen om kunnskap - Tellekantenes inntogsmarsj. Foredrag av Asle Haukaas

Arnhild Skre, journalist i Aftenposten, presiserte at formidlingsforslaget også må vurderes fra et leser/bruker perspektiv. Formidling til allmennheten vektes lavest, men utgjør likevel den store bredden i formidlingsbidragene. Det legges for lite vekt på den formidling som skjer ved hjelp av profesjonelle formidlere. Forskere kan være glimrende forskere, men ikke alltid like gode formidlere. Skre har tidligere utdypet disse synspunktene i Aftenposten: Blir leserne klokere?

Skre uttrykte også bekymring for at forskere ville delta mindre i offentlig debatt og ordskrifte. Hun siterte fra Ragnvald Kallebergs artikkel i Morgenbladet: forslaget legger opp til ”bruker-rettet verdidannelse” ikke ”borger-rettet meningsdannelse”.

Et utvalg av synspunkter fra debatten i etterkant:

Gunnar Syvertsen, NIFU, mente å kunne observere to hovedeffekter av telling av forskningsinnsats:

  • Instituttledere er blitt mer opptatt av forskning igjen. Telling av studenter og studiepoeng førte lenge til et sterkt fokus på undervisning og studier. Nå er forskning igjen kommet i sentrum.
  • Forskere er blitt mer opptatt av egne publikasjoner. Indikatorsystemet oppfattes som et individuelt belønningssystem, selv om dette ikke var hensikten. Det finnes nå et normalt og et ekstra krevende publiseringsnivå. Dette er forskere langt mer bevisst på enn tidligere.

Han mente videre at det er dårlig ledelse å ta tellekantmodellen for alvorlig. Tellekantmodellen er laget for institusjoner - ikke som en individuell stimuleringsmodell. Når det gjelder bruk av norsk som fagspråk, mente han det måtte ses i sammenheng med at de beste publiseringskanalene for forskere er internasjonale.

Det er store forskjeller mellom institusjoner når det gjelder vekting av formidling. Høyskolene har for eksempel større del av sin virksomhet innrettet mot formidling.

Catrine Holst, Universitetet i Bergen og medlem av NESHs arbeidsgruppe, kommenterte at det er vanskelig å snakke om positive eller negative konsekvenser av telling av forskning uten at det definere hva telling skal måles mot. Hun etterlyste en begrunnelse for hvorfor debattinnlegg ikke tillegges vekt, mens kronikker tillegges vekt. Det er like tidkrevende å skrive et debattinnlegg som en kronikk, mente hun. Asle Haukaas svarte ved å peke på at det er vanskelig å finne en fornuftig måte å telle debattinnlegg på.

Nicoline Frølich stilte spørsmål ved bevilgningssituasjonen. Hvor skal bevilgningene til forskningsformidling hentes fra? Hvis det ikke legges inn egne midler vil dette kunne gå på bekostning av basisbevilgningen, hevdet hun. Til dette svarte representanten fra Kunnskapsdepartementet at det ikke er tatt stilling til hvordan dette skal finansieres.

Møteleder Kristian Berg Harpviken trakk frem 5 punkter i sin oppsummerende kommentar:

  1. Det er av stor betydning hva slags formidlingsbegrep som legges til grunn. Utvalget har også innrømmet at formidlingsbegrepet er vanskelig, og stiller spørsmålstegn ved om dette begrepet overhode lar seg bruke. Allmennrettet formidling bør skilles fra formidling basert på brukernytte. Kanskje bør det lages to sett av indikatorer tilpasset disse to hovedtypene av formidlingsbidrag?
  2. Det er ikke alltid sammenfall mellom hva som fungerer på individnivå og hva som fungerer på institusjonsnivå. Denne spenningen mellom individer og institusjoner finner vi også i diskusjonen av akademisk frihet, NOU: Akademisk frihet, som også nå er ute på høring.
  3. Vi bør også stille oss spørsmålet: hva ignoreres? Forskere er viktige premissleverandører til beslutningsmyndigheter i form av utvalgsarbeid, lukkede møter og høringer, osv. Dette gir ikke utelling på formidlingsindikatorene.
  4. Hvordan måle innovasjon? Hva med den innsats og energi som legges ned i å utvikle patenter og kommersielle produkter hvor formidling enten er umulig i påvente av patenter, eller ikke ønskelig fordi det kan være ødeleggende for prosjektet i en konkurransesituasjon?
  5. Det er relevante forskjeller mellom fag og fagområder når det gjelder formidlingstradisjoner. Er det slik at utvalget har lagt stor vekt på formidlingstradisjoner i de naturvitenskaplige fagene?