Og hva med kontakten mellom forsker og samler – innebærer det en legitimering av en uønsket adferd? Og trenger vi retningslinjer for denne type forskning?

Dette er bare noen av spørsmålene som kom fram etter dagens åpne møte om ”Hvordan forholde seg som forsker til materiale med ukjent opphav”. Mange interesserte og engasjerte mennesker var samlet og debatten hadde i perioder høy temperatur.

Møtet ble åpnet av Hilde Nagell , sekretariatsleder i NESH. Hun gikk inn på bakgrunnen for at NESH nå tok opp saken: Rektor ved UiO, Arild Underdal, ønsket en etisk vurdering og prinsippdiskusjon etter all støyen som har vært både i media og fagkretser etter Schøyensaken. Hilde Nagell framhevet to dilemma som hun mener en forsker står overfor:

1) plikten til ikke å benytte seg av materiale som man har grunn til å tro er stjålet eller ervervet på tvilsom måte
2) vitenskapelig plikt til å bruke sin kompetanse til å frambringe kunnskap Hun framhevet ønske om åpenhet rundt all slik forskning heller enn nulltoleranse, dvs. at man absolutt ikke skal forske på materiale som har tvilsomt opphav. Hun oppfordret til bruk av skjønn – selv om det kan være vanskelige gråsoner. Videre henviste hun til opplysningsplikten, utøve nødvendig aktsomhet og hensynet om tilbakeføring av materiale til det land det hører hjemme. Til sist utfordret hun forsamlingen om en tilbakemelding på:

1) trenger vi egne retningslinjer for institusjoner og forskere som kan lette håndteringen av lignende saker som Schøyensaken i fremtiden?
2) Er det behov for andre nasjonale tiltak?

Stafan Lundén fra Sverige snakket om handel med kulturminner. Han kunne berette om at plyndringer foregår i mange land, mest i fattige land og land i krig. Ting som graves opp, kan ikke etterlyses – de blir straks et handelsobjekt på det frie marked. Mange mellom-menn skaper et marked for samlere, som igjen kan gi forskere materiale å forske på. Flere kjente museum tar imot materiale de vet stammer fra plyndring. For eksempel Metropolitan i New York mener de har RETT til å vise stjålne ting for verden. Samlere som får tingene sine utstilt der, ”smykker” seg med æren. Lundén hevder også at forskning på kulturminner rett og slett kan være med på gi næring til det illegale markedet. Han mener at hvis forskere samarbeider med samlere, er det med til å legitimere deres aktivitet. Hans avslutning var: ”Det haster å stoppe plyndringen, det haster ikke å forske.”
Se artikkel

Jens Braarvig snakket om det kulturelle ansvaret et samfunn har for å ta vare på verdensarven; den er ”skjør”. Han nevnte spesielt verdien av manuskripter, som har en dobbeltverdi – idet de også formidler en tenkning gjennom det skrevne ord. Han mener at både myndigheter og forskere har ansvar for både informasjon og bevaring. Det er ikke forskerens ansvar alene å ta vanskelige avgjørelser, institusjoner må også se sitt ansvar. Selv har han opplevd Schøyensaken som svært ubehagelig og trekker seg som forskerleder for samlingen. Han pekte i den sammenheng på at det kan forkomme uheldig binding mellom en forsker og en samler. Videre påpekte han viktigheten av dialog med opprinnelseslandet. Han konkluderte med at forskningen er viktig som formidler av kulturarven.

Jon Birger Østby var siste foredragsholder. Han representerte Statens senter for arkiv, bibliotek og museum og gikk igjennom den historiske utviklingen av Lov om kulturminner og hvilket annet regelverk og retningslinjer som styrer både import og eksport av slike varer: - Kulturminne loven av 1978, ny lovtekst fra 2001, ny forskrift 2001
- UNIDROIT – Intenational Institute of the Unification of Private Law, ratifisert av Norge i1995 sammen med EU – EØS bestemmelser
- UNESCO konvensjonen av 1970
- Ot.prp. nr. 70 (2003 – 2004) Om ratifisering og Ot.prp. nr. 76 (2003 – 2004) Om endringer i lov av kulturminner og lov om miljøvern på Svalbard – begge disse skal behandles i Statsråd før sommeren 2005.


Oversikt over kulturminnelover, foredrag

Etter innleggene ble møtet avsluttet med paneldebatt. I panelet satt:

Arild Underdal – Universitetet i Oslo
John Herstad - Riksarkivaren
Lars Martin Fosse – Universitetet i Oslo
Leif Pareli – Norsk folkemuseum / International Council of Museums
Elisabeth Eide – Nasjonalbiblioteket


Innlegg fra noen av paneldeltakere:
Lars Martin Fosse

Elisabeth Eide