Forfatter: Tor Norseth, STAMI


Den allmenne oppfatningen er at såkalte ”helsebaserte normer” kan fastsettes ved en vitenskapelig, objektiv innsamling og vurdering av biomedisinske data alene. De helsebaserte normene kan så legges så frem for et politisk panel som fastsetter de endelige normer – eller om en vil kriterier for akseptabel eksponering. Vanskeligheter oppstår imidlertid når forskeren – eksperten – både vil være den objektive forsker og politiker. Det må være åpenbart at dette er en umulig rolleblanding.

Objektivitetsbegrepet er i denne forbindelsen et sentralt element. Hva er objektivitet? Objektivitetsbegrepet er ett av de sentrale allmennvitenskapelige metodologiske idealer. Vitenskap som ikke er objektiv blir forkastet. I naturvitenskapene brukes objektivitetsbegrepet for å betegne at forskningsobjektene har subjektsuavhengighet og derfor en objektiv eksistens som er målbar.

Objektivitet er knyttet til den vitenskapelige metodes mest sentrale normative tradisjoner og konvensjoner og er som begrep nært knyttet til et tilsvarende krav om vitenskapelig verdifrihet. Verdifrihet og objektivitet er på denne måten nært beslektede begreper, eller kan være det. Verdifrihet er i vitenskapsetikken først og fremst knyttet til Max Webers (1864-1920) legitimeringstradisjon for vitenskap, slik den vanligvis oppfattes. Denne krever at forskeren (som utøver av vitenskap) skal være politisk, moralsk og religiøst nøytral.

Denne elfenbentårnets ideologi har blitt utsatt for betydelig kritikk gjennom de siste 10-år (kanskje mer), en kritikk som har gått hånd i hånd med en kritikk av den moderne teknologien og dens virkninger. Jeg er ikke enig i denne kritikken. For meg er verdifrihet et krav – kanskje ikke til sin ytterste konsekvens oppnåelig – men i alle fall et mål. Det finnes god og dårlig vitenskap, men kunnskap basert på (god) vitenskap er i seg selv ikke god eller dårlig. Det er bruken av kunnskapen som er verdiavhengig. Dette er et viktig prinsipp for meg når vi benytter vitenskapelige data i regulatorisk hensikt som ved fastsettelse av administrative normer.

Det er viktig at vitenskapen ikke blir påvirket av resultatenes konsekvenser. Vi har alle lest Henrik Ibsens ”En folkefiende”. Det er lett å bli en folkefiende i miljødebatten i vårt konsensuskrevende samfunn. Det er imidlertid også lett å bli ”frelser”. Det gjelder bare å komme frem til de ”riktige” resultatene. Det er kanskje ikke alle som har dr. Stockmans ”ryggrad”. Gale resultater kan få meget uheldige følger, som for dem som ikke støttet Lysenko og lamarckistiske prinsipper i Sovjetsamveldet under Lenin. Det var angivelig mange i Sovjet som brøt med Mendel på den tiden. Galilei ble riktignok frikjent av paven etter å ha forsvart Copernicus, men det kunne ha gått riktig galt. Klimadebatten er et nærmere og aktuelt eksempel, og hvor populær kunne jeg ikke ha blitt dersom jeg hadde funnet ut at ”rød diesel” er helsefarlig.

Nå kan vi jo tro på opplysningstidens idealer – som preger oss ennå – på arven fra Sokrates som sier at visdom ikke bare gjør oss vise, men også moralsk gode og rettskafne. Det må være slike tanker som ligger bak når det hevdes at forskeren – eksperten - også skal foreslå de administrative normene, men er det intellektualismen som styrer våre handlinger? Jeg trodde dette da jeg var ung, men erfaringen har lært meg noe annet.

Den Sokratiske intellektualismen som ble videreført av Platon og Aristoteles har en motsats i voluntarismen som også har aner tilbake til antikken. Antikkens stoikere la vekt på viljes - og følelseslivet i etikken. Det er sinnsro og beherskelse som gjør oss motstanddyktige overfor vekslinger i lykke og lidelse – kort sagt: Enhver er sin egen lykke og ulykke nærmest. Sofistene som var omtrent samtidige med Sokrates regnes som de første talsmenn for slike tanker. Det er lett å trekke paralleller til dagens selvnytende postmodernisme. Den store konfrontasjonen mellom intellektualismen og voluntarismen kom ifølge den kjent norske filosofen Knut Erik Tranøy med David Hume (1711-1776)(1). Hans tese er at fornuften (les kunnskap) alene ikke kan motivere til handling – erkjennelse av faktiske forhold kan ikke få oss til å gjøre noe som helst. Vi må ha normer og verdier i tillegg. Følgelig kan ikke fakta alene begrunne moralske normer og verdier. Konsekvensen er at vitenskapelig etikk ikke er mulig. Det biomedisinske grunnlaget som vi samler inn kan ikke alene gi grunnlag for normsetting. ”Helsebaserte normer” som alle andre ”regler” for hva som er tillatt, er basert på verdier – på følelser – ikke på vitenskapelige data.

Nicolas A. Ashford problematiserer dette skillet mellom kunnskap og praksis i den regulatoriske prosessen ved innføring av begrepene vitenskapelig og sosial sannhet (2,3). Den vitenskapelige sannheten (den vitenskapelige metoden) innebærer en aksept av den minste akseptable sannsynligheten for å være korrekt (sann) og den maksimale akseptable sannsynligheten for å ta feil. Praksis – eller det Ashford kaller ”legal action” – bygger imidlertid ikke alltid på det som er vitenskapelig sant eller ikke sant. Vitenskapelig etikk er som nevnt ovenfor ikke mulig. Praksis streber etter likhet og rettferdighet i samfunnet – etter sosiale og kulturelle akseptable løsninger. Slike sosiale sannheter kan ikke utledes vitenskapelig.

Forskeren, toksikologen og arbeidsmedisineren skal naturligvis få være med på å diskutere kulturelle forhold og sosial rettferdighet – men da blir det ikke som forskere. Argumentet om at ”jeg vet tross alt litt mer enn alle andre om dette” blir ingen kvalifikasjon i denne sammenheng, men en diskvalifikasjon. Min motstand mot at forskeren – eksperten – skal forslå tallverdier for de såkalte administrative normer er derfor – som dere vel forstår – ikke bare en fiks ide, men dypt forankret i min forståelse av viktige vitenskapsetiske og vitenskapsfilosofiske prinsipper.

REFERANSER

  1. Tranøy K.E. Vitenskapen – samfunnsmakt og livsform. Universitetsforlaget 1986 side 1-236.
  2. Ashford N.A., Gregory K.A. Ethical Problems in Using Science in the Regulatory Process. Natural Resources and Environment 1986 no 2, pp 13-16 and cont. on 55-57.
  3. Ashford N.A., Spadafor C.J., Hattis D.B., Caldart C.C. Monitoring the Worker for Exposure and Disease. Scvientific, Legal, and Ethical Considerations in the Use of Biomarkers. The Johns Hopkins University Press 1990 pp. 1-224.