Forfatter: Helge Kjuus, Arbeidsmedisinsk seksjon, STAMI


Det indre og det ytre miljøet representerer på mange måter to sider av samme sak. Eksponeringsfaktorene, toksikologien, effektene og metodene som benyttes for å avdekke miljøbetinget helseskade er stort sett de samme. Det er likevel betydelige forskjeller i tenkning og tilnærming til risikovurdering og risikohåndtering mellom ytre og indre miljø. Dette sammen med den økte oppmerksomhet som ytre miljø er gjenstand for til dels på bekostning av indre miljø forhold, gjør dette til en viktig arena for etisk refleksjon.

Hovedtenkningen i det indre miljø har vært at farlige stoffer er en del av vår virkelighet, og disse stoffer kan vi omgås ved å ta nødvendige forholdsregler, f.eks. i form av lukking av prosesser eller bruk av nødvendig verneutstyr. Økonomiske forhold har vært sterkt førende for hvilke nivåer som har vært tillatt, i form av «administrative normer». Vitenskapelig dokumentert helseskade har vanligvis vært en forutsetning for anbefaling av tiltak. Det siste tiårs fremvekst av økt satsing på det ytre miljø, synes å basere seg på et annet prinsipp, der tilstedeværelsen av et toksisk stoff i seg selv er uønsket. Dette kan føre til relativt radikale tiltak, som krav om fjerning eller forbud mot bruk, uten at det foreligger klar dokumentasjon på helsemessig eller miljømessig skade. Dette «føre var»- prinsipp, står dermed i klar kontrast til indre miljø strategier, der dokumentasjon av «døde og sårede» som forutsetning for tiltak tradisjonelt har stått i fokus. Når tiltak og anbefalinger, og eventuelle forbud bases på en teoretiske risiko, basert på usikre dosebetraktninger ekstrapolert til et lavrisikoområde, kan det være problematisk både å komme frem til en konsistent håndtering av ulike stoffers risikopotensiale, og ikke minst hvordan denne kommuniseres til befolkningen.

Selv om tiltak i ytre og indre miljø ofte går hånd i hånd, kan det også være en potensiell etisk konflikt mellom indre og ytre miljøhensyn. Manglende samhandling kan få den utilsiktede effekt at tiltak begrunnet i ytre miljø-forhold kan føre til forverrede forhold i arbeidsmiljøet. Ikke minst i forhold til krav om mindre forurensning til miljøet, samt ved spørsmål om substitusjon av miljøfarlige stoffer har en mange eksempler på en potensiell interessekonflikt. Når ingen forurensninger skal slippes ut til luft eller vann, kan resultatet bli at arbeidsmiljøet blir verre. Vedtak om importforbud av 1.1.1.trikloretan i henhold til Montrealdeklarasjonen, og diskusjonen rundt erstatning av Rhoca-Gil i Romeriksporten med det isocyanatholdige TACCS, er eksempler på at tiltak i ytre miljø kan få konsekvenser for indre miljø. Et etisk dilemma i denne sammenheng er om en skal ta mest hensyn til en teoretisk risiko som kan ramme mange, framfor en bedre dokumentert risiko som rammer få gjennom arbeidsmiljøet.