Det ble tydelig da NESH inviterte til åpent møte om åpen forskning denne uken, og spurte hva som egentlig ligger i frasen "Så åpent som mulig, så lukket som nødvendig".

– Vi er overordnet enige i at forskningen skal være så åpen som mulig. Men hvor går for eksempel grensen mellom brukermedvirkning og overstyring fra brukerne? Sa førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø (UiO) og leder for Akademiet for yngre forskere (AYF) Katerini Storeng.

Storeng var en av innlederne på møtet. Hun fortalte blant annet om egne erfaringer med innblanding under et internasjonalt forskningsprosjekt som skulle evaluere effekten av et britisk bistandsprosjekt for å hindre at kvinner dør fra utrygg abort. De internationale NGOene som gjennomførte prosjektet på vegne av britiske myndigheter var involvert i forskjellige stadier av forskningsprosjektet, men det var, på papiret, klare spilleregler i kontrakten for kommunikasjonen mellom forskerne og organisasjonene. Disse ble ifølge Storeng, ikke overholdt.

– Det var veldig sensitive spørsmål vi diskuterte, men flere av brukerne takket oss for å få bidra. Flere av direktørene for organisasjonene var derimot mindre fornøyde med våre analyser. De sendte oss harselerende e-poster der de blant annet gikk til angrep på våre metoder. De ønsket at vi skulle anonymisere, ikke bare organisasjonene, men også landene som var involvert. Da ville det ikke være mulig for andre å etterprøve forskningen vår. Vi mente også det ville være i offentlighetens interesse å kjenne organisasjonenes identitet. 

Storeng henvendte seg til forskningsetisk utvalg ved UiO, men fikk beskjed om at dette handlet om akademisk frihet heller enn forskningsetikk og derfor var utenfor deres mandat. Ved ansvarlig forskningsinstitusjon i England ble saken tatt opp, og det ble omsider konkludert med at forskerne hadde fulgt rett praksis, men at de måtte anonymisere organisasjonene.

– Vi klagde og påpekte at vi mente det var sensur. Etter mange runder konkluderte justisten ved det britiske universitet med ansvar for studien, at vi hadde rett til å bruke navn på organisasjonene. Men på dette tidspunktet hadde tre tidligere fornøyde informanter, trukket seg, forteller Storeng.

I mars i år publiserte Storeng og hennes forskningskollega en artikkel i The Lancet om opplevelsen, der de oppfordrer til større hensyn til forskningens frihet innen eget fagfelt.

– Vi har fått henvendelser fra mange som ønsker å vise oss støtte, men også fra mange som har lignende erfaringer, forteller Storeng.

Startet internasjonalt opprop

Hun har siden tatt initiativ til et internasjonalt opprop for å sikre forskernes uavhengighet innen eget fagfelt. Action to protect the independence and integrity of global health research ble publisert i BMJ Global Health i juni, signert av 200 forskere fra 40 land.

– Jeg tror min erfaring tilsier at regelverket har viktige begrensinger når det gjelder å beskytte forskere mot overstyring, og det kan også bli brukt mot forskerne. Jeg mener forskerfellesskapet må fremme debatt om de fagspesifikke utfordringene vi står overfor.

Da AYF i fjor spurte 1251 yngre forskere om deres erfaringer, svarte nesten åtte prosent at de var helt eller delvis enig med utsagnet at de har opplevd urettmessig påvirkning i framstilling av forskningsresultater.

– Disse tallene sier ikke noe om hvorvidt det dreier seg om brukermedvirkning, men vi mener det er viktig å se nærmere på dette.

Storeng ser behov for å etablere klare rutiner for å sikre at aktivitet som skjer i skjæringspunktet innovasjon/næringsliv/forskning også skjer innenfor rammene av god forskningsetikk, men uten at forskningsetikken skal strømlinjeformes.

– Det er viktig at policy og retningslinjer ikke blir for byråkratisert. Vi må heller ikke gå bort fra skjønn. Forskningsetikk kan bli brukt nesten som juss, og det er en veldig farlig utvikling. Hvis alle holdes for samme «rettslige standard», er det vanskelig å holde seg innenfor forskningsetikken.

Storeng spilte også ballen over til Forskningsrådet, som nå har sin policy for åpen forskning ute på høring med frist i slutten av måneden (27. september).

– Forskningsrådets policy påpeker blant annet at medvirkning må skje innenfor rammeverket for forskningsetikk. Det er bra, men hvem har ansvaret for å ivareta dette?

Forskere får et utvidet ansvar

Professor Inger Marie Lid ved VID vitenskapelige høgskole viste til at ansvaret, i hvert fall innen samarbeidsforskning, eller folkeforskning, blir liggende hos forskningsinstitusjonen og forskeren.

– Vi har bygget opp en forskerutdanning, der man etter hvert har en bevissthet om forskningsetiske problemstillinger og dilemmaer hele veien gjennom løpet. PhD-utdanningen gir forskeren en systematisk opplæring. Når man skal samarbeide med personer som ikke er utdannet i dette systemet, vil man som forskningsinstitusjon og forsker ha ansvaret for kvaliteten og for etikken i dette samarbeidet.

I boken Samproduksjon i forskning påpeker Lid og hennes medforfattere at forskeren i slike prosjekter både får ansvar for personer som involverer seg i forskning, og de står til ansvar overfor samfunnet og forskningsinstitusjonen. Da er det viktig å avklare hva som menes med både forskning og samproduksjon, og å diskutere hvem som skal delta i forskning og hvordan.

– Vi trenger rom, både i forskerutdanningen og i arbeidet som forsker, der vi kan reflektere rundt disse temaene slik at vi kan utvikle bedre skjønn knyttet til problemstillinger som kjennetegner disse prosjektene. Det er politiske føringer på dette området som gir sterke forventninger til deltakelse i forskning, sier Lid.

Også Mia Vabø, forsker ved NOVA, OsloMet, har erfart at ulik kunnskap om forskningsprosessen kan skape utfordringer. Hun har særlig forsket på pleie- og omsorgstjenestene og på hvordan disse tjenestene preges av ulike styringssystemer. I et prosjekt, der to samarbeidskommuner ble invitert til å kommentere utkast til rapport, tok den ene kommunen rødpennen fatt.

– Noe av det de påpekte var helt greit. Men de gikk også løs på mine faglige begreper og fremstillinger. De stusset blant annet over begrepet maktstruktur: "Vi har da ingen maktstruktur!" sa de. De lurte også på hvordan jeg, som nøytral forsker, kunne problematisere deres styringssystem.Men alle kommuner har jo en maktstruktur! Og det var jo faktisk en hel del tidligere forskning som problematiserte deres styringssystem.

Resultatet ble en rapport som delvis inneholdt vage omformuleringer og som delvis ble "overakademisert" med underbyggende referanser, forteller Vabø, som har beskrevet erfaringen som en "spennende og spenningsfylt innovasjonsprosess". Hun mener denne typen samarbeidsforskning fordrer noen avklaringer.

– Hva betyr det at kommunene skal eie sine egne forskningsprosjekter? Hvem har da rett til å fortolke resultater? Hvilket språk skal gjelde? Hvem eier data? Dette må vi diskutere.

Må ivareta fagforskjeller

Marte Qvenild, seniorrådgiver i Forskningsrådet, sier hun tar med seg alle innspill tilbake til arbeidet med policyen for åpen forskning, og at det er særlig viktig med innspill fra forskere, som er de som vet hvor skoen trykker. Med policyen som nå er på høring, forsøker Forskningsrådet å se ulike aspekter av åpen forskning i sammenheng, forklarer Qvenild. Samtidig sier hun seg enig i forskernes uttrykte behov for å ivareta fagforskjeller. Nettopp derfor må policyen for åpen forskning være overordnet, mener hun.

– Mye av dette er så varierende fra fag til fag. Hvis vi kommer med veldig klare føringer, går vi i fella.

Hun understreket at et viktig poeng i policyen er å avklare hva som skal være Forskningsrådets rolle, og ikke. Qvenild tar også med seg innspillene knyttet til brukermedvirkning, og påpeker at det snart kan være på tide å evaluere dette kravet og se hvordan det påvirker forskningen.

– Jeg tar med meg refleksjoner inn i det videre arbeidet med implementering av dette inn i virkemiddelapparatet. Nå håper vi i første omgang på mange innspill i høringen.