Det sa Matthias Kaiser, prosjektleder i forskningsgruppen RINO (Research Integrity in Norway), under Forskningsetisk forum forrige uke. Her ble siste delrapport fra RINO-prosjektet lagt frem, og hele arbeidet oppsummert.

Målet med prosjektet har vært å få innblikk i norske forskeres holdninger til og erfaring med uakseptable og såkalt diskutable forskningsetiske praksiser, fra å fabrikkere opplysninger til å tildele noen et ufortjent medforfatterskap (gaveforfatterskap). Den siste delrapporten, Forskningsintegritet i kontekst: Resultater fra en kvalitativ studie, forsøker blant annet å finne ut hva som fremmer og hemmer gode forskningskulturer.

– Når vi hører de kvalitative svarene folk gir, nikker vi gjenkjennende. Men samtidig er vi inne i et system hvor andre strukturer overtar. Der har vi ikke fått gehør ennå, sa Kaiser.

I den kvalitative rapporten er ansatte som jobber med forskningsetikk ved to universiteter og to institutter intervjuet. Deres erfaringer viser noen utfordringer ved systemet.

«Jeg har over tid erfart en ledelse som bare anerkjenner og fremmer det å skaffe eksterne forskningsmidler. Det skaper dårlig forskningskultur, merker jeg.» sier en av professorene som er intervjuet. Rapporten påpeker at denne erfaringen ikke er enestående:

«[K]onkurranse og press [var] også gjennomgående temaer i de kvalitative intervjuene og fokusgruppene. Press, konkurranse og tellekantsystem ble ofte nevnt som forklaringer på forekomsten av diskutable praksiser, men også som et problem for kvalitet i forskning mer generelt.»

– Må endre systemet

Også Katerini Storeng, leder for Akademiet for yngre forskere (AYF), manet til å løfte blikket fra enkeltforskeren.

– Når delrapport 3 snakker om opplæring og institusjonelt ansvar, er det viktig å se det i sammenheng med det som skjer av endringer i forskningssystemet vårt. Det er viktig med god infrastruktur for forskningsetikk. Også de som finansierer og publiserer forskning, og oppdragsgivere inngår i dette systemet, sa Storeng til sin kommentar til rapporten.

Hun påpekte også at rapporten må ses i lys av maktstrukturene som finnes i forskningssystemet.

– En av de tingene vi kan snakke litt mer om, er at det vi kaller diskutable forskningspraksiser handler om makt. Det skjules noe av begrepsbruken. Ansvaret ligger hos forskeren, men det finnes samtidig strukturer som gjør det svært vanskelig å stå imot det presset som skapes.

Storeng påpekte at det er en lang vei å gå for å endre strukturene som belønner kvantitet fremfor kvalitet, men var ikke med på at løsningen for eksempel kan være å tilpasse retningslinjer til praksis.

– Jeg tror ikke vi kan føye oss etter det. Vi må endre systemet.