– Veilederen er resultatet av et langt arbeid, noe som er en refleksjon av kompleksiteten i dette arbeidet, sa Nils Anfinset, utvalgsleder i Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget) under lanseringen av Veileder ved funn av menneskelige levninger.

Veileder ved funn av menneskelige levninger– Utgangspunktet vårt var at det er en rekke menneskelige levninger vi mener ikke har en tilstrekkelig lovbeskyttelse, både når det gjelder selve lovverket, men også ansvar. Hele feltet er til dels uoversiktlig når det gjelder hvem som har ansvar og over hva, forklarte Anfinset. 

Han brukte det såkalte Bønesfunnet som et eksempel: En hodeskalle som ble funnet av en turgåer på Bønes utenfor Bergen i 2015, og som viste seg å være fra eldre steinalder – ca. 8500-9000 år gammel.

– Skallen fikk en behandling vi forskningsmessig skulle ønske den ikke hadde fått. God forvaltning krever samarbeid mellom politi og kulturminnemyndigheten, sa Anfinset.

To veiledere som utfyller hverandre

Skjelettutvalget har tidligere utarbeidet en veileder for forskning på menneskelige levninger. Veileder ved funn av menneskelige levninger er mer rettet mot forvaltning, og de to veilederne skal utfylle hverandre, understreket Anfinset.

– Det er i dag utrolig mye informasjon man kan trekke ut av menneskelige levninger, og som man ikke kunne for noen få år siden. Feltet reiser blant annet problemstillinger knyttet til sjeldenhet, urfolk, metoder og mye annet. God forvaltning vil skape gode premisser for forskning på menneskelige levninger. Det er både lover, konvensjoner og forskningsetikk som her flettes sammen.

Anfinset påpekte at utvalgets arbeid i stor grad bygger på arbeidet og rapportene til Berit Sellevold (seniorforsker emerita, NIKU). Utvalget deler, som henne, skjelettfunn i uforutsette – der politiet alltid skal kontaktes, og forutsette, for eksempel ved en planlagt utgraving.

– Kulturminnemyndigheter bør kontaktes når det er relevant. Når det gjelder forutsette funn, er det andre instanser som er aktuelle i forvaltningssammenheng – her skiller vi mellom ikke-fredet og fredet materiale, sa Anfinset.

Han forklarte at målgruppen for veilederen er bred: ulike trossamfunn, politiet, kulturminnemyndigheter, fylkeskommunen, Riksantikvaren, ulike forskningsmiljøer, universiteter og andre som jobber med samlinger.

Vi ønsker at veilederen skal bidra til gode rammer for forskning fremover. Jeg håper dette kan gi oss gode diskusjoner, og at det er et arbeid som kan fortsette i fremtiden, avsluttet Anfinset.

– Det eneste som er enkelt, er Svalbard

– I den grad vi befatter oss med menneskelige levninger, er det fordi de i tillegg er kulturminner. Vi har klare og tydelige ansvarsforhold når det gjelder kulturminner, i hvert fall de som er kjent som kulturminner, sa Jostein Gundersen, seniorrådgiver og arkeolog hos Riksantikvaren (RA).

Men ansvaret flyttes med levningene, forklarte han.

– Så fort de menneskelige levningene er tatt ut av en grav, er de løse kulturminner. De har ikke Riksantikvaren noe ansvar for. Finner man slike, skal man kontakte politi eller fylkeskommune.

I en slik forenklet fremstilling skulle man kanskje ikke tro det var behov for en veileder, påpekte Gundersen, og fortsatte:

– Men så enkelt er det ikke. Det eneste som er enkelt, er Svalbard. Finner du en menneskelig levning på Svalbard, er den fredet.

For skjelettfunn på fastlandet er reglene andre, og mindre innlysende, påpekte Gundersen. Her er det slik at alt før-reformatorisk materiale er fredet, det samme gjelder samiske levninger fra 1917 og tidligere. I tillegg finnes det en rekke særbestemmelser.

– For humanosteologer fremstår både 1537-grensen og den samiske grensen 1917 som ganske tilfeldige, sa Gundersen.

– Krigsgraver er også vanskelige å forholde seg til i praksis, kanskje særlig når det gjelder graver som skulle vært tømt og dermed ikke skal anses som graver lenger.

Gundersen viste til at gravene ved flere anledninger har vist seg ikke å være helt tomme likevel.

– På havets bunn, synes det ikke å være noen grense. Gjelder dette vernet da tilbake til 1537-grensen? Spurte Gundersen.

– Det juridiske bildet er mer komplekst enn ved første øyekast. Derfor blir Riksantikvaren langt oftere involvert ved funn av menneskelige levninger, enn det ansvaret vårt skulle tilsi. Det første vi spør oss ved henvendelser er, er det vårt ansvar? Hvis ikke – hvem har ansvaret? Kanskje burde vi for lenge siden laget en slik veileder som nå foreligger. Vi er veldig glade for at andre har tatt denne ballen, fortsatte han.

Uklar overgang fra menneske til natur

Vi mennesker liker å sortere og kategorisere, også når det gjelder menneskelige levninger, påpekte Gundersen.

– Når et menneske er noens tippoldemor, er det menneskelige levninger. Et beinfragment fra vikingtid betraktes som et kulturminne. Menneske og kulturminne kan oppfattes som klart atskilt. Det yngste materialet er mennesker. Det eldste er langt unna i tid, og anses som kulturminne.

Utfordringene oppstår, ifølge Gundersen, når materialet er både kulturminne og menneske, eller der det verken er å anse som menneske eller kulturminne.

– I tomrommet er det noen utfordringer, kanskje særlig etiske, ettersom det juridiske her kommer til kort.

– Vi skal uunngåelig bli til jord. Når vi begraver et menneske, er vi klar over det. Rett etter døden er vi fortsatt betraktet som mennesker. Til slutt ender vi som natur. Overgangen er uklar. Men noen av oss blir også kulturminner. Jeg er usikker på om det er en god eller dårlig skjebne, sa Gundersen.

Videre tok Gundersen for seg Svalbard, der klimaendringene fører til at stadig mer av bakken tines. Det fører til en vesentlig raskere nedbryting av organisk materiale enn tidligere, og til en vesentlig hyppigere erosjon av kysten.

– På Likneset på Svalbard står veldig mange graver i fare for å bli skylt på havet. Vi gjør derfor en betydelig innsats for å bevare dem. Men man kan jo spørre seg om det er riktig.  Da hvalfangerne begrov sine skipskamerater her for noen hundre år siden, var de klar over at de kom til å bli til natur. Er det riktig av oss å gripe inn og hindre det permafrosten har hindret i 300 år, når hensikten var en annen? Er man begravet på Svalbard, går veien fra menneske til natur, uunngåelig via status som kulturminne. Er det sikkert at den døde hvalfangeren egentlig er så komfortabel med å ligge i en eske i en museumssamling? Spurte Gundersen.

Krigsgraver en utfordring

Han påpekte også at den nye veilederen har vært et diskusjonstema internt hos Riksantikvaren.

– Da veilederen var på høring, var vi usikre på om vi skulle uttale oss i det hele tatt. Det har jo vært diskusjon om Skjeletttutvalget. De har egentlig ikke noen formell rolle. Men vi har ikke tatt ballen med å lage en veileder, selv om vi kanskje burde det.

Da de valgte å sende en høringsuttalelse, handlet den i liten grad om automatisk fredet materiale, ettersom dette er godt dekket.

– Vårt innspill var på krigsgraver, et materiale vi er i berøring med. RA er involvert i saker der spørsmål om menneskelige levninger fra 2. verdenskrig er aktuelle. Vi har for eksempel fredet Blücher, skipsvrak i Nord-Norge hvor det døde et par hundre norske marinegaster, og fangeleirer hvor det har vært, eller kan ha vært, krigsfanger begravet. Vi har også hatt flere henvendelser fra kommuner eller fylkeskommuner der de møter utfordringer knyttet til funn av krigsgraver. Aller helst skulle vi nok sett en juridisk betenkning rundt graver fra 1. og 2. verdenskrig. Jeg er som arkeolog vant til at graver fra for eksempel jernalder er regnet som graver, selv om levninger er flyttet eller borte.

Gundersen viste frem bilder av graver som skal ha vært tømt, men der det er funnet betydelige skjelettrester, som lårbein.

Han brukte også Saltfjellet som eksempel, der over 200 russiske krigsfanger døde i 1944-45.

– Disse gravene ble offisielt tømt rett etter krigen, fordi gravene var så grunne som følge av tele i jorda. Men nå er spørsmålet: Er stedet vernet, eller er det fritt frem for alle å grave, så lenge de ringer politiet hvis eller når de finner menneskelige levninger? Det skulle vi gjerne hatt svar på.

Avslutningsvis sa Gundersen at RA gjerne imøteser tydelige retningslinjer for den som tilfeldig måtte finne menneske levninger.

– Vi vil at gravemaskinføreren som finner en hodeskalle i skuffa, ringer politiet. Så vil vi at den vedkommende ringer, vet hva som må gjøres videre og hva som ikke må gjøres. Jeg håper veilederen bidrar til dette.

– Forskningen handler mer om livet enn døden

Katharina Lorvik fra Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) i Bergen, ønsket også veilederen velkommen.

– Veilederen er god. Den gir en god innføring og understreker mangel på lover og regler med nyanser. Grensene gjør at det i en del tilfeller er vanskelig å sikre en etisk og faglig forvaltning.

Lorvik forklarte at NIKU får de fleste av sine oppdrag fra RA, for eksempel dersom et byggeprosjekt kommer i konflikt med kulturminner.

– Når det gjelder funn som involverer menneskelige levninger, handler det ofte om å begrense inngrep, eller om å dokumentere. De største funnene har vi ved undersøkelser av gravplasser og kirkegårder. Vi finner både intakte graver, og store mengder omrotet materiale – altså forstyrrete graver fra kirkegårder, eller beingroper som er plassert ved endringer på kirkegården.

Ifølge Lorvik handler forskningen på dette materialet gjerne mer om livet enn om døden.

– Skjelett kan si noen om livsstil, ulike typer aktiviteter og sykdom. Nye forskningsmetoder gir nye metoder for å studere forhold som mobilitet, diett og sykdomsspredning. Et viktig mål med oppdrag vi er involvert i, er å ivareta den forskningsmessige, kulturminnemessige og samfunnsmessige kvaliteten i materialet. Så må det være en forutsetning at man håndterer det etisk.

Lovbeskyttelse gir bedre håndtering

Lorvik viste videre til at behandlingen av menneskelige levninger kan være litt tilfeldig.

–  I vårt arbeid ser vi at det er stor variasjon når det gjelder krav om og ønske om dokumentasjon. Håndtering kan bli tilfeldig. Mange ganger er det ikke mulig å avgjøre materialets status i løpet av en utgravning. Vi ser at en lovbeskyttelse vil gi bedre rutiner for håndtering.

Hun påpekte at også lovverket har noen brister.

–         Som kulturhistorisk kilde er verdien til materialet det samme for etter-reformatorisk materiale som for før-reformatorisk. Det er ikke noe fullstendig brudd i 1537 som tilsier at vi skulle endre håndteringen av materialet så klart. Yngre materiale kan også ha mer skriftlig informasjon knyttet til seg, og dermed være vel så verdifullt for forskningen.

Det kan også oppstå utfordringer underveis i en utgraving.

– Noen valg vi gjør i felt, kan gå på bekostning av materialets kildeverdi. Hvordan håndterer vi omrotet materiale? Hva skjer når en grav bare delvis avdekkes, for eksempel i mindre grøftegravinger. Moderne grøfter kan kutte gjennom gravområdet. En annen ting er hva som skal skje med graver som ligger dypere enn tiltaket som blir gjennomført. Kan man senere tillate gjennomboring uten arkeologisk dokumentasjon? Hvis varig tildekking kan skje, kan det bygges noe permanent over funnstedet? Spurte Lorvik, og fortsatte:

– Hvis materialet bli besluttet gjenbegravet, gjøres det med viten om at det vil komme nye metoder og problemstillinger, uten at man kan gå tilbake og forandre eller forbedre tidligere forskning.

Lorvik trakk også frem at det er viktig med samarbeid mellom ulike instanser.

– Det er bra at veilederen tar opp viktigheten av samarbeid mellom kulturminnemyndigheter og politi, slik at politiet kan bidra til å sikre materiales kildeverdi når det dreier seg om kulturminner.

Gravde ut gammel kirkegård

Yvonne Willumsen er fylkeskonservator i Vest Agder fylkeskommune, og snakket om egne erfaringer med utgraving fra torvet i Kristiansand.

– I 2010 gjorde vi en mindre arkeologisk registrering på det som var den gamle domkirkegården. Vi gravde frem 30-40 skjeletter. De fleste av disse ble sendt til analyse hos NIKU. Vi visste ut fra det, at det rundt hele domkirken var et relativt godt bevart skjelettmateriale som kunne gi oss mye informasjon om byen.

Like etter dette kom en høring om at man ville bygge parkeringsanlegg i området. Det ville berøre hele den gamle kirkegården. Kommunen reiste innsigelser, og det samme gjorde flere politikere. Det endte med en enighet om å gjennomføre en arkeologisk utgraving før prosjektet kunne settes i gang. Fylkeskommunen leverte en prosjektbeskrivelse.

– Dette var i det store og hele et materiale som ikke var automatisk fredet, siste begravelse som var omfattet var fra rundt 1820. Kirken var opptatt av at materialet skulle tas vare på etisk forsvarlig, men det kunne deponeres et annet sted, eller graves ut.

«Nei til lik-kjelleren»

– Vi ble enige om at vi skulle være i felt i ca. 2 mnd. Så fikk vi beskjed om at det hastet med parkeringsanlegget. Dette skapte mye debatt, av ulike årsaker. Nesten før vi kom i gang med arbeidet, fikk parkeringsselskapet tilnavnet lik-kjelleren, og nettsiden «nei til lik-kjelleren» ble opprettet, fortalte Willumsen.

Prosjektet for øvrig opplevde både å få ros og kritikk fra publikum. For å møte engasjementet, bestemte fylkeskommunen seg for å holde et åpent møte der de fortalte hva de ønsket å gjøre. De besluttet også å ha åpne byggegjerder under utgravingen, slik at alle som ønsket kunne se hvordan arbeidet gikk for seg.

– Da vi begynte å grave, sto folk og ventet når jeg kom på jobb, for de ville se på arbeidet. Vi hadde mange besøkende hver dag gjennom hele prosjektet. Vi hadde ansatt en egen formidlingsansvarlig som jobbet bare med dette prosjektet.

Da utgravingen nådde de første gravene, sendte lokalavisen Fædrelandsvennen live fra prosjektet i tre dager. Opp mot 10 000 mennesker satt og fulgte med. Det var også mye annen presse til stede.

– Vi fikk mye gode tilbakemeldinger på åpenheten, og at det var satt av nok tid til at folk kunne spørre, fortalte Willumsen.

Kristiansand har brent tre ganger, så mye skriftlig materiale har gått tapt. En del av gravene som ble undersøkt i denne utgravingen hadde plaketter i jern, men de var ikke leselige. Men siste dag av utgravingen fant arkeologene en rikt dekorert grav med en leselig plakett. De holdt navnet hemmelig inntil videre. 

– På dette tidspunktet var vår jobb egentlig gjennomført. Vi hadde gravd ut 50-60 graver. Planen videre var at massen som måtte fjernes, skulle flyttes til en annen kirkegård i nærheten. Men det gikk ikke som tenkt, for de hadde ikke alle tillatelser osv. Over nyttår fikk vi forespørsel om å bidra til å fjerne flere graver. Vi ble enige om å ta litt og litt, en arkeolog skulle være til stede og hvert individ ble flyttet separat, slik at vi kunne ha mulighet til å fortsette analyser senere. De siste gravene ble tatt ut våren 2017, nesten to år etter oppstart.

Underveis fant arkeologene nok en navngitt grav, som viste seg å tilhøre mannen til kvinnen de allerede hadde funnet.

– Dermed hadde vi funnet en kjent person, og et ektepar. Vi diskuterte frem og tilbake hvordan vi skulle presentere det.

De bestemte seg for å kontakte noen av etterkommerne til ekteparet, og deres respons var at de gjerne ville at dette skulle dekkes i pressen. I Fædrelandsvennen kunne de snart lese at «Generalen lå i graven i 225 år med gullringen på».

– Etterkommerne ga tilbakemelding om at det var veldig spennende å lese. De takket for at arbeidet var gjort, og at ikke gravene bare var gått tapt i overføringen fra en kirkegård til en annen.

Men underveis hadde de også noen mindre heldige hendelser. Tiltakshaverne solgte sand fra området videre, noe som førte til at en menneskekjeve ble funnet av en turgåer på en offentlig strand.

– Da fikk vi litt negativ PR, men det ga seg raskt, sa Willumsen.

Våren 2017 sendte fylkeskommunen en henvendelse til Skjelettutvalget, og skrev om hva de ønsket å gjøre med skjelettmaterialet videre.

– Vi ville ta isotopanalyser for å se hvor folk kom fra, hva de hadde spist, sykdommer osv. Det fikk vi klarsignal på. Disse analysene innebar å ta ut hår, beinprøver og tenner, så det ødelegger jo noe av materialet. Vi tok ut materiale fra 70-80 individer og sendte for analyser. Rapporten kom nå i august.

Det som startet som et relativt lite prosjekt, vokste seg ganske stort. Parkeringsanlegget er nå ferdig, men i prosjektet har de gravd ut i overkant av 500 graver, de fleste med skjelettmateriale.

Materialet skal etter hvert magasineres.

– Men foreløpig er kildeverdien så stor at vi må vente litt med å gi det fra oss, avsluttet Willumsen. 

Kan finne ut hva folk spiste og hvor de kom fra

NIKU-forsker Elise Naumann fortalte om forskningsmetodene som brukes på skjelettmateriale.

– Materialet har gjennomgått en enorm utvikling med tanke på forskningsmetoder. Det gir også et helt annet fokus på enkeltindivider som innfallsvinkel til å forstå forhistorien.

Humanosteologien ligger til grunn for all forskning på menneskelige levninger, forklarte Naumann, men forskningen er i stor grad tverrfaglig og krever kompetanse fra flere områder.

– Vi har hatt en stor utvikling de siste årene på gammelt DNA, såkalt aDNA. Da jeg begynte på min doktorgrad i 2008 var det et kjempeproblem at gammelt DNA var kontaminert av moderne DNA. I dag kan man i mye større grad stadfeste ved hjelp av statistiske metoder hva som er aDNA.

Naumann fortalte at DNA gir lite informasjon om levd liv, men mye om enkeltmenneskers genetiske forutsetninger, og om slektskap.

– Helgenom-sekvensering er nå ganske standard. De analysene som gjøres i dag kartlegger mye mer enn det vi er i stand til å tolke. Men om noen tiår kan man da ta det frem igjen, og lære mye mer om individet. Jeg vil påstå at slik DNA-analyser er brukt så langt, har en begrenset verdi for å forstå kulturhistorie. Metoden brukes ofte for å selge inn prosjekter veldig bredt.

Selv jobber Naumann med isotopanalyser.

– De vanligste metodene er de som analyserer diett, ut fra verdier vi får i oss ut fra ulike typer matkilder. Vi opererer med endeverdier: Spiser du bare fisk, ligger du i den ene ekstreme enden av skalaen, spiser du bare landbasert føde, ligger du i den andre enden av skalaen. Det finnes ganske mye informasjon der. I tillegg har disse analysene et potensial for å gi kronologisk informasjon. Tenner som dannes i løpet av barndommen til ulike tider kan gi informasjon om en utvikling i hvordan et menneske har levd. Så kan man sammenligne med verdien i bein, som representerer et gjennomsnitt av de siste levde årene. Man kan bruke analysene til å rekonstruere deler av levd liv, som tidligere har vært utilgjengelig.

Forskerne kan også bruke strontiumanalyser av tannemalje for å se på geografisk forflytning.

– Her sammenligner vi enkeltverdier med verdiene i ulike geografiske områder, for å se hvor det er sannsynlig at noen har vokst opp. Det er få unike verdier, men en kombinasjon av analysene gir veldig mye informasjon om enkeltmennesker.

Krever etisk refleksjon

Naumann påpekte at metodene også bringer opp etiske problemstillinger.

– Man kan komme til å identifisere noen. I tillegg blir materialet destruert: For å analysere DNA og gjøre isotopanalyser, må man bruke av materialet. Når det gjelder jeksler, er det stort sett nok materiale igjen til å kunne gjøre tilsvarende analyser senere. Men det er ulikt hvordan man tar prøver, og noen benytter mer inngripende metoder.

Ifølge Naumann legger det norske systemet til rette for etisk refleksjon.

– Søknadsprosessen vi er utsatt for i Norge, er tidkrevende. Den er omfattende, og det synes jeg i hovedsak er bra. Det innebærer mye jobb og lang ventetid, men det betyr også at man må sette seg ned og tenke gjennom hvilke analyser man ønsker å gjøre og hvorfor. Det er ikke selvsagt i denne bransjen. Det er snarere slik at noen argumenterer med at det kommer nye, fancy analyser, derfor skal de bruke dem. Det er synd, jeg synes det er viktig at vi vurderer hva vi ønsker å bruke analysene for å belyse. Det skal også være sannsynlig at man vil få relevante resultater.

Ettersom norske forskere anbefales å søke Skjelettutvalget, oppleves det nærmest som obligatorisk, ifølge Naumann.

– Det er veldig nyttig å få tilbakemeldinger og synspunkter fra utvalget på det man har tenkt å gjøre. Det er en utfordring å finne fram til materiale, og det er en lang og komplisert prosess fra idé til analyse. Men som sagt, synes jeg det i hovedsak er bra.

Også Naumann stilte spørsmålet: Ville disse menneskene ønsket å plasseres i en samling?

– Det er veldig tydelig i mange samlinger at mennesker er redusert til et materiale. Det vi ønsker å gjøre gjennom forskning, er å synliggjøre mennesket bak materialet. Det kan vi i stadig større grad gjøre ved å synliggjøre sider av enkeltmenneskers liv. Men da er det veldig viktig at vi har samkjørte strategier for hvordan arbeidet skal foregå. Arbeidet med veilederen er et viktig ledd, et av mange, for å sikre dette arbeidet.

 

Arbeidsgruppen for veilederen har bestått av: Jens Rytter, Ingegerd Holand, Therese Robertsen Almaas. I tillegg har Lene Os Johannessen og Vidar Enebakk (De nasjonale forskningsetiske komiteene) hatt det administrative ansvaret.