– Hva er uredelighet eller redelighet? Mye av definisjonsmakten ligger hos dere, i de akademiske institusjonene, sa Vidar Enebakk under et frokostmøte ved Universitetet i Bergen før påske.

Enebakk er sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora. Han var invitert for å snakke om utfordringer knyttet til lovreguleringen av forskningsetikken. Møtet var del av en rekke «etikkfrokoster» i regi av Redelighetsutvalget ved UiB. Tidligere har professor Margaretha Fahlgren snakket om håndtering av uredelighet i forskning i Sverige, mens professor Alberg Gjedde har snakket om det danske systemet, med fokus på såkalte tvilsom forskningspraksis.

Enebakk var invitert for å snakke om utfordringer ved lovreguleringen av forskningsetikk. Han startet med å trekke opp noen historiske hovedlinjer, som et bakteppe for Lov om organisering av forskningsetisk arbeid, som kom i fjor og avløste den forrige norske forskningsetikkloven.

– Vi kan godt ha en diskusjon om hva uredelighet er på akademias premisser, det er fint. Men det er også et begrep som er formet i forvaltningen. Siden 2007 har vi i tillegg fått et lovspråk som definerer dette begrepet.

Mye av utgangspunktet for dagens forskningsetikk, finner vi i 2. verdenskrig, fortalte Enebakk. Innen medisin er uetiske forsøk på fanger et kjent eksempel, innen humaniora og samfunnsvitenskap ble blant annet propaganda og politisering av forskning omstridte temaer. Men vel så viktig var atombombene, som et eksempel fra naturvitenskapene.

– Det ga utgangspunkt for en bred debatt om hva forskere skal drive med i industrielle eller militære sammenhenger.

På slutten av 1960-tallet kom det flere store offentlige skandaler i USA som bidro til å endre debatten. Mest kjent er kanskje Tuskegee-prosjektet, som ble avdekket i 1972: Fattige svarte mennesker trodde de fikk vaksine mot syfilis. Men det viste seg at ikke alle fikk vaksinen. Folk i eksperimentet ble syke og døde, barn ble født med sykdom.

– Konklusjonen var at samfunnet ikke lenger kunne stole på at forskere passer på seg selv. Dermed kom Belmont-rapporten (1978) som i hovedsak tok utgangspunkt i biomedisinsk forskning. Her fikk vi også krav om samtykke, risikovurdering og forhåndsgodkjenning fra forskningsetiske komiteer. Fortsatt er fokus på forskningsetikk - riktignok i en mer avgrenset forstand enn i etterkrigstida - men ikke uredelighet.

Fusk i USA

Den tredje bølgen kommer i løpet av 1980-tallet, forteller Enebakk, med en serie nye skandalesaker – også denne gangen fra USA.

– Denne gangen handler det om fusk og juks, FFP - en helt ny problemstilling. Tilliten til forskning i samfunnet er svekket fordi forskerne jukser.

For å gjenreise tilliten, får USA på plass et lovverk med komiteer og kontroll, blant annet ORI – The Office of Research Integrity som skal overvåke og utrede uredelighet (misconduct).

– Disse debattene ga mye av utgangspunktet for de norske diskusjonene om uredelighet. Og det avgrenser hva forskningsetikk handler om - det handler ikke lenger om samfunnsansvar, sannhetssøken eller samtykke. En av de største utfordringene med denne prosessen med regulering, er at den bidrar til å begrense fokuset på hva som er relevant i en forskningsetisk diskusjon. Det er deres – akademias – ansvar å holde den bredere forskningsetiske diskusjonen oppe, sa Enebakk.

Han påpekte videre at juridifisering kan være et problem, men at det ikke må være det.
– Jussen binder borgerne, men den binder også makta. Departementet har ikke lov til å gå inn i innholdet av forskningsetikken. Det rommet skal dere definere. Den friheten loven gir, må dere følge opp og ta ansvar for.

Norge bygger støtteapparat

I Norge, fortalte Enebakk, fikk vi et annet utgangspunkt for institusjonalisering av forskningsetikk enn USA. Filosofiprofessor Knut Erik Tranøy fikk i oppdrag fra Hovedkomiteen for norsk forskning å skrive en rapport om forskningsetikk. Han skrev Forskning og etisk ansvar (1981).

– Tranøy kombinerer både samfunnsdebatten om vitenskap og demokrati i etterkrigstiden, og den forvaltningsmessige diskusjonen om hvordan vi skal kontrollere og regulere feltet på slutten 1970-tallet, sa Enebakk.

Resultatet ble rådgivende komiteer som skulle bidra til å hjelpe forskerne i deres arbeid.
– Fra 1990 får vi et system i Norge som dekker hele fjøla. Dette er noe vi skal være stolte av. Det er særegent i en internasjonal sammenheng. De nasjonale forskningsetiske komiteene dekker alle områder, og de er der for å hjelpe forskerne. Forvaltningsapparatet skal støtte den akademiske aktiviteten. Det er et godt utgangspunkt.

Så nedsetter Forskningsrådet Det nasjonale utvalg for vurdering av uredelighet i helsefaglig forskning, et utvalg som skal støtte, være utkikkspost og vaktbikkje, men ikke vurdere og dømme. Dette blir begynnelsen på dreiningen i den forskningsetiske debatten, der uredelighetsbegrepet står sentralt.
I 1997 publiserer de nasjonale forskningsetiske komiteene (NEM, NENT og NESH) en studie av fusk i forskning i Norge. Den viser at vi har noen utfordringer, også her.

I 1998-99 kommer stortingsmeldingen «Forskning ved et tidsskille» som blant annet peker på et behov for bedre innsyn og kontroll i forskningsarbeidet, og Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet gir Forskningsrådet i oppdrag å utrede og foreslå en nasjonal ordning som omfatter uredelighet innenfor alle fagområder. Forskningsrådet nedsetter et ekspertutvalg som kommer med sin rapport Håndtering av uredelighet i forskning i 2001. Det munner ut i forslaget om et nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning, men fortsatt skal utvalget være bygget på den rådgivende praksisen vi allerede har, det skal ikke lovfestes.

Ny lov og ny definisjon

Så får Norge sin egen forskningsskandale i 2006-2007.
– I Norge rykket vi opp i verdenseliten når det gjelder forskningsfusk med Jon Sudbø, som hadde fabrikkert data. Fra forslaget om fortsatt rådgiving, gikk vi nå til at Stortinget vedtok en lov og lovregulering av etikken. Resultatet kunne nok vært annerledes uten Sudbø, mener Enebakk.

Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning ble slik lovfestet, det samme ble definisjonen av uredelighet. I 2017 ble den første loven erstattet av Lov om organisering av forskningsetisk arbeid, og definisjonen av uredelighet har fått ny ordlyd.

– Spørsmålet nå er hva loven egentlig dekker, og hva den sier at den ikke skal dekke, men som den kanskje dekker likevel. Hva er egentlig redelighet/uredelighet? Går den juridiske reguleringen inn i selve innholdet av etikken? Det må dere ved institusjonene hjelpe oss til å forstå.

Tidligere var uredelighet ansett som brudd med vitenskapens norm om sannhetssøken. Slik er det ikke lenger, mener Enebakk. Departementet har påpekt at endringen i lovteksten på dette punktet ikke skal oppfattes som en realitetsendring, men Enebakk mener det er vanskelig å forstå det som noe annet.

– I definisjonen av uredelighet er «god vitenskapelig praksis» byttet med «anerkjente forskningsetiske normer». Vitenskapelig praksis henger sammen med sannhetsnormen. Med dagens definisjon vil alle brudd på anerkjente forskningsetiske normer kunne forstås som uredelighet.

Han mener loven er ganske vanskelig å forstå, og ber om at forskersamfunnet tar debatten.
– Vi trenger at dere mener noe om hva forskningsetikk og redelighet er. Hvis ikke tar forvaltningen og jussen over definisjonsmakten. Loven skal ikke bestemme hva forskningsetikk er. Dere i akademia bestemmer det, og det er et stort ansvar, sa Enebakk.

– Hvordan vi skal sikre og få en god implementering ved alle institusjoner og sikre harmonisering, er også et vanskelig spørsmål. Vi håper debatten fortsetter.

– Debatten må komme fra akademia

Stipendiat Jonas Jensen ved UiBs juridiske fakultet, påpekte at forskersamfunnet nok ble tatt på sengen da lovforslaget kom. Han var blant dem som hadde uttrykt ønske om en bredere utredning i forkant, for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag.
– Nærmest ut av det blå kom en høringsuttalelse til ny lov. For meg som leser – med en fot innenfor jussen og en fot innenfor forskningsetikken – oppleves det som at departementet verken har forståelse for juss eller forskningsetikk.
Professor Matthias Kaiser ved UiB påpekte at forskningsmiljøene i Norge ikke var interessert da uredelighet ble et tema internasjonalt.
– Dette er perifere fenomener, mente mange. Medisinerne kan drive med forskningsetikk, men ellers er alt i skjønneste orden.
Kaiser var en av forfatterne av studien om fusk i forskning i 1997, som viste at også Norge hadde sine utfordringer.
– Vi fikk mye motstand mot rapporten. Hele akademia og Forskningsrådet mente vi ikke trengte dette. Dermed var det Stortinget som vant debatten.
Kaiser tror stemningen er en annen nå.
– I dag snakker vi om at dårlig etikk undergraver kvaliteten av forskning. Nå ringer alarmklokkene rundt omkring, og det tror jeg mobiliserer akademia mer enn før. Jeg håper vi klarer å engasjere akademia mer enn tidligere og at de innser at dette går rett i kjernevirksomheten av det de driver med. Og debatten må komme herfra. Det handler ikke om vi har en lovregulering eller ikke. Det å ha den aktive debatten på de normative og etiske problemstillingene må akademia gjøre hele tiden. Det handler ikke bare om å ha kurs, men å aktivisere forskere og andre.