«Det offentlige trenger full tillit til vitenskap, og dette kan bare oppnås dersom de høyeste nivåene av forskningsetikk og integritet er garantert», sa Carlos Moeadas, EU-kommisær for forskning og innovasjon, under fremleggelsen av den nye veilederen forrige uke (se pressemelding her).

Med dette forklarer han hvorfor EU-kommisjonen ba ALLEA, All European Academies, om å revidere sin European Code of Conduct for Research Integrity – en veileder for god forskningsskikk.

– I løpet av de siste fem årene har «Research Integrity» blitt et viktig begrep for EU. EU-kommisjonen trenger dette dokumentet som et referansedokument for EU-finansiert forskning. Men det er skrevet for forskersamfunnet, ikke for EU, sier Krista Varantola, professor og rektor emerita ved Universitetet i Tampere, Finland.

Varantola var del av arbeidsgruppen som sto for revideringen.

– Det er et rammeverkdokument. Det handler om hvordan vi bør opptre når vi forsker, hvordan forskersamfunnet bør opptre, hvordan institusjonene bør opptre. Retningslinjene beskriver prinsippene bak god og ansvarlig forskningspraksis for alle fagområder, forklarer hun.

Den nye veilederen inneholder en innledende del med fire grunnprinsipper for god forskningspraksis: Pålitelighet, ærlighet, respekt og ansvarlighet.

Neste del handler om hva som kan gjøres for å fremme god forskningsskikk i alt fra opplæring til bruk av forskningsmidler og formidling av resultater. Denne delen gir et inntrykk av ansvaret som følger med forskergjerningen:

  • «Forskere i hele karriereløpet, fra det laveste til det aller øverste nivå, gjennomgår opplæring i etikk og forskningsintegritet.»
  • «Forskere gjenkjenner og håndterer potensiell skade og risiko relatert til deres forskning.»
  • «Alle forfattere er fullstendig ansvarlige for innholdet i en publisering, med mindre noe annet er spesifisert.»

– En etisk preken

Avslutningsvis viser dokumentet til brudd på god forskningsetisk praksis, hvordan det kan håndteres, og hva det kan medføre:

«Det å unnlate å følge god forskningspraksis (...) skader forskningsprosessene, forringer relasjoner mellom forskere, undergraver tilliten og troverdigheten til forskning, er sløsing med ressurser og kan utsette forskningsobjekter, brukere, samfunn og miljø for unødvendig skade.»

– Akkurat dette er en etisk preken. Meningen er at man skal forstå at forskningsetikk er noe som bør finnes mellom ørene på alle forskere/forskergrupper/institusjonsledere, og til og med forskningspolitikere på nasjonalt og internasjonalt nivå, sier Varantola.

Utelater tvilsom praksis

Underveis har arbeidsgruppen også diskutert såkalte Questionable Research Practices (QRP (lenke)), eller tvilsomme forskningspraksiser. Men dette begrepet har de bevisst utelatt fra dokumentet, forteller Varantola.

– Tvilsomme praksiser er et uheldig begrep, fordi det er så upresist. Derfor skiller vi kun mellom akseptable og uakseptable praksiser.

Uakseptable praksiser er her forklart som handlinger som skader integriteten til forskningen eller forskeren. Det kan for eksempel være å manipulere forfatterskap eller å holde tilbake forskningsfunn. Slike praksiser kan, ifølge veilederen, sanksjoneres i særlig alvorlige tilfeller.

For øvrig må det være et mål å forebygge slike praksiser i alle faser av forskningen. Men, påpeker Varantola, det må fortsatt være rom for ærlige feil.

Veilederen lister opp eksempler på uakseptable praksiser, men Varantola understreker at listen ikke er uttømmende. Dokumentet er i det hele tatt ment som et utgangspunkt for lokal tilpasning, påpeker hun.

– Veilederen er basert på tanken om selvregulering av forskning og utdanning. Men det er opp til medlemslandene å implementere etter eget ønske. Jeg mener folk kan bruke det som en sjekkliste for å se om deres egne retningslinjer dekker alle områder. I tillegg tror jeg den vil bidra til en slags myk harmonisering av nasjonale retningslinjer.

Diskuteres i Norge

Direktør Espen Engh i De nasjonale forskningsetiske komiteene mener den nye veilederen sender et viktig signal.

– Dette er en av flere indikasjoner på at EU har begynt å bry seg mye mer om forskningsetikk, ikke bare i festtaler, men på et operasjonelt nivå.

Han påpeker at det er særlig positivt at man har klart å komme frem til en slik «Code of Conduct» gjennom en bred felleseuropeisk prosess.

– Forskning er i stadig større grad internasjonal, forskere flytter på seg, og det er økende samarbeid over landegrenser. Da er det selvsagt en ressurs at man omforenes om felles kjøreregler. Men det er klart at felles kjøreregler for så mange land også bærer preg av kompromisser. Som arbeidsgruppen selv sier, må de utfylles med nasjonale retningslinjer.

Espen Engh, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene

I Norge er vi godt dekket opp, med både generelle og fagspesifikke retningslinjer. Men Engh understreker at det også her pågår en debatt om hvorvidt vi skal lage en norsk «Code of Conduct».

– Den må i så fall bringe noe mer enn det som står i retningslinjene vi allerede har.

Når det gjelder formål, er den nye europeiske veilederen helt på linje med våre nasjonale retningslinjer, påpeker Engh.

– En «Code of Conduct» er et råd om hvordan du bør oppføre deg. Den skal motvirke både alvorlig uredelighet og mindre alvorlige forseelser – eller tvert imot, fremme god praksis. Det er nettopp dette som er ambisjonen til De nasjonale forskningsetiske komiteer: å fremme etisk god og forsvarlig forskning.