Av jurist Annette Birkeland og kommunikasjonsrådgiver Ingrid S. Torp, De nasjonale forskningsetiske komiteene.

Morgenbladets/Harvests artikler om fiskerinæringen de siste ukene har vært ubehagelig lesning. For oss som jobber med forskningsetikk er det urovekkende å få nærmere innblikk i forskernes opplevelser.

I fredagens artikkel var også Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget) en del av diskusjonen. Her ble det blant annet lagt vekt på at utvalget kom til en annen konklusjon enn de oppnevnte sakkyndige. Det er et poeng vi lever godt med. Granskingsutvalget skal selvsagt behandle enhver sak selvstendig ut fra all informasjon som foreligger. Rapporter fra sakkyndige er bare én del av helheten. I utvalgets uttalelse i den aktuelle saken fremgår den helhetlige vurderingen utvalget har gjort. Du kan lese den selv!

I Morgenbladets artikkel blir det påpekt at Granskingsutvalget bare behandler et fåtall av sakene som kommer inn. En slik fremstilling kan reise tvil om det forskningsetiske systemet: Hvordan kan klagere bli godt ivaretatt, dersom bare noen få får saken sin behandlet? Slik er det imidlertid ikke. Vårt forskningsetiske system bygger på tanken om akademisk selvstyre. Derfor er det også først og fremst institusjonene selv som skal behandle saker om mulig uredelighet. Når saker løses på lavest mulig nivå, blir også behandlingstiden kortest. Og det er institusjonene selv som har reaksjonsmuligheter ved overtramp. De fleste uredelighetssakene behandles internt ved forskningsinstitusjonene, og i flere saker har konklusjonen vært at forskere har opptrådt vitenskapelig uredelig.

Forskningsinstitusjonene skal rapportere til Granskingsutvalget om uredelighetssaker de har behandlet, og fra og med 1. mai i år er dette tatt inn i forskningsetikkloven. Rapporteringen er først og fremst ment for å gi et felles kunnskapsgrunnlag om behandlingen av denne typen saker. I enkelte tilfeller kan Granskingsutvalget selv iverksette en gransking. Det er viktig at muligheten finnes, men det er ikke et poeng at man skal granske mange saker nasjonalt.

Sakene som ender hos Granskingsutvalget er typisk meget komplekse. Ifølge loven skal utvalget vurdere om forskere har bedrevet «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer». For at utvalget skal konkludere med brudd mot disse normene, må handlingene i tillegg være begått forsettlig eller grovt uaktsomt.

Terskelen er høy, som den skal være i saker med potensielt svært alvorlige konsekvenser for de involverte.