– Et bærende forslag er en nasjonal myndighet som skal utrede mistanker om uredelighet i forskning. Det skal være et frittstående organ, som skal undersøke alle mistanker om uredelighet i forskning, sa professor Margaretha Fahlgren da hun la frem hovedpunktene fra utredningen på en weboverført pressekonferanse onsdag.

– Vi anser at et slikt frittstående organ best kan sikre at saker håndteres på en upartisk, konsekvent og pålitelig måte

Sverige vil med et slikt system gå lenger enn Norge i å regulere institusjonene, ettersom det her er forskningsinstitusjonene selv som har ansvaret for å granske uredelighetssaker. Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget) er et supplement til institusjonenes behandling. Utvalget kan ta enkeltsaker til behandling i særlige tilfeller, og blir klageinstans for enkelte typer uredelighetssaker.

Svar på forskningsskandale

Fahlgren har ledet arbeidet med den svenske utredningen, som ble igangsatt av regjeringen etter den såkalte Macchiarinisaken. Denne forskningsskandalen ved Karolinska institutet (KI), førte til at to av tre pasienter døde, etter å ha fått operert inn kunstig luftrør i et prosjekt ledet av den italienske stamcelleforskeren Paolo Macchiarini. Macchiarini ble først frifunnet etter en utredning ved KI i 2015, men siden funnet å ha opptrådt vitenskapelig uredelig og fratatt jobben (mars 2016). Prosessen ble trukket frem av Sveriges forskningsminister Helene Hellmark Knutsson under forrige ukes pressekonferanse.

– Etter utredningen på KI innebar beslutningen at man frifant, til tross for at en sakkyndig-granskning viste at det forelå forskningsfusk. Dette understreker ytterligere spørsmålet om det er passende at det ytterste ansvaret for å fatte slike beslutninger ligger hos rektorer og øvrig ledelse ved universiteter og høgskoler.

Macchiarinisaken førte til at blant andre rektor, viserektor og forskningsdekan ved KI gikk av.

– Dette er et godt grunnlag for å få en mer rettssikker ordning for behandling av mistanker om forskningsfusk, utdypet Hellmark Knutsson, med henvisning til den ferske rapporten, som nå skal ut på høring.

For få saker

Utredningen peker på en rekke utfordringer ved dagens svenske system, som blant annet innebærer at universiteter og høgskoler selv skal granske mistanker om uredelighet i forskning. De skal i noen tilfeller hente inn en uttalelse fra en ekspertgruppe ved Centrala etikprövningsnämnden, men oftest er dette et tilbud, ikke et krav. Dermed har nemnden lenge hatt få saker til behandling, ifølge utredningen:

«Ekspertgruppen for uredelighet i forskning ved Centrala etikprövningsnämnden har ikke vært tilstrekkelig normgivende, blant annet fordi den har fått uttale seg i få saker (før 2016). Nemnden har også brukt en annen definisjon av uredelighet enn mange universiteter og høyskoler.»

Etter 2016 fortalte Fahlgren at det har kommet mange nye saker til etikprövningsnämnden, men at disse ikke nødvendigvis omhandler uredelighet i forskning.

– Man kan se en Macciarini-effekt. Det vet vi jo ikke hva er, men kanskje er for mange saker overlevert nå.

Inspirert av naboene

Det nye forslaget innebærer at flere instanser skal ha mulighet til å be om granskning av uredelighet.

– Forskningsinstitusjoner skal være pliktige til å melde saker til den nye nemnden. I tillegg kan enkeltpersoner melde inn saker direkte. Det er et system vi ser at de har i våre naboland, sa Fahlgren.

I arbeidet med rapporten har hun blant annet besøkt forskningsetiske institusjoner i Danmark og De nasjonale forskningsetiske komiteene i Norge. Også i Norge kan hvem som helst melde mistanker om uredelighet i forskning til institusjonene. I tillegg, påpeker direktør i komiteene, Espen Engh, har Granskningsutvalget en vesentlig rolle i så måte.

– Granskningsutvalget kan ta opp saker på eget initiativ, også etter at de er behandlet og «frifunnet» ved institusjonene. De skal også underrettes om alle saker. Dette er viktige prinsipp.

Vil lovfeste

I tråd med dansk og norsk praksis, ønsker Fahlgren også en lovfestet definisjon av uredelighet, og at avvik som faller utenfor denne, skal granskes av forskningsinstitusjonene selv.

Utredningen foreslår følgende definisjon av uredelighet:

«alvorlige avvik fra god forskningsskikk i form av fabrikkering, forfalskning eller plagiering som begås forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring og rapportering av forskning.»

– Vi har således valgt en snever definisjon. Der er vi på linje med nordiske naboer, særlig Danmark, der man har foreslått en slik snever definisjon nettopp for å sikre tydelighet og rettsikkerhet. Man skal vite hva som utredes av uredelighetsnemnden, sa Fahlgren.

I Norge er den lovfestede definisjonen av uredelighet i forskning videre, og omfatter foruten fabrikkering, forfalskning og plagiering også «andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis».

Vil styrke forebygging

Fahlgren var opptatt av også å styrke det forebyggende arbeidet ved universiteter og høgskoler, en grunntanke i den norske komité-modellen.

– Vårt oppdrag har vært å utrede uredelighet, men for å forebygge uredelighet må man styrke arbeidet med god forskningsskikk. Vi ønsker et lovfestet krav til forskeren og forskningsinstitusjonen om at forskningen skjer i tråd med god forskningsskikk. Man skal ikke kunne si at «vi visste ikke», det skal være tydelig at man har et krav på seg. Dette er et forslag vi har hentet fra Norge.

Avslutningsvis fastslo hun at det er viktig at den nye uredelighetsnemnden ikke bare avgir anbefalinger.

– Nemnden skal fatte beslutninger. Her skal det fremgå om en eller flere personer har gjort seg skyldig i uredelighet i forskning, eller ikke. Nemnden skal også kunne påtale det dersom de avdekker brister hos forskningsinstitusjonene.

Og hva skjer etter at nemnden har fattet en beslutning og påtalt uredelighet i forskning?

– Da skal forskningsutøverne informere finansieringspartnere, myndigheter, vitenskapelige tidsskrifter og andre berørte, sa Fahlgren.

– I dag finnes et informasjonsunderskudd. Ikke alle blir informert om beslutninger. I tillegg skal forskningsutøverne melde tilbake til nemnden hvilke tiltak som er iverksatt.