Innlegg publisert på forskning.no-bloggen Forskningsetikken 30. mai 2016

Professor Paul Bjerke ved Høgskulen i Volda tar i Aftenposten 23. mai sterk avstand fra bruken av forskningsetiske retningslinjer. Han mener at slike retningslinjer begrenser forskningens frihet. Både tolkningen av retningslinjene og de slutningene han trekker av denne, er helt urimelige.

Bjerke begrunner sin påstand med å vise til de nye forskningsretningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora. Han hevder at disse hindrer forskere i å ta imot eller bruke den type opplysninger som framkom i de såkalte Panama-dokumentene.

I punkt 19 i retningslinjene som Bjerke viser til, heter det: «Det stilles særlige krav til omhyggelig dokumentasjon og metodebruk for forskere som velger å forske på organisasjoner som i utgangspunktet ikke ønsker at forskningen blir utført. Det kan forekomme situasjoner der forskeren får grunn til å tro at det skjer overgrep eller alvorlige lovbrudd. Da kan det likevel være etisk forsvarlig å fortsette forskningsprosessen under forutsetning av at overgrepet ikke kan avdekkes eller dokumenteres på andre måter.” I ingressen til punkt 19 heter det:

«Forskeren skal respektere de legitime grunnene private bedrifter, interesseorganisasjoner o.l. har til å ikke få offentliggjort opplysninger om seg selv, sine medlemmer eller sine planer». Åpenbart kan bedrifter også ha illegitime grunner til ønsker om å unndra opplysninger om sin virksomhet fra offentlighet.

De fleste lesere vil vel tenke at dette til sammen gir forskere forskningsetisk åpning for å bruke opplysninger som en privat bedrift ikke ønsker å gi forskeren tilgang til. Vel og merke må forskeren da kunne sannsynliggjøre at det er legitime grunner til å fravike bedriftens ønske om hemmelighold av disse opplysningene.

Bjerke hevder at det i tilfellet Panama-papirene ikke er snakk om lovbrudd. Det er ikke en overbevisende påstand. Det er ulovlig å skjule hvilke formuer en har i andre land. Ifølge Aftenposten 25. mai har Skatteetaten i kjølvannet av Panama-dokumentene hatt stor pågang av personer som ønsker å melde fra om deres skjulte formuer i utlandet og oppnå frivillig retting.

Ut fra sin tolkning av punkt 19 hevder Bjerke at forskningsetikken er statlig kontrollert. Han viser til at de forskningsetiske komiteene er hjemlet i forskningsetikkloven av 2006, at departementet gir komiteene mandat og oppnevner medlemmene. Ut fra dette trekker han denne slutningen: «Loven plasserer utvetydig makten over forskningsetikken hos de politiske myndighetene». Men loven slår fast at «Komiteer og utvalg oppnevnt med hjemmel i denne lov skal være faglig uavhengige statlige organer (§2). Hvis Bjerke bekymrer seg for om uavhengigheten er reell, bør han lese NESH’s meget kritiske høringsuttalelse til departementets forslag til ny forskningsetikklov. Dessuten synes Bjerke å se bort fra at de reviderte forskningsetiske retningslinjene bygger på en omfattende høring og tilbakemeldinger fra norske forskningsmiljøer. I denne høringen var det svært få som meldte den typen reservasjoner mot forskningsetiske retningslinjer som Bjerke uttrykker.

Endelig kan det virke som Bjerke tillegger de forskningsetiske retningslinjene en påvirkningskraft som de neppe har. De er rådgivende og ment å fremme forskningsetisk refleksjon i forskningsmiljøene. Påstanden om at forskningsetiske retningslinjer undergraver forskningens frihet er lite troverdig.

En forkortet versjon av dette innlegget er publisert i Aftenposten 30. mai 2016.