Vidar Enebakk, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH)

Blogginnlegg publisert på forskning.no, 24.3.2015

Er du på Internett når du er på Internett? Det er i så fall ikke like opplagt for forskere, som ønsker å undersøke på hva folk gjør på nettet. Med noen tastetrykk kan de få tilgang til store mengder av informasjon og nye arenaer for kommunikasjon. Via dataskjermen åpner det seg et grenseløst nettverk, hvor alt ligger fritt tilgjengelig. For en nysgjerrig forsker er det lett å glemme at Internett ikke bare er en virtuell virkelighet, men at det faktisk er snakk om virkelige mennesker, som ofte gir av seg selv ved å dele private og sensitive opplysninger. Det er ikke opplagt at deres ytringer på nettet er offentlige, selv om de ligger åpent tilgjengelig. Det er heller ikke opplagt at forskerne fritt kan forsyne seg av det de finner på nettet om deg.

Hvilken rolle spille forskningsetikk på Internett hvor sosiale identiteter er flytende og våre forestillinger om skillet mellom offentlig og privat blir utfordret? Hva er rett på nett?

Nye tider – nye retningslinjer

Her finnes det ingen enkle svar eller entydige regler. Derfor lanserte Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) egne «Retningslinjer for internettforskning» allerede i 2003. I dag, mer enn ti år senere, fremstår denne utgaven som ganske utdatert. Derfor skal de etiske retningslinjene for forskning på Internett nå ut på høring, og NESH håper på mange kritiske og konstruktive innspill. Denne uka lanserer dessuten De forskningsetiske komiteene (FEK) antologien Internet Research Ethics, redigert av Helene Ingierd og Hallvard Fossheim, med bidrag fra sentrale forskere på feltet. Både retningslinjene og boka er tenkt som veiledning og verktøy for alle som driver med internettforskning, og jeg vil her trekke frem noen av de sentrale momentene i de nye retningslinjene.

Hva er Internett?

Én grunn til at forskningsetikk på Internett er litt diffust, er at ulike faglige tilnærminger til nettet reiser ulike etiske spørsmål for forskerne. Internett kan for eksempel forstås teknisk (som en ting), praktisk (som et redskap) eller sosialt (som et rom). Dersom Internett primært betraktes som teknologi, og forskerens tilnærming som metodologi, er det lett å glemme menneskene som er involvert i sosial interaksjon og kommunikasjon på nettet. For mange er sosiale medier en slags forlengelse av dem selv. De er på Internett, ikke bare som digitale profiler eller virtuelle avatarer, men som individer og personer med integritet og krav på beskyttelse av privatlivet.
Offentlig eller privat?

En annen grunn til usikkerhet er at forskjellen mellom privat og offentlig er uklar på Internett. Samtidig er det viktig å skille mellom forsvarlig forskning, på den ene siden, og spionering eller stalking, på den andre, akkurat som i den virkelige verden. For noen kan en personlig blogg være en offentlig arena, mens andre oppfatter bloggen som offentlig tilgjengelig, men privat i innhold. På ett og samme nettforum kan forskjellige deltakere ha ulik oppfatning av hva som er privat og offentlig. Dette gjelder i særlig grad, men ikke bare, ved bruken av sosiale medier, hvor ikke alle er like oppmerksomme på innstillinger for personvern og publisering av lokasjonsdata. Forskeren må derfor ta hensyn til forskjellen mellom hva folk selv forstår som privat og hva som juridisk sett eller teknisk sett er offentlig. En tommelfingerregel kan være at jo strengere adgangsbegrensningen er, jo større aktsomhet bør forskeren utvise.

Må man spørre om lov?

Dersom forskeren samler inn personopplysninger eller sensitiv informasjon om deg, kan det være nødvendig å innhente fritt og informert samtykke. Det er lett å glemme, og ikke alltid like lett å få til i praksis, for eksempel når folk er anonyme eller bruker psevdonymer og nicknames. Derfor stilles det krav til hvordan prosjektet blir utformet, slik at folk faktisk er informert om at de blir forsket på. Dette er spesielt viktig når de involverte er, eller kan være, mindreårige og barn. Her må ikke bare barna, men også deres foresatte, være informert og gi samtykke til å delta i et forskningsprosjekt. Forskning med barn på Internett er ekstra komplisert, etter som det ikke alltid er mulig å bekrefte barnas faktiske eller biologiske alder. Et retningsgivende prinsipp kan være at jo yngre deltakerne er, jo større aktsomhet bør forskeren utvise.

Umulig å anonymisere

Et siste moment som kan trekkes frem, er knyttet til publiseringen av resultatene fra internettforskning. I retningslinjene står det at materialet vanligvis må anonymiseres for å verne om privatlivets fred og for å unngå skade og urimelige belastninger for personene det forskes på. Her er faren for indirekte identifisering ofte stor, fordi sitater og formuleringer lett kan gjenfinnes ved søk på Internett. Det er altså ikke nok å fjerne personnavn, så lenge både sitater og navn på blogger og nettfora gjør det mulig å identifisere personene. Mulighetene for sporing via IP-adresser kan dessuten gjøre det nærmest umulig å anonymisere innsamlet data.

Internettforskning reiser altså mange nye forskningsetiske spørsmål, og NESH håper på mange innspill fra forskere og brukere slik at de nye retningslinjene for forskning på Internett kan bli enda bedre. Det er først gjennom anvendelse at retningslinjene kommer til nytte, og det er bare gjennom forankring i forskningsmiljøene at de blir relevante. NESH har altså ikke svaret på hva som er rett på nett. Retningslinjene kan bare angi hva som er forskningsetisk forsvarlig. Så er det opp til forskerne å finne veien videre.