Innlegg publisert i Morgenbladet 11.9.2015.

Den siste tiden har det vært mye diskusjon om plagiat på ulike områder, som journalistikk, litteratur, opphavsrett og, ikke minst, forskning og forskningsetikk. I disse debattene blir «plagiat» ofte brukt som et generelt begrep med identisk innhold uavhengig av samfunns- eller rettsområde. Plagiatbegrepet i forskningsetikken har imidlertid sin egen begrunnelse og må ikke likestilles med «plagiat» innenfor andre områder.

Plagiering i forskningsetisk forstand er å ta noe fra andre uten å opplyse om det. Dermed fremstår det som presenteres, enten det er snakk om tekst, data, figurer eller ideer, som både nytt og originalt selv om det ikke er det. Forskere skal alltid vise til sine kilder, med mindre det helt opplagt er snakk om almenn kunnskap, enten man bygger på andres arbeid eller har hentet stoffet fra andre steder, for eksempel fra Internett. Forskere skal med andre ord praktisere god henvisningsskikk.

I Morgenbladet 28. august kritiserer advokat Stray Vyrje forskningsetikkens plagiatbegrep for å være både uklart og strengt: «Forskere tvinges derfor til å ha stålkontroll på alt de henter fra andre». Hans utgangspunkt og referanseramme er opphavsretten og åndsverkloven. Forskningsetikken har imidlertid en helt annen forankring og et annet formål enn åndsverkloven. Stray Vyrjes sammenblanding av opphavsrett og forskningsetikk bidrar dessverre bare til å forkludre forståelsen av «plagiat» i forskning.
Hvor utbredt er plagiering i forskning i Norge i dag? Det vet vi dessverre ikke.

Én ting har han rett i. Plagiatbegrepet, slik det er nedfelt i forskningsetiske retningslinjer både i Norge og internasjonalt, er svært strengt. Plagiat regnes som et av de mest alvorlige bruddene med god vitenskapelig praksis, på linje med forfalskning og fabrikasjon av data. I Norge er plagiat, forfalskning og fabrikkering derfor tatt inn i forskningsetikklovens § 5, i definisjonen av uredelighet i forskning. Dette kan bidra til forvirring om forskjellen mellom henholdsvis en juridisk og en forskningsetisk behandling av saker om uredelighet. En forskningsetisk forvaltning av plagiat og god henvisningssikk må følgelig også avgrenses mot annen juridisk sanksjonering av plagiat.

Verken åndsverksloven eller forskningsetikkloven bør derfor trekkes inn i en debatt om «plagiat» i forskningsetikken.

I Norge er forskningsetikken institusjonalisert på to måter: De tre nasjonale forskningsetiske komiteene, som ble opprettet i 1990, er rådgivende organer som skal fremme god vitenskapelig praksis og bidra til at forskningen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Granskningsutvalget, som ble etablert i 2007, har som oppgave å uttale seg om saker der det er mistanke om vitenskapelig uredelighet, for eksempel plagiering, men uten at det følger juridiske sanksjoner av deres uttalelser – oppfølgingen er forskningsinstitusjonenes eget ansvar. Forebygging og granskning er altså to ulike tilnærminger til forskningsetikk, som på forskjellig vis berører spørsmålet om plagiat.

Både Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) og Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) har utarbeidet egne forskningsetiske retningslinjer, som blant annet dekker plagiering og god henvisningsskikk. Retningslinjene er viktige verktøy i det forebyggende arbeidet. Retningslinjene er utviklet av og forankret i forskningssamfunnet, de er dynamiske og utviklet over tid, og de bygger på anerkjente forskningsetiske normer både nasjonalt og internasjonalt. Retningslinjene er altså ikke juridiske regler, de er kun rådgivende og veiledende, og de kan ikke alltid gi et fasitsvar for eksempel i saker hvor ulike normer står mot hverandre. I spørsmålet om plagiering og god henvisningsskikk er det for eksempel ofte en motsetning mellom forskningens normer om henholdsvis originalitet og ydmykhet.

Forskningsetikken er altså forankret i vitenskapelig virksomhet og i «vitenskapens ethos» hvor forskerfellesskapets sannhetssøken er helt grunnleggende. Vitenskapelig kunnskap oppstår ved at den enkelte forsker bidrar med nye funn og innsikter, og at forskningen kontinuerlig underkastes kritikk og etterprøving – «Standing on the shoulders of Giants», slik Newton formulerte det. Plagiering er å betrakte som brudd på denne grunnleggende sannhetsforpliktelsen. Dersom forskerne jukser og lyver, undergraves tilliten til vitenskap som sosial institusjon.

Ærlighet, og respekt for andres bidrag, er derfor helt avgjørende. Manglende kreditering kan dessuten få konsekvenser, noen ganger alvorlige, for den som blir plagiert, både økonomisk og internt i vitenskapen belønningssystem.

Kritisk etterprøving forutsetter etterrettelighet i dokumentasjon og henvisning.

Hvis man ikke viser til hvilke arbeider eller tankegods man bygger på, blir det vanskelig å kontrollere kildebruk og kvalitetssikre kunnskap. Mangel på god henvisningsskikk vil derfor undergrave forskningens formål om kritisk og systematisk utvikling av ny kunnskap.

Kvalitet i forskning er en forutsetning for at samfunnet skal få et best mulig kunnskapsgrunnlag både for offentlig debatt og for politikkutforming. Dette kan igjen ha alvorlige konsekvenser både for individer, samfunn og natur. Dersom de grunnleggende forskningsetiske normene ikke blir fulgt, vil også forskningens bidrag til samfunnet svekkes.

Retningslinjene har altså en forebyggende eller normgivende funksjon. Selv om de gir eksempler på hva som er god skikk eller hvordan man unngår å plagiere, inneholder de ikke en uttømmende liste som fjerner all tvil eller alle gråsoner. Det ser man tydeligst når skaden er skjedd, for eksempel ved mistanke om plagiering. Det kan være vanskelig å fastslå om plagiat har forekommet, men enda vanskeligere å fastslå om et plagiat kan karakteriseres som vitenskapelig uredelighet i lovens forstand. Et forskingsarbeid kan altså være plagiert ifølge de forskningsetiske retningslinjene, uten at forskeren er vitenskapelig uredelig etter forskningsetikkloven. Her er det lett å misforstå, og dette kan være en av grunnene til at «plagiat» i forskningsetikken oppleves som uklart.

Samtidig vet vi ikke nok om hvordan alvorlige tilfeller av plagiat faktisk blir fulgt opp ved institusjonene, ofte bak lukkede dører. Men vi vet at dersom forskningsinstitusjonene tar lett på håndteringen av plagiat, vil tilliten til forskningen bli ytterligere svekket.

Den viktigste, i forskningsetisk forstand, er like fullt balansen mellom forebygging og granskning. De store og alvorlige sakene med avsløringer om fusk og uredelighet kan fort ta oppmerksomheten bort fra det mer grunnleggende og forebyggende arbeidet. Men det er her, i utdanning og formidling av forskningsetikk, med råd og retningslinjer om både plagiering god henvisningsskikk, at det viktigste arbeidet skjer i praksis. De store sakene er relativt få, men det er mange bekker små. Og derfor ligger den forskningsetiske tilnærmingen til plagiering primært i forebygging og veiledning om god henvisningsskikk.

Hvor utbredt er plagiering i forskning i Norge i dag? Det vet vi dessverre ikke. I 1997 ga De nasjonale forskningsetiske komitéer ut rapporten Fusk i forskning. Denne ga en oversikt over uredelighet og diskutabel forsking den gang. I samarbeid med Universitetet i Bergen og Høgskolen i Bergen, er derfor De nasjonale forskningsetiske komiteene nå i gang med en ny kartlegging.

Samtidig er forskningsetikkloven ute på høring, med frist 31. oktober. Her er det viktig med konstruktive innspill med tanke på lovens behandling av «plagiat». Endelig er også retningslinjene til både NESH og NENT nå ute på høring, med frist 18. september, og vi håper både forskere og forskningsinstitusjoner vil bidra med innspill, slik at retningslinjene for «plagiat» og «god henvisningsskikk» blir tydelige og gode. Forebyggende arbeid krever gode verktøy, og forskerne må selv være med å utforme dem.