Kronikk publisert på aftenposten.no, 12.1.2015 

Les hele kronikken her:

- Politikere kommer og går, ideologier endres, men vitenskapen går bare fremover, sier Werner Heisenberg til fysiker og kollega Niels Bohr i serien Kampen om tungtvannet som i disse dager går på NRK. Bohr kaller Heisenberg naiv som går med på å lede nazistenes arbeid med å utvikle en atombombe.

Vi vet ikke nøyaktig hva som ble sagt mellom de to atomfysikerne i møtet de hadde under 2. verdenskrig, men tema for samtalen var muligheten for å utnytte deres fysikkunnskaper i arbeidet for å utvikle atombomben. Bakteppet var at de tidligere nære kollegene var på hver sin side da krigen brøt ut.

Hvilket ansvar har den enkelte forsker?

Striden mellom de to reiser forskningsetiske spørsmål om vitenskapens samfunnsansvar. I hvilken grad er forskningen forpliktet til annet enn søken etter ny kunnskap? Hvilket ansvar har den enkelte forsker for hvordan forskningen hun er med på å frembringe, blir brukt? Og hvordan forstå og bedømme risiko og nytte når de langsikte konsekvensene av forskningen er vanskelige å forutsi?

Dette er spørsmål som ikke har åpenbare svar.

Det er for eksempel spenninger mellom forskningens samfunnsansvar og prinsippet om akademisk frihet. Enkelte vil hevde at forskningens ansvar ene og alene er å søke sannheten og frembringe ny kunnskap. Så får det være opp til politikere og andre å avgjøre hva forskningen skal brukes til.

Men med de store utfordringer vi som samfunn står overfor, og med den viktige rollen forskning og teknologiutvikling har i denne sammenhengen, er diskusjoner rundt forskningens samfunnsansvar viktigere enn noen gang. Utviklingen av atombomben gjennom det amerikanske Manhattanprosjektet, som Bohr selv var en del av, og som ledet frem til Hiroshima, viste med all tydelighet hvilke store og ødeleggende konsekvenser forskning kan ha.

Uforutsigbare resultater

I dette tilfellet var det jo klart for forskerne hva de var med på, og man visste at bomben hadde en enorm ødeleggelseskraft. Innenfor andre felt, som genteknologi og nanoteknologi er de langsiktige virkningene og bruken av forskningen ofte langt mer usikker og uforutsigbar.

Moderne forskning og innovasjon er videre kjennetegnet ved at de resultater og produkter som frembringes, sjelden er et resultat av én forskers verk; snarere er de et resultat av manges bidrag.

"Modern Frankensteins are not intentionally created by a single author, but, if they arise, are more likely the unforeseen side effects of collective action», skriver den nederlandske forskeren René von Schomberg i en artikkel fra 2013.

Dette gir oss en situasjon der vitenskapelige produkter kan være høyst problematiske selv om forskerne hadde de beste intensjoner i utgangspunktet og brukerne på ingen måte har en intensjon om misbruk.

Hva skal forskningen brukes til?

Hva skjer da med ansvaret? Vanskelighetene forbundet med å bedømme mulig risiko og nytte krever kanskje at forskere i større grad i forkant bør ha et reflektert forhold til formålet med forskningen, i tillegg til hvilke konsekvenser den kan ha og for hvem og kommunisere dette utad.

I en del tilfeller er det også mulig å gjøre en innsats underveis i selve forskningsprosessen for å minimere mulige negative virkninger, og det er tross alt forskeren som besitter kompetansen til å gjøre slike vurderinger. Dette ansvaret er nedfelt i forskningsetiske retningslinjer utarbeidet av De nasjonale forskningsetiske komiteene.

Vi ser også konturene av et utvidet ansvarsbegrep i den forstand at ansvaret er fordelt på flere aktører: de aktører som er delaktige i utviklingen av forskningen må alle på en eller annen måte må ta ansvar for utfallet av denne.

Oljeforskningen og samfunnet

Spørsmål om forskningens samfunnsansvar ble aktualisert da forskere i Bergen for en tid tilbake hevdet at oljeforskning er uetisk når verden står overfor en klimakrise. Da Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) vurderte saken, var forskningens samfunnsansvar en helt sentral dimensjon og universitetenes ansvar for å bidra i en omstillingsprosess ble særlig understreket. Komiteen uttalte at det er forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskningens rammebetingelser og forskningsaktiviteter hindrer omstillingsprosesser, slik at FNs klimamål, som Norge har forpliktet seg til, ikke kan nås.

Universitetene var unisone i dialogen med NENT: De anerkjenner at de som forskningsinstitusjoner har et ansvar som strekker seg utover søken etter ny kunnskap.

Det er ikke bare forskeren som sitter med ansvaret

Flere av forskerne som var involvert i Manhattanprosjektet og utviklingen av atombomben, tok senere sterkt til orde for en høynet bevissthet om samfunnsansvar i forskersamfunnet. Eksempler fra vår egen tid kan tilsynelatende virke mindre dramatiske, men påkaller likevel en refleksjon fra forskerne selv om hvor de vil med forskningen sin og hvilke følger den kan ha.

Om man anerkjenner den rollen forskningen spiller i samfunnet i dag og at forskningen alltid skjer i samfunnet, aldri helt isolert, er det liten grunn til å tenke at samfunnsansvaret er mindre presserende i dag – tvert imot. Men ansvaret tilfaller ikke bare forskeren selv, også andre som tar del i forskning og teknologiutvikling har ansvar for å unngå at de blir nye Frankensteins.