Debattinnlegg i Aftenposten, 2. april 2014

Redaktør i forskning.no, Nina Kristiansen, tar opp problemet med fusk og dårlig forskning i spalten Uviten i Aftenposten 27. mars. Her tas til orde for åpenhet i behandlingen av slike saker. Dette er vi enige i. Likevel vil vi komme med noen kommentarer.

Saker som vedrører mistanke om vitenskapelig uredelighet er ofte svært belastende, både for den som varsler om saken og den som er innklaget. Granskingsutvalgets virke er regulert av forskningsetikkloven, som gir utvalget mulighet i den enkelte sak å bestemme at offentlighet først inntrer når endelig uttalelse foreligger.

Begrunnelsen for en slik utsatt offentlighet fremgår av forarbeidene til loven, hvor spesielt hensynet til innklagede er fremhevet. Lovgiver har ansett det som viktig at utvalget kan arbeide uten påvirkning fra presse og andre under saksbehandlingen.

I Kunnskapsdepartementets veileder for Granskingsutvalgets arbeid heter det: ”Utvalgets møter er ikke offentlige, med mindre utvalget selv finner grunn til det”. Granskningsutvalget anser et slikt prinsipp som viktig for arbeidet i utvalget, ut fra de nevnte hensyn. Partene i saken vil imidlertid ha fullt innsyn også under saksbehandlingen, og det gis innsyn etter at saken er ferdig behandlet.

Granskingsutvalget beskriver i utstrakt grad de premisser som ligger til grunn for en uttalelse i sine granskingsrapporter. Både disse og anonymiserte årsrapporter publiseres på nettet.

Kristiansen oppfordrer til å gjøre alle møter i De nasjonale forskningsetiske komiteene åpne. Som del av komitésystemet er vi kjent med at dette spørsmål tas på alvor og er under vurdering.